Den norske litteraturs storhet og forfall. Av Ivar Digernes. I sine "Kritiske merknader til det nasjonale spørsmål" (1913) skrev Lenin: I enhver nasjonal kultur fins det iallefall uutviklede elementer av en demokratisk og sosialistisk kultur, for i enhver nasjon fins det arbeidende og utbyttede masser hvis livsvilkår uunngåelig skaper en demokratisk og sosialistisk ideologi. Men i enhver nasjon fins det også en borgerlig kultur (og dessuten for det meste en reaksjonær og klerikal) - og det ikke bare i form av "elementer", men i form av herskende kultur. Derfor er den "nasjonale kultur" overhodet godseiernes, prestenes, borgerskapets kultur ... Når vi stiller parolen om "demokratiets og den internasjonale arbeiderbevegelses kultur", overtar vi fra hver nasjonal kultur bare dens demokratiske og sosialistiske elementer, overtar dem bare og ubetinget i motsetning til den borgerlige kultur, den borgerlige nasjonalisme i hver nasjon Lenins tanke om de "to kulturer" og "de to nasjoner innenfor hver moderne nasjon" har grunnleggende betydning for arbeiderklassens kulturpolitikk både før og etter den sosialistiske revolusjon. Den nye sosialistiske kultur kan bare være resultatet av en kritisk tilegnelse og en videreføring av alt det beste som menneskeheten har frembrakt under alle samfunnsformer. "Den proletariske kultur er ikke noe som er kommet ingen vet hvorfra - sa Lenin i sin tale "Om ungdomsforbundets oppgaver" (2. oktober 1920).- Alt det der er bare tøv. Den proletariske kultur må være et resultat av en lovmessig utvikling av de kunnskapsforråd som menneskeheten har samlet seg under åket av det kapitalistiske samfunnnet, byråkratsamfunnet, godseiersamfunnet." Den norske litteraturhistorien i det 19. og 20. århundre bekrefter fullt ut riktigheten av Lenins tanke om "de to kulturer". Den viser også at den folkelig-demokratiske strømningen dannet vokstergrunnen for den store dikteriske utfoldelsen i annen halvpart av det 19. århundre, den som er vårt folks største innsats i verdenskulturen hittil. Den norske nasjonallitteraturen begynner med Wergeland. "Hans liv var et samlet, potenseret udtryk for hvad der i hans tid bevægede folket", skrev Garborg i 1880. Wergeland oppfattet sin diktning som en medborgerplikt, en patriotisk gjerning. Dikteren måtte aldri glemme at han var folkets tjener. Wergelandslinjen - det at å være tolk for folkets frihetskamp - ble fanen for hele den framstegsvennlige dikterfylkingen i Norge, hvor forskjellige dens representanter enn kunne være i livssyn og sosiale forutsetninger. Bjørnson ville være "politiker", og han grep stadig direkte inn i den politiske og sosiale kampen i sin tid. Ivar Aasen så diktningens oppgave i å gjøre "ungdomshugen før og sterk til store tankar og til store verk". Ibsen, som tilsto at han "ikke hadde noe talent for å være statsborger", så det som sin oppgave å "løfte folket" og få det til å "tenke stort". Kielland kalte seg stolt en "tendens- og nyttedikter". Den kritiske realismen som satte sitt preg på 70- og 80- årene, måtte uunngåelig komme inn i en krise da de ble klart at folkets kamp for nasjonal, politisk og sosial frigjøring i første omgang bare førte til at en gammel form for klasseherredømme ble avløst av en ny. Den bitre skuffelsen over illusjonenes sammenbrudd førte til at den kritiske realismen utartet til naturalisme, og derfra var ikke spranget langt over i 90-årenes nyromantikk og dekadanse. De gamle "fire store" reagerte forskjellig på denne utviklingen. Kielland la pennen ned for godt og ble amtmann i Møre og Romsdal. Ibsen brukte i sine siste skuespill et symbolspråk som uklart antyder at han ante en utvei - som det ikke var hans sak å konkretisere - hos "kvinnene og arbeiderne", dvs. det arbeidende folk. Jonas Lie mytologiserte kapitalismens "onde makter" til troll og tusser. For den nye diktergenerasjonen var ikke lenger det norske samfunnets nåtids- og framtidsproblemer det vesentlige. Det vesentlige ble det isolerte individ, "blodets hvisken og benpipernes bønn", som Hamsun formulerte det. Den nasjonaldemokratiske tradisjonen var sterk nok til å kunne hevde seg noenlunde inntil 1905 (Sivle), men det er karakteristisk at til og med overbeviste demokrater og framstegsmenn som Collett Vogt og Gunnar Heiberg i sin diktning konsentrerer seg om erotikk o.l. istedenfor "å sette samfunnsproblemer under debatt". bakgrunnen for denne utviklingen er borgerskapets overgang til reaksjon over hele linjen, oppsmuldringen av det småborgerlige demokrati og svakheten hos den unge arbeiderbevegelsen. Tras i en ofte subjektivt ærlig demokratisk og tilmed "sosialistisk" innstilling hos mange av våre forfattere fra de første årtier i 19. århundre, er sammenhengen med hovedlinjen i vår klassiske litteratur brutt. Forfatterne oppfatter seg ikke lenger som "tolker for folket", men som åndsaristokrater eller håndverkere som må ha ut en bok til jul for ikke å bli liggende etter i konkurransen. Analysen av bondesamfunnets oppløsning og de psykologiske konflikter som kapitalismens utvikling framkalte i "bondelandet" Norge, blir avløst av reaksjonær nasjonalromantikk eller "lokal-litteratur" (den minutiøse kartleggingen av de ymse bygdelag og deres eiendommeligheter). De forfatterne som prøver å hevde en idelinje, fortaper seg i blodløse utopier (Garborg) eller grubling over skinnproblemer (Kinck). I "Arbeidernes leksikon" kan en lese at "A. Øverland, H. Krog og Sigurd Hoel i den alminnelige bevissthet står som representanter for arbeiderbevegelsens kamp mot anti-itellektualisme og nasjonalistiske tendenser", Sannheten er at alle disse forfatterne fra mellomkrigsårene med all den subjektive radikalisme som de må ha eid, er ektefødte arvtakere etter den individualistiske, borgerlige "revolusjonismen" som eksplodete så voldsomt i slutten av 80-årene. Det er en helt logisk utvikling at de til slutt havner i desperat reaksjon eller nihilistisk selvoppgivelse. Noen norske forfatterskjebner gir godt stoff til ettertanke. Sigrid Undset, som begynte med å skrive realistiske romaner om det fattigfine småborgerskaps liv i Kristiania, havnet til slutt i katolisismen. Knut Hamsun ble landssviker og kompromitterte seg i den grad at det borgerskapet som hyllet og bar ham på hendene, nå tier forlegent over hans grav. Øverland anbefaler å kaste atombomben. Det forfallet i det borgerlige åndslivet som er blitt offisielt fastslått ved at Trygve Width overtar redaksjonen av landets "ledende" litterære tidsskrift, er ikke noe særsyn i den kapitalistiske verden i dag. Men det som er et problem, det er "årsakene" til at den demokratiske strømningen, den som i sin tendens "ikke kan være annet enn sosialistisk", ennå gjør seg så svakt gjeldende i et land med slike tradisjoner som Norge. Her kan det være på sin plass å minne om en eiendommelighet ved den norske litteraturen i det 19. århundre. Kulturblomstringen er hovedsakelig en kunstnerisk blomstring. vi manglet i det 19. århundre nesten fullstendig en selvstendig samfunnstekning. Det litterære oraklet, rådgiveren og dommeren for våre "store", var Georg Brandes. Russland i det 19. århundre hadde store selvstendige tenkere, og måtte få det fordi landet hadde "tusen fordømte problemer" som måtte løses. I det lille Norge med sin "normale" utvikling var det ingen forutsetninger for en slik selvstendig bearbeidelse av samfunnsproblemene i teoretisk form. Mangelen på en selvstendig kritikk, en kritikk som må bygge på marxismen, er den dag i dag en av de største hindringer for framgangsrik kamp mot det borgerlige kulturforfallet, for en , folkelig, demokratis og sosialistisk kultur. Trass i at den herskende klasses kultur, dens reaksjonære ideer og undergangsstemning ved første øyekast synes å være helt dominerende i dag, må en ikke glemme at det også i vårt århundre har vært og er forfattere i Norge som prøver å hevde Wergelandslinjen. Den norske arbeiderbevegelsen har hatt to store diktere. Krisofer Uppdal og Rudolf Nilsen, som har skildret to viktige perioder i vår nyere historie - den tiden da storindustrien brøt inn over landet og fagbevegelsen ble til, og kamptiden etter den russiske revolusjon. Nordahl Grieg utviklet seg fra ubestemt humanisme til en aktiv tolk for folkets kamp mot fascisme, reaksjon og krig, for et sosialistisk samfunn. En rekke yngre forfattere viser mer eller mindre klare demokratiske tendenser. Men felles for de fleste av dem er at de ennå henger fast i den naturalistiske tradisjonen og for det meste innskrenker seg til å gi naturalistiske fotografier av små utsnitt av livet, istedetfor å være brennende opptatt av folkets framtid, slik som våre klassikere var det. De fleste av våre yngre forfattere har hittil beveget seg på den minste motstands linje og foretrukket å sysle med motiver som ikke er av noen som helst vesentlig betydning for det arbeidende folk. I enhver tid fins det visse sentrale problemer som er avgjørende og livsviktige, i motsetning til slikt som bare er skinnproblemer. Det kan ikke være tvil om at spørsmålet om freden, om forsvaret av Norges uavhengighet og folkets rettigheter i dag er slike sentrale problemer. His diktningen på nytt skal bli en makt til løftning av folket, kan den ikke skulke unna disse sentrale emnene. Fra USA blir Norge i dag overskylt av en strøm av dekadent, reaksjonært og menneskefiendsk "åndsliv" som truer med å kvele friskt liv Det fins ikke noen annen måte å verge seg mot denne invasjonen på enn å hevde, vår egen demokratiske kulturarv og utvikle den videre i samarbeid med, beriket med de kulturskatter som andre folk eier og bygger videre på. Den norske litteraturs storhet og forfall / Ivar Digernes I: Vår vei.- Årg. 1 (1952) [1.].- S. [18]-19.- Nr 2 2. .- S. 15-18. - Nr 3