Har du hørt om n'Molokof?
Solveig Haugan


Det gikk to bærplukkere innover skogen en tirsdags natt. De var gått fra byen i grålysningen, for de hadde fire timers marsj foran sig. Og skulde de få gjort noe som var å snakke om, måtte de være oppe ved bærstedet så tidlig som råd var.

Det var blitt mange om bærstedene nå. Lenge siden den tiden da det for en kjerring og rak med et blikkspann til å plukke i så hun kunde ha saft utover vinteren. Nei, det var nesten blit som en hel industri, mente han Mons der han langet ut ved siden av han Gunvald. Industri ja! Pokkers makt! Jaggu såg det ikke ut som om noen misundte dem bærplukkingen også!

De var bondegutter begge to. Mons hørte til på disse kantene, han var kjent når de kom lenger opover. Hans vugge hadde stått inne i en av de små stuene inne i Løvenskjolds skoger. Sannelig om han hadde trodd han skulde komme til å pelle blåbær for å berge livet lell? Berge livet?

-Åsier du, Gunvald. Var det bærplukker du vilde bli da du ønsket dig en tingen mens du var liten?

Han Gunvald er lang og tynn og kronglete. Han er seigere enn Mons som er kjapp både med hodet og beina.

-Det kan æ aldri tru, kommer det langsomt. Han Gunvald er trønder og tenker sig om to ganger før han snakker.

-Å ønska du for no da? Je vilde bli kondiytor, huser je. Je har en onkel som er det Je er konditor nå, veit du. Je er bare ute på tur for å pelle blåbær til bløtkaka. Je vart svenn i fjor! Jo, det er hyggelige tider!

Gunvald går og ser opp i tretoppene. Det har dugget sterkt om natta. Lyngen er våt som efter regn. De tar det med ro opover. Nytter ikke ta bæra mens a er så våt. Sola må få tid å tørke a.

- Æ villa gjern bli polleti da æ var liten, kom det langsomt fra Gunvald.
-Nei, jaså du. Men du blei ikke det da?

-Nei, løsten gikk over så snart æ vart stor.

Karene går efterhverandre på stien. Mons går og tenker på at han engang har gått denne stien for seks-syv år siden. Den gangen hadde han også ryggsekk på nakken. Men det lå ikke bærspann og skranglet i den da. Det var helgeklærne hans som lå fint sammenrullet inne i den. For han hadde helgeklær den gangen. Og han gikk innover til byen og kom frem tidlig på morgenkvisten. Men han visste ikke om det hadde dugget så sterkt i gresset den gangen, for han kom ikke på å se efter. Tankene hans var så langt borte den gangen. Han skulde inn til byen i konditorlære og tjene penger. Han hadde tenkt på en jente han skulde treffe en kveld og hvordan de skulde ha det - hvis hun var den han likte. Og det hadde ikkke gjort ham noe å reise hjemmefra Og nå tok han med kameraten innover i skogene. To fattige, arbeidsløse ungdommer som prøvde å skrangle sammen noen kroner til tobakk og en kopp kaffe. Det var omsider gått op for ham at dette med å bli svenn med rummelig gasje og den pika som han skulde hatt det hyggelig med, det var bare drøm og fantasi. Virkeligheten, det var den svarte tavla på Youngsbakkendet, det var arbeidskontoret og kortet som blei stempla, - og kontoret hans Elias.

De kom inn på en stor lyngslette, og her stanset Mons og slengte ryggsekken ned i lyngen.

-Nå skulde vi ikke trenge gå lenger, sa han.
-men bæra er for våt enda. Sleng dig ned her sålenge, så tar vi en røik før arbeidet. Det kan bli stridt nok for ryggen å krabbe bortover rabbene når vi først tar til.

De slengte sig ned ved siden av hverandre. Mons lå på ryggen med armene under hodet. Det var tidlig dags enda. Sola hadde ikke fått makt, duggperlene lå enda tunge over lynget. Gunvald strakte sig ut ved siden av kameraten. Snaddene xderes sendte ut blå røik op i den stille høstluften. En stund var det ikke en lyd å høre i skogen.

Sola tørket lyngen fort så snart den fikk makten til det. De to karene reiste sig og begynte arbeidet. De gikk krokrygget og med sola stekende ned på sig og raspet bærene med bærplukkerne sine. Han gunvald måtte rette på sig alt i ett. Du snakker om arbeid. Dette var jamen likeså tungt arbeid som noe annet når en skulde henge i slik. Han så bort på Mons.

- Æ bynne å bli sulten.

Mons så opp på sola
-Ja, vi kan spise nå, sa han.

Han satte sig ned ved siden av trøien sin som han hadde tullet kaffeflasken inn i og tok frem den og matpakken. De holdt på å spise da de hørte at det kom noen opigjennem småskogen. Det singlet i blikkspann. Så var det noen som var ute i samme ærend som dem selv.

Mons bante. dette stedet hadde han håpet å ha i fred sammen med kameraten. Det lå langt unda folk og slett ikke midt for nesen av hvem som helst. Med ett la han sig ned og trykket Gunvald ned i lyngen også.

- Ligg stille. Det er bare unger. vi skremmer dem vekk. pokker ta ska vi ikke lære skittungene til å holde sig vekk fra dette stedet.

Det var en liten søskenflokk som kom opover. En stor bror med mørk lugg. han hadde ikke noe spann å plukke i, men han hadde en diger kjepp i neven. Efter ham diltet en søster med krøllet hår, hun hadde bærspann med. Så kom en liten bror, den aller minste av dem alle sammen. Han bar ingen ting. Og som avslutning på toget kom storsøster, et halvt hode mindre enn storebror, med langt, lyst, fliset hår og fregner over neseroten. At det var fattigunger, kunde en se på lang vei. Klærne deres var lappet på kryss og tvers, og de var vokset ut av klærne for lenge siden. Buksen rakk storebror midt ned på leggen, og ut av jakkeærmene stakk guttens lange magre hender.

Mons lå stille og glemte å jage dem vekk. Han mintes at det ikke var mange årene siden han selv tasset med søskenene sine uti skogen for å pelle bær til mor.

Enda hadde ikke ungene sett dem. Men med ett stanset storebror og tok peiling på de svære skoene til Gunvald som stakk op over lyngen. hele søskenflokken stanset. Storebror knep munnen sammen og knyttet neven omkring kjeppen.

Da reiste de to karene sig og blev sittende. det gav et lite søkk i søskenflokken. hun med krøllene slapp spannet sitt. De to partiene stirret på hverandre en lang stund. Til slutt vilde storebror gå utenom. Han tok et par skritt til venstre, og de andre gjorde som han. Da ropte Gunvald:
-Dokker ha glemt spanne!
Storebror nikket bakover:
-Hent spannet.
Og den vesle søsteren så på de to karene mewd redde øine og bøide seg fort, tok spannet og skyndte sig i ly av leggene til storebror igjen.

Men da Mons så at flokken holdt på å dra sin vei, ropte han efter dem:
-Hei, der. Er det ikke plass til oss alle sammen Trenger dere fly slik?
Søsteren med oppstoppernesen og fregnene så sig tilbake som en annen datter av Laban, Og den vesle pjokken som stabbet hjulbent i vei i en bukse som var laget av bleier og satt sammen med en sikkerhetsnål i skrittet, dristet sig til et stort smil som viste at han hadde to tenner i overmunnen og to i nermunnen. Ungene hadde nok ikke lyst til å gå fra bærstedet. Alt avhang av storebror. For det var ham de var satt til å lystre.

Langsomt kom ungeflokken tilbake. Storebror dristet sig meget nær denne gangen. Mons hadde et stykke brød som han delte i to og lot de to minste få hver sin halvpart. Veslebror deiset på enden ned i lyngen, og søsteren med krøllene satte sig ved siden av de store føttene til Gunvald. Bare de to eldste blev stående og holde på verdigheten.

Da karene begynte arbeidet igjen, gikk ungene inn imellem dem og plukket i spannene sine. Og storebror snakket voksent med Mons og Gunvald om mange ting mens storesøster fikk ta sig av småene. Gutten het Arnt. Mens han gikk ved siden av Gunvald, spurte han med ett:
-Har du hørt om han Molokof?
Gunvald rettet sig op.
-Nei, kaslags kar er det?
-Han er flyver i den røde arme. Har du ikke hørt om ham?
Gunvald så beskjemmet ned i lyngen og rystet på hodet.
-Nei, sannelig om æ det har.
Nå kom Mons borttil og vilde vite hva det var som Gunvald ikke visste.
-Har du hørt om'n Molokof? spurte Gunvald alvorlig.
Mons rystet på hodet. Nei, han hadde heller ikke hørt om den karen.
Arnt kremtet og rettet sig op. Hele søskenflokken rettet sig op.
-Han ska vær flyver i den røde arme, sa Gunvald forsagt.
-Han Molokof holdt på å pløie, og så fikk'n se en flyver i lufta. --
-Nei, han holdt ikke på å pløie, nei, han holdt på å grave grøft, falt storesøstrer inn.
-Det blir vel det samme, tøisa. Og så tenkte Molokof at han vilde bli flyver.
De to karene så på hverandre. Det var ikke småtteri, heller. Hvad slags kar var han, denne Molokof, vilde Mons vite.
-Far hans hadde en liten gård, nesten bare som en plass, falt den vesle kjappe søsteren inn.
-Ja, ka gjorde han så?
-Han gikk til Moskva, det var flerfoldige mil å gå. Men han Molokof gikk og tenkte på det at han vilde bli flyver.
-Og da han kom frem til flyveplassen, så stod det tre rødearmister med gevær, falt søsteren inn.
-Dem gjorde vel ikke han no, avbrøt broren argt.Han Molokof gikk bort til rødearmistene og sa at han vilde bli flyver.
-Dem ba han vel pakke sig hjem til grøfta si igjen
Arnt så på de to karene fulle av forakt.
-Nei - trur du at dem gjør noe slikt i Sovjet. Han Molokof kom inn på verkstedet han, og der arbeidet han til han visste alt om flyvemaskiner.
-Og så?
-Så blei han flyver. Veit du ikke at det var han Molokof som fløi mangfoldige ganger over Ishavet og redda folkene fra Tsjeljuskin-ekspedissjonen da?
-Gjorde han Molokof?
-Grøftegraveren?
-Kan slikt nå gå an?
-Det var et fint eventyr det, gutt sa Mons og bøide sig over spannet sitt. Han Gunvald flirte han også der han gikk. Det var ei diger skrøne det. Hvad var det gutten hadde sagt? Han Molokof så en flyver over hue sitt, og så tenkte han at han vilde bli flyver selv og gikk til Moskva. Mons flirte. Rød i ansiktet rettet han sig op og så bort på Gunvald

-Å trur du, Gunvald, om vi gikk innover til Kjeller og fremstilte oss for offiseren der og sa: Vi så en flyver oppå himmelen, og så fikk vi løst til å bli flyver sjæl.
Han trudde vi var tullinger. Nei, det var ei diger skrøne han for med, guttungen.

Men han Gunvald svarte ikke, og ikke flirte han heller. Han snudde sig til Arnt som var kommet et stykke unda og ropte til ham:
-Åssen veit du det der om han Molokof?
-Je har lest det i bla som han far kom hjem med
Gunvald stod litt som han tenkte sig om.
Kunde æ få sjå det bla'e?
Arnt ropte på søsteren med fregnene.
-Spring hjem og hent bla' som ligg oppå skapet. Det om han Molokof.

Søsteren la avgårde så de tynne hvite flettene stod rett ut i luften efter henne. Og bærplukkerne fortsatte. Han Mons var blitt spent på å få se det på trykk han også og tidde inntil videre. Gunvald gikk og så ut som han tenkte på noe. Og sola stekte ryggene, og spannene blev fulle med svære saftige bær.

Jentungen kom springende nedover bakkene. De så henne vifte med noe hvitt i hånden. Da rettet de på sig alle sammen. Mons satte spannet sitt godt tilrette så det ikke skulle trille overende og ventet på å få høre. Gunvald prøvde å gni bærsaften utover så den ikke skulde smitte av på bladet når han fikk det i hånden.

Arnt fikk bladet av søsteren og så på det og nikket. Jo, det var det rette. Han fant frem den siden hvor artikkelen om Molokof begynte og billedene. Han pekte med Han pekte med en blåsvart bærfinger på et fotografi av en storsmilende kar med pigglue.

-E dette han Molokof?
De slengte sig ned i lynget og la sig på maven, krøp tett sammen og så på billedene.
-Han ser ut som en alminnelig bondegutt.
-Ja, han ser itte ut non offiser nei.
-Han har it korsettfigur den karen nei
-Ikke e han hoven i tryne heller
-Og han der karen fløi over Ishavet og hadde folk bundet fast under vingene på flyvemaskinen sin. Utrolig.
-Je skuld ha gitt my for å ha det der bla'e
-Kor kan en få kjøpt det?

De snudde og vendte på det og gav det til slutt tilbake til gutten.
-Du må gjem' det der, sa han Gunvald. Det er et godt bla det der.

- - - -

Sola begynte å gli ned mellem tretoppene i vest. Bærplukkerne lesset på sig børene sine. Det var på tide å tenke på hjemveien. Ryggen var støl av den forkjerte stillingen hele dagen, og børen var tung. Ungene fra småbruket inne i skogen var gått hjem for lenge siden. Gunvald akslet sig under børen. Ryggen brant, det kjentes som den vilde gå tvers av der hvor ryggsekken hugg inni.

Mons gikk og tidde på veien nedover. De var trette efter arbeidet, men det verste var at den børen de nå slet frem ned til byen ikke vilde gi dem igjen noe som sto i forhold til det arbeidet som var ofret. Det var det de gikk og tenkte på begge to. De regnet og talte efter inne i sig. Tredve øre literen var det meste de kunde få, og enda fikk de kan hende ikke solgt frem på torvet, og en ting var å la være å bruke kjept på byfruene når de stod og pruttet om prisen.

De var innpå byen før noen sa noe. Mons stanseg i en kneik og tørket svetten av pannen. De hadde gått langsomt hele veien nedover og hvilte nu og da for å rette på børen, men de hadde ikke vekslet mange ordene. Da sa han Mons mens han brettet lommetørklæ sitt sammen for å finne en tørr flekk så han kunde få tørket svetten:
Det var nok ikke skrøn det der om han Molokof. Jeg tenkte på det efterpå. Du må hus på det var i Sovjet, der går slikt an.

Gunvald nikket. Og de to karene akslet sig igjen og fortsatte vandringen nedover mot byen. han Gunvald gikk og tenkete på Molokof. Bondegutten som gikk inn til Moskva og sa han vilde bli flyver. Og han rettet sig op under børen.