Barnet

Dannet emigrantroman Nina Fedorova: Barnet. Oversatt av Finn Grieg, Grundt Tanum forlag Når en selv har vært emigrant - enda det bare var "kongelig norsk emigrant" i Sverige i det Herrens år 1943 - etter Stalingrad - så vet en for en ytterst tvilsom tilværelse det er. Selve situasjonen virker som en langsom, oppløsende gift - ingen ting er fast, en har ikke noe å holde seg til, ingenting er farlig engang - og langsomt, langsomt synes en at en holder på å miste sin identitet. Alt er tilfeldig og midlertidig, og betyr liksom ikke noe ordentlig. Rent bortsett fra at alle ens dårligste egenskaper blomstrer fullt ut - ikke minst evnen til å kverulere og føle seg forurettet. De emigrantene som er så heldige at de har kontanter, er verdens mest utholdende kafégjester. Time etter time sitter de med sine kalde kaffekopper som skakl vare evindelig, for at de skal slippe å gå tilbake til ingenting igjen. Og over kafébordet blir livet bygget kunstig opp igjen, der blir det lagt veldige planer, og ens personlighet blir stivet opp med mange fine ord og skråsikre meninger. Men stemningen varer ikke lenger enn kaffen, fordi det ikke er noen virkelighet bak. - De gamle grekerne visste hva de gjorde da de regnet landsforvisning for strengere straff enn dødsstraff. Millioner av mennesker har opplevd og opplever denne tilværelsen i vår tid. Og det har vært mange diktere blant dem. Jeg husker spesielt en roman av den ungarske forfatterinnen Joan Føldes (?), jeg fikk den i hendene omtrent med det samme jeg kom over til Sverige. Den het på svensk "Den fiskande kattens gata" og handlet om emigranter i Paris etter den forrige verdenskrig, om emigranter fra alle land. Det var giftig lesning for en som var fersk i tråden, fordi den ga hele den desillusjonerte stemningen av den evige jøde - hele den håpløse og nytteløse tilværelsen hos mennesker som venter til de omsider ikke orker å vente mer. Her er det ikke spørsmål om hvilke politiske oppfatninger som lå bak emigrasjonen, det var selve det menneskelige forfallet som var så skjørende godt tegnet. Nina Fedorova er russisk emigrant, og etter anmelderens umiddelbare fornemmelse må hun være en av dem som drev ut av Russland under revolusjonen på tilfeldighetens bølge. Noen egentlig motstander av noe som helst politisk system kan hun ikke ha vært, hennes menneskelighet er blek og snill og ikke så lite matnyttig samtidig. I Sovjetunionen ville hun sikkert blitt en snill og lojal lærerinne hvis hennes miljø hadde vært annerledes. Når hun pliktskyldigst går løs på kommunismen, fordi det nå engang er takt og god tone i russiske emigrantkretser (for ikke å snakke om Amerika, der bøkene hennes er kommet ut), gjør hun det absolutt uten lidenskap, som en svak, nesten åndsfraværende etterklang fra hennes ungdoms kafébord. "Redsels"-historiene fra revolusjonstiden er også påtagelig utenpåklistret - som en attributt til dannet konversasjon det også. For dannete er disse menneskene, utrolig dannete - det er deres siste skanse. Hovedpersone, Lida, er en ung russisk pike som lever i China og folder seg ut som en blå blomst av romantikk og livsfjernhet og ungpikeforelskelse, helt uanfektet av de rystende begivenhetene som hender der omkring 1939. Når hun blir berømt sangerinne - det vil si, det vet vi ikke, for når vi slår boken igjen, har hun satt foten på amerikansk jord og er havnet i armene på sin elskede Jimmy. Så at det ender godt, det vet vi i hvert fall. Ellers vrimler boka av personer, og forfatterinnen tegner dem opp for oss så vi holder på å bli interessert - nesten, men plutselig glipper det på en besynderlig måte. Er det fordi hun er så altfor fin og pen og dannet? Det er ikke tvil om at en kunne bli grepet av en virkelig levende bok skrevet av en russisk emigrant. Da ville en fått innblikk i deres virkelighet, men en måtte ha den innfra beinet, i godt og ondt. "Barnet" er retusjert emigrantromantikk trass i all utvendig miljøskildring. En merker at forfatterinnen er blitt offer for emigrantens alvorlige tragedie: Hun er blitt immun for virkeligheten. Inger Hagerup, i: Friheten Onsdag 15. september, 1948.