Ung må verden ennå være
Nordahl Griegs forfatterskap

Av Ole Martin Størholdt

I den siste tiden har vi merket oss at enkelte gjerne ser Nordahl Griegs arbeider i glemmeboka. Da bokverket 'Norges nasjonallitteratur' kom for et par år siden, var Grieg utelatt. Grieg avpolitiseres og framstilles som en slags nasjonalist. Dikt gjengis med annet forfatternavn. Samtidig hauses nazisten Hamsun opp i skyene. Når det gjelder Knut Hamsun, er det ikke grenser for forståelse og bortforklaringer. Vi i NKU er bekymret over denne utviklingen. Vi vet hvilke krefter som spiller på historieforfalskning og omskriving. Derfor setter vi søkelyset på Nordahl Grieg, en av Norges fremste antifascister, i denne artikkelen.

Johan Nordahl Brun Grieg var født i Bergen i 1902. Han var av skotsk slekt på farssiden og norsk på morssiden. Hans far, Peter Grieg, var lektor med sterke litterære interesser. Moren, Helga Vollan Grieg var en meget samfunnsengasjert kvinne som han var sterkt knyttet til. Nordahl Grieg var gift med skuespillerinnen Gerd Egede Nissen.
Nordahl Grieg gjorde seg tidlig bemerket på trykk, særlig i Gymnassamfunnet Hugins avis i årene 1917-19. Sitt første dikt skrev han i klasseavisen som 15-åring. Han begynte å studere i 1920, Grieg ville ta filologisk embetseksamen. Samtidig ville han se verden.

Inntrykk som formet

Han dro som lettmatros på lasteskipet Henrik Ibsen til Afrika og Australia, tilbake gjennom Suezkanalen. Dette var i 1920-21. Sjømannslivet gav inspirasjon og stoff til debutsamlingen Rundt Kap det gode Haab i 1922 og romanen Skibet går videre som ble utgitt to år senere. I alt har Nordahl Grieg utgitt 15 bøker. Han har skrevet artikler, skuespill, romaner og dikt.
I 1932 var Grieg i Sovjet for å studere teater. I tillegg drev han journalistvirksomhet og oversatte blant annet Jack Londons romaner til russisk. Besøket ble et vendepunkt og vekket hans oppmerksomhet for sosialismen og kommunismen. Oppholdet i Sovjet resulterte i romanen Ung må verden ennu være, som kom ut i 1938. Hånd i hånd med Nordahl Griegs kommunistiske innstlling, går hans antifascistiske engasjement. Han dro til Spania som korrespondent under borgerkrigen, reportasjeboken Spansk sommer kom ut i 1937 og handlet både om de sosiale årsakene til borgerkrigen samtidig som den var en advarsel mot fascismen i Norge.

Til London med gull

Ved okkupasjonen 9. 4. 40 sluttet Nordahl Grieg seg straks til de norske styrkene. Grieg fulgte konge og regjering til London, og fikk ansvaret for å føre Norges Banks gullbeholdning til England. Dette var en last på 1503 kasser, med en verdi på 240 millioner kr. Det var også meningen at skulle følge lasten videre til New York, men Grieg ville reise tilbake til det okkuperte Norge for å fortsette kampen med kameratene fra Alta-bataljonen. Her hadde han vært rekrutt og gjort sin nøytralitetstjeneste vinteren 1939-40. Grieg ble i London. De første krigsårene reiste han og kona, Gerd Egede-Nissen rundt på soldatforlegninger og leste dikt og underholdt for å holde motet blant soldatene oppe. Dette var en oppgave han fikk av utenriksminister Koht. Den 20. Juni 1940 sendte Nordahl Grieg og Olav Rytter (som kom til å bli en kjent reporter i BBCs utenlandssendinger) en søknad til den norske regjeringa i London om å opprette en militært organisert radiostasjon på Jan Mayen. De la begge vekt på at det frie Norges stemme skulle komme fra en del av vårt eget land, og fra landsmenn som lever under minst like harde naturforhold som dem selv: 'Nettopp ved å våge noe, for å holde det frie norske ord levende på det siste frie norske territorium, vil vi kunne være på den riktige talefoten med våre landsmenn under fremmed åk.' (Fra Øya i Flagget) Søknaden ble avslått.
Vinteren 1942-43 var Grieg på Island. Her ble svært mange av de mest kjente diktene til; Kongen, De Beste, Sjømannen, Den menneskelige natur, Viggo Hansteen og På Tingvellir. Disse ble først gitt ut i samlingen Friheten på Reykjavik i 1943. Mens han var på Island skrev han også fire artikler om krigsinnsatsen derfra: om norske flygere, soldater og sjøfolk og også om amerikanernes innsats fra Islands jord.

Direkte innsats

Etter hvert ble det klart for Grieg at diktning og reportasjer ikke var nok. Han tok militær utdanning, og følte at han måtte være en av dem som gjorde noe, hvis krigsinnsatsen hans skulle ha noen betydning. Han vendte tilbake til England i 1943. Med kapteins grad og uniform deltok han som korrespondent på konvoyfart og på flytokter over Atlanteren, Nordsjøen og Norge. Alle svært farefulle oppdrag. Den direkte innsatsen gav Nordahl Grieg en dyp tilfredsstillelse. I diktsamlingen Flagget (utgitt 1945) skriver han: 'Selv en utenforstående som jeg følte hvordan meningen var gitt tilbake til tilværelsen. En fin glød av hensikt fylte blodet, det var noe dypt, lykkelig ved å få stå opp i den iskalde brakka, og ta flygerdrakten på. Øverst på kleshaugen på benken lå de hvite, tynne silkehanskene som bruktes inne i skinnvottene. Det var som å skulle til bryllup.'

De beste

Som vi vet var ikke alle nordmenn i utlendighet like innstilt på aktiv motstand i Norge. Kommunistene var lenge de eneste som organiserte sabotasjevirksomhet mot okkupasjonsmakten, milorg satt på gjerdet. Til og med radiosendingene var det stridigheter rundt: Statsråd Svein Nilsen ville nekte Nordahl Grieg å lese dikt i radioen. Grieg skrev dette til statsråden: 'Jeg vil helt enkelt gi uttrykk for at jeg ikke deler den oppfatning som finnes i store kretser i London, nemlig at det er meget bedre å ha en pronazistisk enn en antinazistisk fortid, og hvis dette rådende livssynet oppblandes med noen insinuasjoner om min tidligere virksomhet, kommer jeg til å forlange at det jeg har gjort, og det man nu gjør mot meg, skal prøves av landsmenn i et fritt Norge. Jeg har i tre år fra krigens første dager prøvet å samle alle nordmenn, jeg er trett til døden av alle dem som prøver å splitte, og jeg har, som de vil forstå mistet tålmodigheten.' Helt til det siste diskuterte Nordahl Grieg politikk med nordmenn i England. Griegs siste artikkel om Norges frihetskamp ble trykt i Norsk Tidend 9. Oktober 1943.

Nordahl Grieg ble meldt savnet den 2. Desember 1943, da det britiske bombeflyet han var med i ble skutt ned over Potsdam. Han døde for det frie Norges sak.