Minneord om Hartvig Sætra

 

Høsten 95 kom jeg som nytilsatt biolog til Nordreisa videregående skole og traff for første gang Hartvig Sætra. Hartvig var seniorbiologen ved skolen både  i den forstand at han var den eldste, og at han hadde omfattende kunnskaper han gjerne delte med andre. Hartvig ble dermed den som satte meg inn i skolens strategi for feltarbeid. Han delte både skriftlig materiale og sin tid, og som nytilsatt følte man seg både velkommen og vel tatt vare på. For eksempel unnslo han seg ikke for å ta en strabasiøs tur opp Grønnfjellet med dårlig fot for å hjelpe til på det praktiske planet med avvikling av feltarbeid i 2 Biologi. Da startet han  en time før oss andre for å komme fram tidsnok.

 

Hans interesse for biologi var glødende, og mange elever har fått sin horisont utvidet og sin  biologiinteresse vakt av hans undervisning. Han likte nok at elevene tok sin skoletid på alvor og jobbet med leksene, men viste også omsorg for elever som strevde litt. For eksempel laget han egne forenklete  naturfagrapporter som elever med dysleksi skulle bruke, slik at de slapp å skrive så mye. Han sørget også for at vi ved skolen fikk en egen eksamensordning i en periode i faget 3 Biologi. Ordningen gikk ut på at vi skulle ha en kombinert skriftlig og muntlig eksamen til forskjell fra resten av landet som bare hadde skriftlig eksamen. Dette fikk han gjennomført fordi han mente det var viktig å ta vare på elever med samisk bakgrunn som tok dette faget. Han mente disse elevene kunne bli forskjellsbehandlet i eksamenssituasjonen siden de ikke fikk skrive på sitt morsmål.  

 

Hartvig  hadde engasjement og  humoristisk sans. Han kom stadig med små utklipp av Hårek eller andre tegneserier dersom noe av dette  inneholdt et snev av biologikunnskap. Galgenhumor på verdens vegne fantes også - som da han kom med  ei tegneseriestripe med Hårek og Kark hvor dialogen var: ”Verden går framover! Før kunne vi utslette verden 100 ganger. Nå kan vi bare utslette den 10 ganger!” (Om reduksjon i verdens samla arsenal av kjernefysiske våpen.). 

Hartvig var botaniker med stor B! Og skolen har et omfattende materiale, både lysbilder og  pressete planter, som Hartvig etterlot seg da han ved skoleårets slutt våren 1998 gikk av med pensjon. Den arven skal skolen prøve å forvalte til beste for våre elever, Nordreisa kommune og andre.

Selv om Hartvig og jeg ikke alltid hadde sammenfall i faglige  eller politiske interesser, følte jeg at vi utviklet vennskap og respekt for hverandre i de årene vi jobba sammen. Kunnskap Hartvig bidro med i mine første år som lærer ved Nordreisa videregående skole, bærer jeg fortsatt med meg og har stor nytte av.

En dag tar livet slutt og for Hartvig har den dagen kommet, dessverre så altfor tidlig.

Han vil likevel for alltid være en del av det økologiske kretsløpet.

Fred  med hans minne.

 

 

Sigrun Pettersen