Ros av tvilen 2. "Hvorfor meldte du deg inn i NKP? Er det virkelig noe å være så engasjert i? Det er da nærmest ingenting". Stemmene som taler er ikke særskilt ondsinnede. Ingen overvåkere eller forskrudde guttunger med lærstøvler som flyr gjennom Askims gater og tror de kan innstifte en Rudolf Hess-dag. Derimot rolig tvil. Ja, hvorfor? Er NKP de sympatiskes samlested? En varig 1. maifest som går videre året rundt? Helters og ulasteliges forening? Heller en forening av personer preget av de omstendigheter og den historien som har ført dem dit hvor de står Med problemer, særtrekk og tragedier som trenges til side på møtene, men likevel er virkeligere enn alle ord om ytre ting. Der hedersordet kamerat brukes ofte, kan hende hyppigere enn klokt. For ingen er uten videre en venn eller kamerat. Det er noe en gjør seg fortjent til. Noe som krever et høyt oppbud av oppmerksomhet, omsorg, av vilje til å stille opp. Og det kommunistiske partiet er ingen øy. Det lever midt i et samfunn der egoismen rår fra først til sist, fra nederst til øverst, der fotgjengerene haster forbi ihopsigne kropper på bakken, og sovende, utslitte overlates til sin skjebne på en liten trapp på sjøsiden av Oslo Ø. Tusener har gitt opp. Tusener som tidligere hadde kommunismen som en aktiv kraft i sine liv, sitter hjemme. Deres resignasjon lar seg forstå. Det er ikke behagelig å være med. Det er behageligere å gi opp. Men var det lett og deilig å oppfinne hjulet? Hvor mange nattetimer, utkast på tegnebrettet og omkomne under de første dristige forsøk kostet det, innen det første flyet lettet og fløy trygt? Hvor mange år av felles innsats tok det før Neil Armstrong kunne sette det første fotspor på månen? Men en kjerne til et gjenoppbygd parti er bedre enn ikke noe arbeiderparti. For uten partiet venter bare håpløsheten på de utbyttede. Individuelle lønnsavtaler, oppsplittede arbeidsdager, et liv uten perspektiv og horder av fremmede som tyter fram i alle gater og streder. Klassefeller og mulige allierte som kun kan nås med partiets samlende kitt. Nær Würzburg, 10. april 2001. Jan Wilsberg. I: "Gnister om høsten. Kaldt vann". Forlaget NY VEI. Løvenstad. 2002. s. 15-16.