Åsta Holth

EN RØVERHISTORIE



Ingeborg og jeg bodde på en stor, koselig hybel med adgang kjøkken og bad - reine herligheita. Vi arbeidet på samme fabrikk og tjente såpass at vi ved å innrette oss med forstand kunde leve et nokså sorgløst "ungkarsliv".

Men selvfølgelig blev vi opsagt. "Innskrenkning" - og vi som var kommet inn sist måtte først ut, det var klart. Vi syntes jo det skulde være mere rettferdig at de som hadde arbeidet lengst blev opsagt først. Men det synes ikke de andre. Nei, nei! Det er jo heller ikke der hunden ligger begravet.

Så var det å se sig om efter en ny jobb. Men det var kul umulig. Det eneste vi kunde få var husposter. Den som har hatt eller har huspost, vil forstå at vi gruet oss for å ta fatt på den geskjeften. Skulde vi forlate vår elskede hybel og flytte inn på trange pikeværelser, hvor vi ikke var våre egne herrer hverken natt eller dag? Vi besluttet å selge vår frihet så dyrt som mulig.

En aften jeg kom hjem efter en mislykket opdagelsesreise efter arbeid, fant jeg Ingeborg optatt med noe rart. Hun hadde et stykke av en tykk vannslange, sånn en av gummi, og inni den puttet hun en litt tynnere slange.

- Den vil ta godt! sa hun, og slo sig i flathånden med det merkelige redskapet.

- Hvad i allverden skal det bli når det er kokt? sa jeg.
- Vil du tjene penger? sa Ingeborg.
- Klart!
- Penger skal bli!

Og så fortalte hun hvad hun hadde i sinne. Jeg er et skikkelig menneske og forsøkte å protestere.
- Hør nå her, jenta mi! sa Ingeborg. - Vil du "fortfarande" ha anledning til å ta dig et varmt bad når du har lyst?
Det vilde jeg. Har du lyst til "fortfarande" å kunne dra dig makelig på senga søndags morgen, mens du venter på at kaffen skal koke?
Det hadde jeg.
Vil du "fortfarande" kunne be guttslampen din på kaffe m.m. når du har lyst til det.
Det vilde jeg også.

Så er vi enige, sa Ingeborg. - Du får være lokkefugl. Jeg er nok penere, men du er mere dreven i alle slags sortekunster. La mig se jeg får glede av dig.

Første lørdagskveld gikk vi oss en tur på Karl Johan. En velnæret herremann kom seilende ut fra Grand.

Han tar vi! sa Ingeborg.

Vi gled langsomt forbi og sendte ham hvert vårt bølgeblikk i det vi passerte.

Vent - hklitt, småpiker! - Fyren hang på! Jeg lot ham ta mig i armen, vi snakket tøv og gikk! Ingeborg fulgte efter i passe avstand. Jeg fikk narret ham med i tomme, avsidesliggende gater. Og i det beleilige øyeblikk var Ingeborg på pletten og knallet ham i hodet med sin hjemmelagede gummikølle. Som vi hadde tenkt hadde han en nydelig lommebok med et enda nydeligere innhold. Han fikk beholde lommeboken og etpar tiere. Så stakk jeg hjem med pengene så fort bena kunde bære mig. En time senere kom Ingeborg. Hun hadde fått liv i tjukken og tilkalt politi som brakte ham til nr. 19, han var jo døddrukken, stakkar. Politiet konstaterte at han hadde gullur, sølvsigarettetui og lommebok med penger i - altså var han ikke bestjålet.

Kvelden efter holdt det på å gå galt. En ung, pen mann fulgte efter mig uten opfordring. Jeg triumferte litt i mitt stille sinn over Ingeborg som hadde påstått at hun var den peneste av oss.
Jeg gjorde som kvelden før.
- Jeg pleier ellers ikke å gå denne ensomme veien, forklrte jeg mannen, - men når De er med er jeg ikke redd.
Ikke en sjel var å se - vi stanset-. Og der var Ingeborg bak som en ånd og klubbet ham ned. Men tenk - der kom sannelig en konstabel. Utrolig at han skuld dukke op på et slikt sted! Jeg har aldri sett et glimt av en konstabel når jeg har gått med hjertet i halsen i slike skumle gater og ønsket at en skulde være der.

- Jeg syntes jeg så De slo til ham? Sa han strengt til Ingeborg. - Ja, jeg kunde ikke stå rolig å se på at han overfalt den damen der, sa Ingeborg. - Jeg traff visst for hårdt, jeg er temmeligg sterk, ser De. Men ta Dem av henne. De - jeg tror hun besvimer, stakkar - så skal jeg få tak i en annen konstabel.
Og så spilte jeg komedie så den stakkars konstabelen glemte sine plikter alldeles. Det vil si, det var ikke bare komediespill, jeg var virkelig så nervøs at jeg holdt på å dåne.
- Jeg skal til Ankertovet og ta en rutebil, sa jeg, kanskje De er så snill å følge mig?
Joda, han fulgte.

- Stakkars liten, De er visst helt forstyrret, sa han. - Slike piker bør ikke være alene ute så sent! Jeg takket for hjelpen, sa at mor var sikkert redd for mig, og krabbet op i rutebilen.

Så satt jeg på hybelen og ventet i angst og beven til endelig Ingeborg kom. Hun hadde hentet, men først hadde hun gjort mannen noen pent farvede lapper lettere. Hun hadde vært med på stasjonen og avgitt forklaring også, og beklaget at hun kom til å slå så hårdt. Høimodig som hun er hadde hun på stedet gitt mannen tyve kroner for tort og svie og spurt og han fornøid med det, og han som enda var fortumlet og ikke riktig ved sans, hadde ikke sagt et ord.

Så nå kan leve sorgfritt lenge. Men om vi blir opdaget? For vi kan jo bli opdaget. En skal ikke undervurdere politiet. En har jo sett det har gitt prøve på noe som er nær beslektet med skarpsinn - når det gjelder politiske "forbrytelser". - Men pytt, det gjør ingenting. Pengene har vi jo. Og straffen kan ikke bli så langvarig. Skammen? Kjære, det dreier sig jo tusener! Det var forskjell hvis vi hadde begått et smålig lite tyveri på grunn av sult. Det er forskjell på plebeiiske og aristokratiske forbrytelser. Og denne må en jo regne for å være aristokratisk. Jeg synes jeg ser for mig overskriftene i pressen: Oslos kvindelig Dillinger - Al Capone Og så vil vi bli intervjuet og fotografert. Vi har for sikkerhets skyld kjøpt oss pelsverk og øver oss på vår yndigste smil-.

Åsta Holth i : Arbeider-revy nr. 25, 1934.