DEN RØDE BEGONIA

Etterord

Av Willy Dahl.

Er det egentlig nødvendig å forsyne denne romanen med et etterord? Taler ikke Den røde begonia for seg selv, like sterkt som den gangen i 1947 da den kom ut første gang?
Åjo, - ihvert fall når det gjelder lesere som er gamle nok til å huske de første etterkrigsårene. Men det har vokset til nye lesergenerasjoner som ikke selv har opplevd den historiske situasjonen boka ble til i. For noen slike lesere kan enkelte ting her i romanen, som f. eks. offentlige instansers behandling av ofrene, virke utrolige og usannsynlige. For oss som husker avisreportasjer om dette fra 1945-46, er Bolstads roman nærmest en slags dokumentarisme. Alt som beskrives av slike av slike ytre forhold her i boka, kan belegges med vitneutsagn og dokumenter. Bolstad har diktet personene, men ikke forholdene de levde under.
Noe av bakgrunnen for romanen er den veldige forventningen som preget det norske folk den første tida etter den nasjonale frigjøringen i 1945. Nå skulle vi ikke bare gjenreise landet etter krigsherjingene, men også bygge det bedre og tryggere. De som krigen hadde ramt, skulle ikke bli glemt, - de gjenlevende ofrene hadde vi alle forpliktelser mot.
Tuberkulosen var som folkesykdom knekket før krigen. Forholdene under krigen, sult og slit for noen, krigshandlinger for noen, nedgang i boligstandard og hygieniske forhold for de fleste gav sykdommen en midlertidig oppblussing. Blant ofrene her i boka er flere med krigsinnsats bak seg. Romanen forteller om hvordan de ble behandlet før ordet "velferdsstat" var oppfunnet. I dag er det lett å se hvordan det måtte bli slik. Det som skjedde i 1945, var en nasjonal frigjøring - men ikke en sosial revolusjon. Det var det borgerlige norske samfunn som ble restaurert i 1945, med klassekampen tilslørt av ord som "samarbeid" og "fellesskap". Det var dette kjøp-og-salg-samfunnet de tidligere tuberkuløse møtte da de rent medisinsk var sloppet sånn noenlunde løs fra sykdommen. Det er dette Bolstad betoner med beretningen om "kollektivet´s" kamp for å hevde seg i markedsøkonomien her i romanen. Vel skjer det mye jævelskap i boka, men elendigheten skyldes ikke moralsk brist hos enkeltmennesker. Den ligger i systemet.
Det er interessant, i dag, å lese kritikerreaksjoner fra den gangen boka kom ut. De fleste innrømmet at den Røde begonia er en god roman. Men den lærdom som ble trukket av den, lå på veldedighetsplanet: Nå må vi sannelig gjøre noe for de tuberkuløse. Og så ble forfatteren, av flere, bebreidet en feil i menneskeskildringen: Han hadde latt alle de gode menneskene i romanen - og bare dem - være kommunister.
Det er, som alle kan se, ikke bare en tåpelig, men også en usann påstand. Den har ingenting med boka og virkeligheten å gjøre. Men den viser hvordan borgerlig litteraturkritikk kan trekke oppmerksomheten vekk fra det vesentlige ved en roman - og rent historisk: Hvordan denne kritikken fungerte i opptakten til den kalde krigens dager.
Det var ikke bare Bolstad og romanen som ble forsøkt uskadeliggjort med kommunist-stempelet. De sjøfolkene som hadde seilt i aliert tjeneste under krigen - båtsen her i boka var en av dem prøvde å få utbetalt den delen av hyra som var blitt holdt tilbake - det som ble til "Nortraships hemmelige fond" - ble det reist en storm mot dem, - de var "kommunistiske oppviglere". Et kvart århundre etter måtte et enstemmig Storting gi "oppviglerne" rett. Og det er bra med all urett som blir gjort god igjen, men for folk som båtsen hadde det vært nyttig om fornuften og retten hadde seiret litt før.
Den røde begonia er uten sammenligning Øivind Bolstads mest populære bok. Den er oversatt til flere språk, og den har gang på gang gått som føljetong i aviser utover landet. Det er oppløftende å merke at lesning ikke trenger å være ukebladsentimental for å nå fram til godtfolk. Når den nå trykkes opp igjen, skal leseren huske at vel er den konkrete situasjonen for de tuberkuløse - og for andre i liknende situasjoner - noe annerledes i dag, men det system som drepte kollektivet "Den røde begonia" består fremdeles.



Willy Dahl
Etterord til "DEN RØDE BEGONIA"
Av Øivind Bolstad.
Forlaget NY DAG, Oslo 1972.