Norge og Sovjetunionens utenrikspolitikk
Ivar Digernes
Artikkelen er skrevet før arbeiderpartiets regjering blev styrtet, men har allikevel betydelig interesse


1.
Norge har i den internasjonale politikk meget liten egenvekt. Landet er fattig på råstoffer og andre rikdomskilder. Vår fattigdom og avsides geografiske beliggenhet gjorde det under verdenskrigen mulig å bevare landets "nøitralitet" I den kommende intervensjonskrig mot Sovjet-Unionen er det derimot meget liten sannsynlighet for at de imperialistiske stater vil tillate det norske borgerskap å spille en passiv rolle. Den norske arbeiderklasse bør derfor i tiden fremtvinge forholdsregler, som så vidt det er mulig kan forebygge at den norske arbeider- og bondebefolkning skal bli brukt som kanonføde i et nytt blodig krigseventyr mot Sovjet-Unionen. Både for vårt eget folks skyld og ut i fra et internasjonalt klassestandpunkt er det nødvendig at det sies ifra så hele verden kan høre det at det norske arbeidende folk ikke går med på imperialistenes side i den kamp som kommer.

Norge gikk i Wilsonrusens tid med i Folkeforbundet. Denne institusjon har for lengst avslørt sig for alle noenlunde fornuftige mennesker av hvilken som helst klasse eller samfundsopfatning som et middel i de imperialistiske makters, særlig Englands, hånd til å skjule de uovervinnelige motsetninger som tærer på den kapitalistiske verden og samtidig til å konsentrere de små makter som brikker i de stores spill om maktsfærer og råstoffkilder. De av de små stater som er gått inn i Folkeforbundet har i virkeligheten opgitt sin selvstendighet. Prgf. 16 i Folkeforbundets statutter tvinger nemlig hvilket som helst medlem av Folkeforbundet til å ta del i et felles felttog, en såkalt "sanksjon", mot en makt "som bryter freden", uansett om denne makt er medlem av Folkeforbundet eller ikke. Og den samme prgf. inneholder også en tydelig uttalt trussel om at der vil bli tatt repressive forholdsregler mot stater som nekter å oppfylle sine "forpliktelser". Men slike forholdsregler vil selvsagt i tilfelle ikke komme til å anvendes mot andre enn de små og svake stater, som ingenting har å sette op mot Folkeforbundets virkelige herrer.

Det er klart at i den imperialistiske epoke ikke kan gis noget virkelig kriterium for hvad der er forsvarskrig eller hvad der er angrepskrig. Bare det er sikkert, at de forenede imperialister i en fremtidig krig mot Sovjet-Unionen under enhver omstendighet vil fremstille Sovjet-Unionen som "fredsforstyrrer" og på denne måte forsøke å føre arbeidermassene bak lyset og trekke de små stater inn i en intervensjonsblokk. Og i første rekke kommer de småstater som geografisk ligger beleilig til som opmarsjbasis og samtidig er medlemmer av Folkeforbundet, deriblant Norge.

Den store blokk som den engelske regjering forsøker å danne mot Sovjet-Unionen, er ennu ikke kommet lenger enn til forhandlinger bak kulissene og til ideologisk forberedelse av borgerskapet og tilsvarende bearbeidelse av arbeidermassene. men efterhvert som den sosialistiske Sovjet-Unionen ved sin blotte eksistens blir en stadig større trussel for kapitalismen, vil disse bestrebelser vokse i styrke. Året 1927 var således et år da krigsfaren var overhengende. Og der er intet som tyder på at året 1928 vil bringe noen vesentlig forminskning [av] krigsfaren.

Sovjetregjeringens holdning ovenfor denne fare har vært og er at den eneste vei til å sikre freden er avsluttelse av slike traktater som uttrykkelig forbyr å ta sin tilflukt til militære eller andre voldsforholdsregler. Det første dekret som den utsendte, dagen efter maktovertagelsen i Petrograd i 1917, var et oprop til folkene og regjeringen om øieblikkelig våbenstilstand og avsluttelse av en "rettferdig og demokratisk fred". Hele sovjetregjeringens internasjonale politikk siden har vært en eneste kamp for freden. Det har vært et tungt arbeide. En tid syntes det som det lysnet, men i den aller siste tid har den internationale situation forværret sig meget, og krigsskyene er trukket ennu nærmere.

I 1922 sammenkalte sovjetregjeringen en konferanse i Moskva av representanter for randstatene for å forhandle om avsluttelse av en gjensidig traktat om nøitralitet og avholdelse fra angrep. Dette forsøk førte dog ikke til noe positivt resultat.

Men et nytt blad i den internasjonale rettspolitikks historie var det, da nøitralitetstraktaten mellem Sovjet og Tyrkiet blev underskrevet i Paris den 17. des. 1925, for sovjetregjeringen av Tsjitsjerin, for Tyrkiet av Teofik Rusjdibey.

Den neste av disse nøitralitetsoverenskomster var overenskomsten med den tyske regjering av 24. april 1926. Denne traktat svarer i sine grunntrekk til den tyrkiske, bare med de forandringer som følger av at Tyskland er medlem av Folkeforbundet, og Tyrkiet ikke.

Senere er det blitt avsluttet følgende sådanne traktater: den 31. august 1926 med Afganistan, den 1. sept. 1926 med Litauen, og den 1. oktober 1927 blev det i Moskva avsluttet traktat med Persia om nøitralitet og vennskap.

Forslag om liknende traktater er gjort også de øvrige randstater, men på grunn av disse lands vasallforhold til vestmaktene, er det ikke lykkes å komme til noe positivt resultat. Særlig har Polen stillet sig steilt. Dette land, Lettland, Estland og Finnland har gjort Sovjet-Unionen forslag om å forhandle på grunnlag av at disse makter tilsammen skulde betraktes som en kontrahent, hv[o]ilket [hvilket] Sovjet-Unionen selvsagt ikke har kunnet gå med på.

En kjent insident i forhandlingene med Estland var affæren med den estniske minister Birk i Moskva, som brøt med sin regjering fordi den førte en politikk som var skadelig for Estlands interesser. Forhandlingene med Estland er siden blittt gjenopptatt, men har ikke ført til noget, da estlenderne har opsatt helt urimelige betingelser.

Våren 1927 kom det en sosialdemokratisk regjering i Finnland. Forhandlingene gikk bra, inntil den finske regjerieng gikk hen og vendte sig til Folkeforbundet med en opfordring, som i virkeligheten gikk ut på at i tilfelle konflikt mellem Finnland og S.S.S.R. skulde S.S.S.R. en gang for alle opstilles som "fredsforstyrreren". Dette viser atter en gang til overflod at det finske borgerskaps politikk først og fremst går ut på å skaffe sig finansiell og økonomisk støtte til kampen mot Sovjet-Unionen, og at sikringen av freden ligger det meget mindre på hjertet.


2.
Randstatenes vinglete politikk er ikke noget annet enn et uttrykk for det press som blir øvet på dem fra stormaktenes, særlig Englands side. Den offentlige mening i disse land er traktatene, men regjeringene, som er helt avhengige av stormaktene, våger ikke å gjøre England til mens. Da Lettland avsluttet en handelstraktat med S.S.S.R. ifjor, truet de engelske regjeringsorganer åpenlyst med represalier, og det engelske diplomatis kjøpte leiesvenner i Lettland åpnet en rasende kampagne mot traktaten.

I forbindelse med de diplomatiske vanskeligheter som opstod omkring Rakovskiaffæren i september 1927, erklærte Litvinov at S.S.S.R er beredt til å avslutte en slik traktat også med Frankrike. Den franske regjering var nødt til å gi uttrykk for sitt prinsipielle samtykke, men ledsaget dette med endel tåkete omsvøp, hvis egentlige mening gikk ut på at slike traktater ikke passet i det franske borgerskaps kram og at sovjetregjeringen gjorde best i å ikke mase mer om dem.

Traktatene om nøitralitet som Sovjet-Unionen har avsluttet meed Tyrkiet, Tyskland, Afganistan, Litauen og Persia, skiller sig skarpt ut ifra de såkalte "garantitraktater". "Garantien" vil si anvendelse av maktmidler ifall en av partene bryter traktatene. Disse traktatene forutser ingen anvendelse av maktmidler. Mellem imperialistiske stater er slike garantier utenkelige. Sovjetstaten, som ingen imperialistiske interesser har, ønsker kun å bevare freden og er derfor villig til å slutte nøitralitetstraktater med alle land.

De almindelige prinsipper som traktatene bygger på fremgår til tydelighet av første og annen § av overenskomsten mellem S.S.S.R og Tyrkiet. Hele traktaten, som er ualmindelig klar og grei og blottet for alle overflødige broderinger, består av tre paragrafer og noen kortfattede "protokoller" (definerende bemerkninger).

§1. I tilfelle av militært angrep mot en eller flere av de kontraherende makter fra en eller flere tredje makter, forplikter den annen part sig til å iaktta nøitralitet.

§2. Hver av de kontraherende parter forplikter sig til å avholde sig fra ethvert angrep på den annen. Den forplikter sig likeledes til ikke å delta i noget forbund eller overenskomst av politisk karakter med en eller flere tredje makter, rettet mot den annen kontraherende part, og likeledes ikke i noget forbund eller noen avtale med en eller flere tredje makter, rettet mot den annen kontraherende makts militære sikkerhet til lands eller til vanns. Dessuten forplikter hver av de kontraherende parter sig til ikke å delta i nogen fiendtlig handling fra en eller flere tredje makters side, rettet mot den annen kontraherende part.

Protokoll 2. Begge parter kom til enighet om at uttrykket "politisk karakter", som er anvendt i §2 av traktaten av dette datum, bør oppfattes som innebefattende også alle økonomiske og finansielle overenskomster mellem hvilke som helst makter, der er rettet mot den annen kontraherende part."

hver av kontrahentene i traktaten er altså bundet til:
1. å iaktta nøitralitet overfor den annen part ifall denne blir angrepet.
2. avholde sig fra angrep på den annen part og ikke understøtte noen som helst sådanne fra tredje makts side.

Nøitralitetsplikten kommer i anvendelse i det tilfelle at en av kontrahentene kommer i krig mot en tredje makt, I tilfeller f.eks. av en krig mellem England og S.S.S.R vil Norge under forutsetning av at landet har sluttet en slik traktat med Sovjet-Unionen være bundet til helt å holde sig på avstand fra konflikten.
Sovjet-Unionens viktigste motforholdsregel for å bryte den imperialistiske front er helt pacifistisk, nemlig å sikre sig ved nøitralitets- og vennskapstraktater.

Det er klart at jo større kretsen blir av stater som avslutter slike traktater, jo mindre blir chansen for at det skal lykkes den engelske imperialisme å danne en enig kapitalistisk front for "moralsk", finansiell og økonomisk blokade eller væpnet intervensjon. Alt det hyklerske snakk om "rød imperialisme" kan ikke tildekke det faktum at arbeiderstaten både ved sin avrustningspolitikk og ved sin nøitralitetspolitikk er den eneste makt som har forsøkt å banre nye veier for fredsarbeidet.

Hvor helt forskjellige de prinsipper er som sovjetstaten opstiller ved avsluttelsen av disse traktater, fra dem [s]om [som] gjelder mellem de imperialistiske makter, fremgår av at disse opstiller i sine gjensidige overenskomster som simpel plikt at kontrahentene skal yde hverandre væpnet hjelp i tilfelle av konflikt med tredje makt. Alle de garantitraktater som er avsluttet mellem de kapitalistiske stater efter krigen og som har til hensikt å sikre den nuværernde fordeling av verden mellem stormaktene, bærer alle i sig et "aktivitetsmoment", de hviler alle i siste instans på våpnene.
Sovjets traktater forutser ingen "garantier" eller "sanksjoner". Den opstillede garanti om nøitralitet gjelder bare i det tilfelle at den annen kontrahent blir innblandet i en forsvarskrig. Hvis f.eks. en stat optrer helt fredelig overfor S.S.S.R. og S.S.S.R. tiltross for det overfaller vedkommende stat, da har de øvrige kontrahenter full rett til å understøtte denne stat mot Sovjet-Unionen. Intet viser bedre enn dette traktatens rent defensive karakter. Så snart en av kontrahentene bryter freden, bortfalder den ved traktaten opsatte nøitralitetsgaranti. Denne nøitralitet kan ikke tjene til gavn for noensomhelst krigseventyr. Traktatene virker alltid til fordel for den angrepne part, mot den angripende.

Under angrep med militære stridskrefter, men også blokade, økonomisk og finansiell. I Folkeforbundets offisielle dokumenter kalles disse ellers foraktelige maktmidler for "økonomiske våpen".
En nøitralitetstraktat som skal svare til sin hensikt, må sikre overholdelsr av nøitraliteten også på dette punkt.

Den nye norske "arbeiderregjering", som jo representerer et parti som stiller sig avvisende til Folkeforbundet, vil forhåpentlig komme til å forfølge en politikk som går ut på nærmere økonomisk og politisk forbindelse med S.S.S.R.. Utenriksminister professor Bull vil nu få en glimrende anledning til å vise om han kan føre bedre marxistisk utenrikspolitikk enn han skriver marxistiske historieverker. Som alment bekjent er han en av de beste kjennere av det nye Russland i Norge, og dengang han ennu var kommunist og medlem av Internasjonalen, skrev han således en bok om den russiske revolusjon, som iallfall på sett og vis er velment om ikke annet.
Til tross for at det i Geneve er mange fine "marxister", f.eks. Paul Boncour, og gentilt selskap i det store og hele, får man dog håpe at utenriksminister Bull vil vareta arbeiderklassens interesser og føre en utenrikspolitikk som er til gavn for den bevegelse han tjener. Det norske venstre vil vanskelig for å legge store hindringer i veien for en tilnærmelse til Sovjet-Unionen. De vestlandske småbønder er vistnok ennu for en stor del nedsyltet i politisk formørkelse, men opdager de først hvordan det er stelt med Norges politiske frihet og selvstendighet, vil de gjøre front mot lakeipolitikken, selv om det er "selvstendighetspartiet" venstre som optrer som Englands løpergutt. En god begyndelse til en rank og uavhengig utenrikspolitikk vilde det være om professor Bull erstattet den nuværende representasjon i den første arbeiderstat med folk som er verdige til å ha både den norske arbeiderklasses og sovjetregjeringens tillit. Det går ikke for skams skyld av at en norsk arbeiderregjering lar sig representere ved personer som vitterlig i sinn og skinn er de argeste fiender av det nye Russland og ingen sympati eller forståelse har for Sovjet-Unionens arbeiderklasse og revolusjonens resultater.

La oss håpe at professor Bull skjønner sin besøkelsestime.


Moskva,
1. Statsuniversitet,
januar 1928.

Ivar Digernes


Norge og Sovjetunionens utenrikspolitikk / Ivar Digernes
I: Norges kommunistblad. - Årg. 6, (1928)
1. s. 5-6. Nr 34 (torsdag 9. februar)
2. s. 3,5. Nr 35 (fredag 10. februar)