Flaggermusene

Et dagboksblad


Av Øivind Bolstad

Det var dørvakten på Grotten som gjorde meg merksam på ham. Og jeg skjønte at mannen hadde hengt på meg i lang tid. En liten, stillferdig pusling med nærsynte øyne og en slitt avis i hånden. Jeg hadde gitt ham og hans blanke fanden. Jeg var blitt vant til dem i en eller annen fasong nå. Hvis det ikke var fordi Sigrunn hadde hørt det hele og forstått det og mere til. Jeg ville tipse vakta, men fikk et par gloende auer i fjeset og fikk ikke engang takket ryggen som gikk fra oss. Vi hadde nettopp gjort oss klar av stortingsvalget. I ungdomsskolen hadde en energisk og velmenende lærer gitt de fremmeligste i klassen i oppdrag å forsvare hver sitt parti. Sigrunn hadde fått kommunistene. Det hadde hun fått svi for i frikvarterene. Det var ikke det ondsinnete uttrykk venninnene brakte med seg ferske fra de solide frokostbord i velstandssamfunnet som ikke gjennom elevenes munn ble brodert over henn. For seint fikk jeg forklaringen på røde øyne og stille nattegråt, som en hadde trodd skrev seg fra overgangen til å bli dame, som jentene sa i gaten.

Mot livets første store prøvelse er det motvekt i den trygge resignasjon. - Sigrunn! Om et par år er du voksen nok til å stikke ut din egen vei. Vær snill og husk, at på den veien jeg går, må du snarest bli lutet og brent! Ser du, Sigrunn, på hvilket trinn av stigen du nå måtte havne, må du være den fremste i redelighet mot deg selv, overfor deg selv. Dilter du i hælene på din far, for hans skyld, har du alt forrådt mye og brutt regelen! Jeg trenger intet forsvar, ikke engang av mine egne!

Det var da hun hadde sett opp på meg, kjørt neven i frakkelommen min og knuget hånden min. Jeg lever det oppigjen og oppigjen, også nå. Det kom så brått, husker jeg, at jeg måtte stoppe midt på fortauet. For at hun ikke skulle merke hvor beveget jeg var, bremset jeg foran et utstillingsvindu og lot som om noe interesserte meg. Lenger nede stoppet en liten tusling og tok opp en avis for å studere den. I vinduet så jeg at Sigrunn langsomt snudde hodet og betraktet ham, men vendte seg raskt med en liten, umotivert latter da jeg pekte på en sak der inne. Den lille hånden hennes knuget min. - Jeg blir med deg på stasjonen likevel, sa hun stakkåndet.

- Velvel, sa jeg og var glad til. Så visste jeg at jeg ikke kom til å eksplodere. Til stor skade for meg selv. Det var jo derhen de ville ha meg, disse nøkkelhull-tittere.

Jeg skulle vel vite det etter disse årene.

Nå var det trygt og deilig å gå med den lille hånden i frakkelomma. Det var hun som snakket. Fort og mye og springende. Ganske langsomt løste den krampaktige, knyttede neven min seg opp i hennes. Gi fanden i titteren. Hans offisielle og by-kjente kolleger hadde sittet en lang kveld utenfor mitt hjem. Åpenlyst for å demonstrere for mine naboer. Og med to stive, stumme personer i bilen, var den blitt lagt merke til. Det måtte ha vært løftet på mange gardiner den kvelden til mye spekulasjon, før de fant ut av det. Hver mann hadde sin bil og bilbok med bilnummer. Sigrunn hadde fått det inn med øser dagen etter. En ambassadebil - en poller. Snakket hadde gått. Melkemadammen hadde fått frynsete øyne. -

Jeg stoppet et øyeblikk, men Sigrunn trakk meg hardt videre. På jernbanestasjonen fant hun selv fram snadden, stoppet den med smidige, tynne, lange fingre. Borte ved aviskiosken tok en pusling fram en avis med dype nyver i pannen. -

Den ungarske attasjeen var nygift. Konen var meget vakker, men svært trett etter mye reising i Skandinavia. Sjåføren, en lyshåret kjempe, like høy som jeg, stakk avgårde for å få Skodaen ned på jorda. Sigrunn lirte av seg noen brokker både på engelsk og tysk med en for henne uvanlig fremmelighet. Hun lo og pludret, men hadde hektiske røde pletter på kinnene. Mannen med avisa stod kloss i oss. Igjen knyttet neven seg i frakkelomma, og igjen grep en tynn hånd om min.

Ja! Ordføreren klokken tolv! sa jeg høyt, - møtet i aften er annonsert til klokken åtte! Jaja, bra sal. Jeg innleder om hvilken betydning den mellomfolkelige forståelse har for freden og De forteller om det nye Ungarn.

Hvis jeg nå bare kunne ta et hurtig skritt bakover, ville jeg kunne tråkke ham på tærne med skarpe hælen med mine hundreogåtte kilo. Men akkurat da var neven i lomma sekundet for snar. Jeg ble stående og puste på. Så stoppet jeg en ny beroligelse og fikk begge hendene frie. Men ikke før dampet det av snadden, så hadde Sigrunn fått neven min i frakkelomma igjen. Jaha, her var sannelig en person som var påaktet. -

Ordføreren tok med vanlig jovialitet imot sin gjest. Jeg trakk meg tilbake for å underholde hans vakre, sjarmerende kone, som foretrakk å vente utenfor. Jeg så det straks. Det hadde hendt noe. Sigrunn nesten rev til seg hånden min. Like utenfor Ordførerens dør, stod en tung Mercedes med to stive mumier i forsetet. De vekslet ikke et ord. Så ikke på hverandre. Men de utstrålte en djevelsk mermerisk kraft som fikk det til å svimle for meg. Neven i lomma rykket og rykket og en annen holdt igjen. Fru Kolmer aå et øyeblikk spørrende på meg med et lite smil rundt munnen. Det var det som trengtes. Jeg tok fram min kunnskap om byen og dens tradisjoner. Den blonde kjempen svingte Skodaen over gaten bort till oss så snuten pekte motsatt vei. Vi ruslet borttil. Noen sekunder etter gjorde mumiebilen det samme. De hadde rullet ned vinduet. Stirret uhyggelig fjernt framfor seg. En djevel strøk meg. Jeg fant fram latteren. Pekte med snadden på historiske bygg - den annen hånd var låst. Og slik skritt for skritt, tilbake, fram og til siden, kom vi oss endelig kloss opp til mumiene. De hadde verken forandret miner eller stilling. Jeg lente meg mot biltaket mens jeg snakket mitt flytende tysk-norsk-esperanto som er så beundret i mange hovedsteder fordi det aldri mangler ord. Jeg banket snadden av på biltaket og ville slå glørne av i vinduskarmen med et siste napp, da jeg ble hardt dratt en halvmeter inn på fortauet. - Kolmer oppfattet situasjonen med en gang. Han smilte. Betraktet de to mumier ganske kort. Så steg vi inn i bilen.
Neste: Fylkesmannen! Høflighetene framfor alt, visittene var obligatoriske. Men da mumiene kjørte opp bak oss, klarte ikke Kolmer holde seg lenger. Han snudde seg i setet og vinket til det to i bakvinduet.

Brått, som ved en punktering, svingte bilen (Idet vi tok gatehjørnet til høyre) til venstre. Hvinende bremser fortalte om lettsindig kjøring. Vi brakte våre venner til Fylkesmannen og tok selv veien til Posthuset.

Når vi ikke hadde helvetesild i ryggen, ble Sigrunn stille og trakk hånden til seg, snudde ansiktet fra meg uten å vite at jeg kunne betrakte de hastige rykninger og grimaseringer som i noen øyeblikk fro så fremmede over henne i speilbildet i vinduet. Og det var som om brystet skulle sprenges. Ett eller annet måtte rives i filler. Et par mumier, en tusling med en avis, en person med epåletter eller et smidug ansikt på en televisjonsskjerm eller et system eller hva det måtte være som kom i veien for meg nå, selv om det var min egen skygge. Jeg famlet hurtig etter snadden. Jeg så at Sigrunn langsomt kjempet seg til et bekymringsløst ansikt. Og fyrstikken skalv i hånden min. Og jeg tenkte: Hvis du ikke nå viser et ubekymret ansikt, gjør du Sigrunn hundre ganger mer ulykkelig enn det velmenende, sosiale lærere klarte ved sin oppvakte sans for moderne undervisning sammen med mumier og en avislesende klegg. Det er deg det kommer an på nå -.

Hadde det ikke vært hennes tur til å nytte speilbildet? Jeg vet ikke. Jeg var for opprørt. Men den vesle neven kom iallfall ned i lomma som et stup. Så her skulle det ikke bli kortslutning av noe slag. Her var det et par mennesker som ikke tok sjanser med meg. Og likevel - den lille neven tiltross - følte jeg med instinktets sikkerhet at dette var min svarte dag. I dag ville noe ondt skje. I dag ville jeg gå i fellen, få smekken av fjæren over nakken. Likevel gjæret det sterkere og sterkere. Jeg kom til å gjøre noe og måtte det. Sikkerhetsventilen hadde kjørt seg fast gjennom måneder og års slitasje fra de første dager av tsjekkoslovakiaåret 1948. Det rykket i meg. Og hver gang knuget de tynne spillefingrene hånden min med violinspillernes uvanlige styrke. Dumrian, sa den ene stemmen, de har fått deg der de ville! Den andre ikke mindre inntrengende: Henge deg og skremme de andre til passivitet og taushet med små samvittighets-gløtt til bruk for aviser og intervjuere for å vise at diktere godt kan leve med ett ben i hver leir. Og den tredje stemme snerret: Ser du ikke hvorledes avhopperne blir tatt hånd om og sikret trygghet for eksistensangst, hvorledes talenter brått blir skapt på en dag og portene åpnes, bare du går den rette vei, bøyer ydmyk nakken og strekker hånden ut til takk. Å, slik snakker alle disse Ulrich Bremere (Ulrich Bremer i Ibsens "Rosmerholm", mannen som indirekte fører Rosmer og Rebekka i fossen - utenfor kloppen,) som vrimler inni meg, som jeg støter på på hvert gatehjørne. "Vent, de får nok tak i deg før eller senere": Og det er ikke hvite hester de rir på, men flaggermus som er ute i samme ærend og kloppen liggeer over elva. -
Jeg har alltid følt meg best når jeg ikke vet om det er noen etter meg. Jeg snur meg aldri for å se etter. Der ligger nemlig faren. Går du staurmørke skauen en natt i vindtrekk og flakkende måne, så se deg ikke tilbake for da har skogstøkken overtaket med en gangg. Vante skogskarer kan fortelle om det, ikke bare en asfaltsliter som jeg, skjønt jeg har følt skauen i nakken så svetta dreiv nedover ryggen min en gang.

Jeg var imidlertid sikker på at tuslingen med avisen ikke hang på lenger. Den vesle neven lå rolig i min. Det kom derfor så mye sterkere, som et overfall, da hun kjørte neglene inn i hånden min. Han måtte ha hatt avløsning og kommet tilbake og tatt stand. Han sto kloss i meg ved Poate Restante-luka der jeg pleide å få brosjyrer og litteratur utlevert som ikke fikk plass i postboksen. Poste Restante? Dette var noe for ham. Jeg følte hvorledes spenningen steg i ham. Hadde han fått snøret i bånn? Jeg kunne registrere hver bevegelse han gjorde gjennon Sigrunns hånd. Og det føltes som om kjelen nå skulle sprenges. Men neven lå som en lenke rundt min. Hun visste bare ikke at denne gangen hadde jeg landet i bakkens kritiske punkt og hadde ingen sjanse til å holde meg på bena. Det suste så underlig for ørene mine, og jeg hadde vanskelig for å puste. Da kom denfjerde stemmen: Inspirasjonen! Og jeg ble brått så rolig at Sigrunn ble urolig. Og så forundret. Åja, menneskene er sløge, de kan til og med føre det sikreste instinkt bak lyset. Avmålt tok jeg peiling på luka for rekommandering. Neven slapp prøvende min. Jeg hadde en del post som skulle sendes! Det sto kø ved alle lukene, men omsider slapp jeg fram med mitt frimerke i ryggen. Jeg la veloverveid min dokumentmappe på venstre siden av luka og min åpne lommebok på høyre, tok fram brev og papirer og penger, fikk kvittanser og vekslepenger som jeg med vanlig suveren forakt for orden puttet i høyre jakkelomme, tok dokumentmappen og gikk raskt mot hovedutgangen. Sigrunn ble dradd med så voldsomt at hun ikke vågde å protestere eller komme fram med det hun hadde på hjertet. Vi var alt langt mot døren da hun slet seg løs. Jeg så ikke på henne. Men konstaterte at lommeboka var borte og avisleseren hastet mot andre utgangen. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, var ikke ganske klar over hensikten, men var i noen sprang ned trappen og løp rundt huset og bremset opp foran utgangen der. - Ingen kom ut. Sigrunn var forsvunnet. Noe måtte ha hendt. Så gikk jeg langsomt opp trappen og inn i Hallen. Jeg visste hva som var skjedd. Jeg ble ikke forbauset da jeg så Vakthavende stå og riste Sigrunn mens tuslingen målte henne og overøste henne med de groveste beskyldninger. Det var synet av Sigrunn som gjorde meg så ondt. For henne hadde det blitt noe hun aldri ville komme over. Jeg visste det. Fordi det en gang var kommet til meg i min tid, men da var jeg jo voksen mann. Min skyld det hele. Det ble snakket om politi. Jeg brøt meg vei gjennom folkestimlen, tok puslingen rundt overarmen og sa ganske lavt, men tydelig nok for alle: - Fram med lommeboka, din tjuradd!

Det ble ganske stille!

Vakhavende slapp Sigrunn, som tumlet bakover, og nærmet seg langsomt og truende.

- Lommeboka sa jeg elskverdig uten å få tennene fra hverandre. Han sto med krøket hals og så opp på meg og jeg flyttet brått den fri hånden om slipset hans. - Ring politiet! Hogg jeg av Vakthavende i satsen. Hallen svømmet for øynene mine.

Brått så jeg tryggheten vende tilbake i blikket over slipset. En kraftig kar skjøv seg hurtig fram. Men idet han skulle gripe inn, hadde jeg kjørt høyre neven min i innerlomma hans og halt opp lommeboka. Jeg hadde alt raskt løftet den for å smekke ham over munnen, da Sigrunn hang seg på.
- Politiet kommer! sa Vakthavende stakkåndet.
- Be dem ta med seg en ukjent kollega eller to, sa jeg - her er mitt visittkort om loven vil fortsette saken. For min del er den opp og avgjort!

Vi gikk ut. Denne gangen holdt jeg Sigrunns neve i min og vi svinget hendene mellom oss. Gjennom lukene stakk hodene som høns ut av verpekasser. Og det var ennå ganske stilt bak oss da jeg lot døren suge seg igjen.

Det var siste gang jeg så tuslingen. Men flaggermusene lærer seg fort å fly lydløst hvis de skal fange noe i ly av nattemørket. Det er en velsignelse med dyktige folk. De tar ikke på nervene. Enda de går ut og inn i hvert hjem og alle nøkkelhull står dem åpne.
"For med lov skal landet bygges. Deri må jo alle være enige."


Øivind Bolstad
I: ... fortellinger og fabler s. 146 - 152

Forlaget NY DAG, Oslo 1966.