ÅSTA HOLTH: ARBEID Det var taushet og spenning over hele avdelingen. Bare visergutten plystret "Stenka Rasin" uanfektet med så lange toner som pusten hans bare tillot det. Butikken var lukket, betjeningen gjorde sig ferdig til å gå. De som hadde vært der lengst, tok ikke oppsigelsen så alvorlig. De var sikre på å få beholde plassene sine under den nye innehaveren. Men de senest ansatte øinet lediggang og stempling. Han var så elskverdig så, den nye. De skulde få høre fra ham snarest, de som måtte gå hvis han fikk bruk for dem. Reidun ryddet i hyllene og skuffene sine - kanskje det var siste gangen. Det trengtes forresten ikke å ryddes, det var aldri uorden i Reiduns hyller. Men hun orket liksom ikke å gå fra, hun flyttet litt her og glattet litt der. Ingen kunne ta så lett og kjærtegnende i de luftige stoffene som Reidun. Når hun pakket inn for kundene, gav hun samtidig en liten belæring om hvordan stoffet skulde vaskes og behandles, det var som hun sendte fra seg et levende vesen og bad kunden stelle godt med det. Det var så trist å tenke på at hun ikke skulde hit igjen. Så skulde hun gå hjemme og være sin manns kone og snu på kronene. "Persiennens øine flakket - -" sang en guttestemme langt borte. Reidun kom ikke til å begynne igjen hos Stål & Sønn - eller Stål & Sønns Efterfølger som det het nå. Hun var gift, og gifte kvinner skal være hjemme og bli forsørget, plassene deres kan besettes med yngre, billigere krefter som kan settes inn i arbeidet på noen få uker og gå for lavere lønn i måneder. En mann er det litt vanskeligere med. Det er ikke så lett å by en mann hvad som helst. Reidun var gram i hu denne tiden. Enda Eivind trøstet henne med at de greide seg like godt, blandt meget annet sparte de vaskekonen og lørdagshjelpen. - En kvinne til! tenkte Reidun bittert. Alltid er det kvinnene som skal ofres når det skal spares et sted. Reidun satt på morens kjøkken og drakk kaffe. - En får være glad så lenge Eyvind har arbeid, sa moren. - Nå for tiden kan en jo ikke være sikker på noen ting. Jeg har tenkt så ofte at jeg skulde slutte med denne vasken, men jeg tør ikke. Far din kan jo ikke gjøre tungarbeid siden den mavehistorien sin. Og Petter kan vel ikke fortsette evig som konfektgutt. - Nei - en ser aldri konfektgutter med blå skjeggrot -. Stakkars Petter som blir voksen. Det er snart bare barn og halvvoksne det er bruk for nå. Voksen, utdannet hjelp har ingen råd til å ha. Hun var bitter i stemmen. - Jeg får ikke noe å gjøre jeg heller - Før jeg skiller meg fra Eyvind! Moren kvakk og stirret forskrekket på henne. - Jeg mente det ikke, mor. Jeg har ikke tenkt på det før. Men hvorfor ikke? Moren så bare rådløs ned på de røde gikthendene sine. Så kunde jeg være istand til å hjelpe Eyvind om ulykken skulde ramme ham, sa Reidun lavt, som hun fortsatte en tankerekke. - Å, mor, - se på hendene dine, jeg er sikker på at de er vonde, - Slik en jobb kan jeg også få, merkelig nok. Det er tragisk som en synker i verdi ved å gifte sig! - Ja, de er vonde mange ganger, sa moren stille. - Men hvad skal jeg gjøre? Petter tjener såvidt til klær - . Reidun gikk hjem, - og tok en beslutning. Først la hun sig på maven og gråt sig tom, for hun var nå bare en liten svak kvinne. Da Eyvind kom hjem var hun nyvasket og nypudret og nysvertet, han så ikke at hun hadde tutet. Men hun var like blek, og og taus og tverr. Æsj - jeg orker ikke! vred hun seg da han vilde klemme henne. Du er ikke i humør om dagen, vesle jente. Jeg skjønner at du har for lite å ta deg til. Kan du ikke finne på noe å pusle med? Ha, ha! Hørte du at jeg lo rått? Nå var hun sint. Javisst ja - finne på noe å pusle med! Jeg vil alldeles ikke pusle med noe, jeg vil arbeide! - Kjære, søte, snilde dig - det var dumt saggt kanskje, jeg innrømmer det. Men du trenger jo strengt tatt ikke å arbeide, og det er faktisk alt for mange som går og trykker ned lønnen-. - For oss menn! geipte hun - Jeg kan hele den leksa du! Men det var bra du gjorde meg sint, så er det lettere å få sagt det-. Hvad er det for noe fælt du skal ha sagt nå da? Nå skal du være snild jente så setter vi på grammofonen og koser oss! Han vilde adsprede henne, få henne i bedre humør. Hun sukket oppgitt. Den som var så velsignet dum som en mann - den måtte ha det godt her i verden! "Der hvor øynene på Volga ---" sang en smektende mannsstemme. - Kunde du ikke finne en likere plate? - Er den ikke nydelig? Jo, skjønn! Hun vred litt på akslene og satt taus. Nå måtte hun holde seg sint ellers gråt hun. Eyvind nynnet med i musikken. "Og hun vugges mot det fjerne--" Reidun stoppet platen så hardt at det spraket i stiften. - Tenk så poetisk å vugge mot det fjerne med moder Volga inn gjennom nese og ører! - Tenk så poetisk å vugge mot det fjerne med moder Volga inn gjennom nese og ører! - Reidun - som du tar på vei? Det er jo bare en gammel folkevise . Vet du hvem Stenka Rasin var? - Jeg vet ikke annet om ham enn at han kastet en hjelpeløs kvinne i vannet da hun ikke lenger passet inn i hans og hans tapre menns planer. Deilig, ikke sant? Jeg vil helst hoppe uti selv, jeg - hvis galt skal være. - Du erter dig op for ingen ting - jeg skjønner ikke hvad som går av dig-. - Nei. Ingen ting - å gud! Men det jeg skulle ha sagt, Eyvind - jeg blir nødt til å gå fra dig. For at ingen skal ha det å si at "hun som har forsørger kan holde sig vekk", gir jeg herved avkall på forsørgeren. Det tok litt tid før det gikk op for ham at hun mente det. Han forsøkte alt: Sinne, hån, kjærlighet, anklager, hjelpeløshet. Det eneste han oppnådde var at hun blev hysterisk, hivde på sig tøiet og løp med en gang. --------- - Mor - sa Reidun andpusten mens hun knappet op kåpen - jeg må få bo hjemme en stund. Jeg rente fra Eyvind. Mor, sett dig her - jeg er nødt til å tute enten jeg vil eller ikke. Hun veltet sig op i fanget til moren og hikstet. Moren satt bare stille og ventet på mer. Det kom litt etter litt. Jeg må få arbeid igjen, skjønner du. Jeg orker ikke gå her og ha vond samvittighet bare jeg kjøper mig et par pene hansker eller en hatt for Eyvinds penger. Han synes at vi har så god råd, han. Han aner ikke hvordan jeg snur og vender på skillingen, - og alt det vi gledet oss til da vi giftet oss-. Det er vel ingen som har så god råd at han kan ha en kvinne gående bare til pynt - og ødelegge henne? Jeg kan da vel ikke være så lite verd? Bare som et portrett på veggen? Nå var det ikke så liketil å få sig noe å gjøre, selv om hun var "ugift". Men hun greide til slutt. Hun skulde få stå ved en silkedisk igjen, som hos Stål. Sjefen drog fælt på det til å begynne med. Han skulde hatt en nybegynner, og Reidun hadde alt for fine attester. De nyeste, de med fruenavnet, viste hun ikke frem, så slapp hun spørsmålet om hun var gift. Da hun sa at hun bodde hjemme og ikke så på lønnen foreløbig, fikk hun posten. Hunskammet sig litt, men det gjaldt for henne å få ene benet innenfor, koste hvad det vilde. Siden var det alltid sjangse til å ta igjen. Det var en nytelse å stå op på klokkeslett igjen, sitte på trikken om morgenen - hvor det satt fullt av "selverhver vende". De samme ansiktene hver morgen. Korrekt klædde unge piker, med sterke rene ansikter og besluttsomme munner. Svaie og grasiøse arbeidskvinner. Så godt hun kjente dem! Hver og en av dem var finansgenier. Hun med sølvreven der borte som liknet en Hollywoodstjerne, hun hadde nok ærlig fortjent sølvreven sin. Den kostet ikke bare to hundre almindelige kroner, men mange små og store forsakelser, mange uskyldige og nødvendige adspredelser, mange kveldsstunders arbeid for å få gamle kjoler til å se moderne ut og kassable strømper til å holde ennå noen dager. De fortrengte mannen fra arbeidsplassen - ja, men de betalte sin selvstendighet dyrt, disse som hadde rømt fra kjøkkenet, eller som det ikke var noe kjøkken tilovers for. De skulde se friske og oplagte ut hver dag, like smilende og inntagende, selv om de satt oppe halve natten og fikset gammelt tøi og limte gummisåler under skoene. En teaterbillett kostet middagsmaten i to dager. Og en gråtetur (slikt forekommer også) kostet dyrebare dråper anstringens og legende krem. En kan ikke optre på arbeidsplassen med rynkete øielokk. Ingen primadonna med verdensry må ta vare på sitt utseende mer omhyggelig enn damen ved disken. At de var fratatt - eller hadde gitt avkall på - retten til å få barn beklaget de ikke, når verden likevel ikke var til å sette barn inn i. Men kom et lite barn inn på trikken fulgte de det alle med øm interesse i øinene. Reidun håpet så smått at Eyvind skulde komme og se til henne, men det drog ut. Jaja, han fikk bare furte en stund. Hun hjalp moren når hun kom fra arbeidet, så hun var for trett og uopplagt til å gå til ham den første tiden. Hun leste i avisene at det var konflikt der han arbeidet. Så hadde han det vel trist, stakkar. Da hun hadde betenkt seg en ukes tid, mens hun kalte ham lumpingen den ene dagen og stakkars vennen min andre dagen, gikk hun for å besøke ham. Det var som om hun hadde vært borte i årevis, syntes hun da hun stod i den lille leiligheten. Men som her så ut! Hun fór over med øinene i en blink. Støvet og rotet. Og det var visst en stund siden han hadde vasket op. Eyvind lå på sofaen og sov. Skjegget litt for langt. Håret litt for langt i nakken. Uffamig. Men det var vel fordi hun hadde gått fra ham at han var blitt så likeglad. - Sov du, skjeggemomsen! sa hun høit. - Sov til jeg har fått pyntet huset - grisegutten! Hun tørket støv ovg vasket over gulvet. Av og til hun, men han rørte ikke på seg. Det så ut som om hadde tørket av litt midt på gulvet, men han hadde ikke våget sig under divanen. - En skulde tro at du var redd for mus! sa hun og kikket bort på ryggen hans. - Fins ikke sånt her inne, kan du skjønne! Han rørte sig ikke. - Nå behøver du ikke å late som du sover lenger. Se her er kaffe! Hun snudde ham rundt så han var nødt til å våkne. - Stakkars liten - så trett så! - Nei, jeg tror ikke jeg vil kysse dig før du har fått svidd av dig skjegget! - Jaså, sa Eyvind om litt. - Du har fått dig arbeid - og alt er bare bra! Det er større stas å arbeide for hundre kroner måneden enn å være hos mig. Tenker du på at du går der og fortrenger en som trenger det bedre? Bare for å ri på den pene kjepphesten din - "å være selvstendig"! Reidun fikk en klump i halsen. Det var jo sant det han sa - men enda var det så forferdelig urettferdig. Kjepphest, kalte han det. Det som var livet for henne. Å så lavt de verdsatte et kvinneliv! Enten hun var "persisk fyrstinne" eller ekspeditrise i en silkebutikk: Hennes skjebne var en underordnet ting. Hun kunde nøie sig med noe å pusle med - vilde hun noe annet så var det "kjepphest". - Det var leit at det nettop blev vi kvinner som blev for mange i verden. Hvad jeg gjør så "fortrenger" jeg noen. Vaskekona vår var just ikke strålende hun heller da jeg sa henne op her. Kanskje hun har en helseløs mann å forsørge - slik som mor. Klumpen lot henne ikke si mer. Hun gjorde sig ærend ut i kjøkkenet og blev sig selv igjen. - Du behøver ikke å la det bli så rotet her! skjente hun da hun kom inn igjen. - Det er rart også, en mann har to armer og ti fingrer og to bein og to øine, han er like godt utstyrt som en kvinne, men enda greier han ikke noe så enkelt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er intelligensen som mangler. Kjente toner! lo Eyvind. Så stod han op og drog henne inn til sig. - Det ligner ingen ting at vi skal være nesten uvenner! Du kommer hjem igjen når denne streiken er slutt. Men streiken blev drygere enn de hadde ventet. Eyvind og kameratene spente inn livremmen og blev bekymrete, men de tenkte ikke på å gi sig. Reidun flyttet hjem igjen, hundre kroner var alltid mer enn ingen ting, og så oppmuntret hun ham og degget for ham på alle måter. Og en vakker dag gikk endelig livet i sin gamle gjenge igjen, og i en litt bedre gjenge enn før. - Du får ha takk for hjelpen da, Reidun. Jeg for min del hadde ikke holdt ut stort lenger, hadde jeg ikke hatt dig. - De andre har kanskje koner og mødre og søstre - som slåss med andre om jobbene. Det er pinlig og lumpent og dårlig og alt som fins, men det er ikke dere menn som skal bebreide oss det. - I morgen skal jeg forresten ha en dyst med sjefen, jeg skal ikke gå for underbetaling til dommedag - får se om han tør mukke. Hun satt litt og filosoferte. Det er galt at så mange sier at kvinnene fortrenger mennene fra arbeidsplassen. Det er de som har fortrengt oss alt for lenge! Og ellers er det mannen som er skyld i alt vondt på jord! sa hun og var inmari. - Jada, jada, jada. - Men i neste omgang kommer vi og hjelper dere - stol på det! Det var noe annet Reidun svarte på. Ikke før du har barbert dig! sa hun. Hun hadde nesten tårer i øinene, men det gjorde ingen ting. Aasta Holth I: Arbeidermagasinet nr. 14, 1937. Noen utgaver av Arbeidermagasinet fra 1937.....