Speilet

Han snudde seg mot speilet
Og speilet sa til ham: Det er noe klinisk og
syntetisk over deg. Det er det handfast mot
bydelige som opprører menneskene. De har rett
til det. Gestapistene likte mennesker som deg.
Dere er de beste instrumenter å spille på.
Men du er ingen Jesus av den grunn!
Du mangler evnen til å ofre deg!
Du kan bare lide. Og det synes du er livet.
Du er en livskraftig selvmorder som evig og alltid
tenker på å ta livet og gjør de halve forsøk.
Hvorfor vil du at menneskene omkring deg skal blomstre
for din skyld?
Til ære for deg?
Ta livet av deg.
Men ikke før du finner en mening med din død!
Den må iallfall gi noen noe!
Smuldrer det omkring deg? Hører du raslingen?
Nei! Det gjærer! Noe nytt blir skapt. Det er de millio-
ners fottrinn du tok for en rasling. Det er ditt og
dines som langsomt blir feid vekk. Vekk!
Er det noen som roper på sin sønn?
Er det en sønn som roper på sin far?
Det er ikke mer. De har slettet seg selv ut. Det er
ikke noen i ditt hus som vet beskjed! For huset og
hjemmet er gamle leirplasser.
Noe er brent opp bak deg! Ennå kan du skimte det.
Men snart blir det borte for øynene dine som tåke.
Du glir ut av den. Det kan redde deg. Men se deg ikke
tilbake. Da blir du til en saltstøtte.
Ingen Judas gidder forråde deg.
Du er bare en hvit mus som hver morgen blir tatt
ut av buret, sprøytet inn med bakterier dyrket på
gammel vis i håp om å finne det som er løsningen.
Hører du hvordan alt det gamle faller bak deg, mens
giften eser i årene dine?
Bak deg kommer millioner stemmer.
Foran deg driver du noe som forvandler seg, noe urok-
kelig som likevel er i oppløsning.
Det er tåke.
Og du og dine går inn i tåken og forsvinner.
Ingen roper på far.
Ingen kjenner sin mor.
Hvem vet om du går hånd i hånd med din søster?


Øivind Bolstad
I: DØDENS TANGO.
Forlaget NY DAG,
Oslo 1967, s. 6-7.