Nordahl Grieg: Flagget. 158 sider. Gyldendal. - Johan Borgen: Nordahl Grieg. 89 sider. Gyldendal. Anmeldt av Aksel Sandemose Disse to bøkene blir klassiske i Norge. En sitter og veier dem i hånden og er glad for å ha dem. Iblant skrives det fine saker i dette landet, bøker en aldri vil miste. Her er to av dem. En blir snart redd for de forferdelige individene som kaster seg som likrøvere over store menn som ligger i sine graver. Det makabreste eksemplet er Sven Stolpe og Kaj Munk. Det er en lang vei fra sjakalen til mennesket. Det skal være store mennesker som nærmer seg de store. Ellers blir det bare fælt. Les her Johan Borgens forord in extenso, et mønster på klar og uttrykksfull prosa, naken, uten et overflødig ord, men alt er sagt: "Nordahl Griegs navn var en fane for nordmenn. Da han døde foldet fanen seg ut. Han døde natten til 3. desember 1943 i en bomberaid over Berlin, 42 år gammel. Da var han kaptein i den norske hær, krigsreporter. Som dikter og menneske en sentral skikkelse i norsk nasjonalt liv, ja mer enn det: Et symbol. Den glans hans brå død spredte over navnet og alt det, det var merke for, ble på den måten et lyn i den nasjonale kampen. Hans død ble et levende ledd i hans livsverk - det siste, men et ledd som virket logisk overbevisende for dem som lever efter ham. Det var en død med mening." *** Flagget av Nordahl Grieg er en samling av hans etterlatte prosa, antagelig samlet av merket H.G. som har skrevet et vakkert forord, kort og klart, men likevel dirrende beveget. Det skjemmes av en liten feiltagelse i psykologien. H.G. skriver: "En annen (enn Nordahl Grieg) ville kanskje ha nøyd seg med å stå på flyplassen og ta imot flyene når de kom tilbake.......men Nordahl Grieg...." Dette er naturligvis helt galt, og det er ikke nødvendig å sette Nordahl Grieg i relieff med oratoriske midler. "Gulltransporten" er vel den artiklen som alltid vil opta mest. En leser her med en viss undring at N.G. ikke oppfattet før morgenen 9. april at Norge var i krig. Det var vi mange som gjorde oss klart klokken 11 om formiddagen 8. april. Men dess mer handledyktig var N.G. da det endelig gikk opp for ham. Denne artiklen om gulltransporten som er noe mer enn et stykke prosa, den er det levende livet selv, gir oss det hittil det beste bildet av dagene etter 9. april, da Vidkun Quisling skrev sin dødsdom. Den forteller oss med hvilken sikkerhet situasjonen velger sin mann. Ingeniør Fredrik Haslund, en mann med en beskjeden kontortilværelse bak seg, stod plutselig som sjef for Nordahl Grieg - og den rette sjefen - og skulle føre gullet fra Norges Bank til England. Det er underlige ting å lese nu. En kan naturligvis si at det var Oscar Torp som med blikk for hvem som dudde satte Haslund til sjef for gulltransporten, men det er ikke forklaring nok. I de stunder det virkelig brenner løs, er det situasjonen som utpeker sin mann. Mannen var Fredrik Haslund, den stille, ofte litt fargeløse personen som hadde ligget til sengs i 9 år av sin ungdom. Om en hadde sagt til ham 6. april: "Om noen dager stikker du avgårde med landets gullbeholdning..." Han ville smilt og senket seg ned igjen i de evige papirene sine. Han tenkte visserlig ikke på å forsvinne med Norges gull...gud vet hvem som skal gi oss den store og forløsende boken om Niende April! Det eneste sikre er at han ennå ikke er blitt medlem av forfatterforeningen. *** Flagget av Nordahl Grieg kan ikke anmeldes nå, det kan bare bli noen spredte bemerkninger. Det vil vokse opp en litteratur om denne ene boken, og en dagsavis kan ikke nu ta alt det en har lyst til å si, alt det som presser på. Men la det iallfall være sagt at intet er skjønnere enn å stå overfor et verk hvor kritikken helt forstummer. Det er så sjelden en møter det store, og av det en har lest i 30 år blir det ikke to dusin bøker en ville ta med seg til en øde øy. Nordahl Grieg komponerte ikke bare bøker, han komponerte livet sitt. Han vil leve evindelig som et bilde på stormende ungdom. Det er et fotografi av ham i Flagget, det siste som ble tatt. Han er i uniform, men det er ikke bildet av en kriger. Øynene er anstrengte av sorg, og den følsomme munnen kan når som helst briste, briste i gråt. Siste fotografi, står det under bildet, men bedre hadde det vært med en strofe av ham selv: Men efter den grusomme leken som pinte, myrdet, rev ned, ber vi at landet vi elsker må gi oss kraft til fred. *** Borgens bok er en skildring av Nordahl Griegs liv, illustrert (så og si) med vers og prosa av den døde selv. Johan Borgen har erfart det er trygt og godt å finne noe som er verd å beundre. Gad vi leve om det var anderledes? Aksel Sandemose I: Friheten 18. desember 1945.