Oktoberrevolusjonen i historisk perspektiv
Ivar Digernes


Målt med historisk målestokk er 40 år ikke noen lang tid. Men i historien går tiden ikke alltid like fort. Vi som lever midt oppe i hendingenes malstrøm, er ofte slett ikke klar over hvilke gjennomgripende endringer vi er med på. Bevisstheten om det som skjer, blir hengende etter, og dette gjelder ikke bare de klasser og grupper i samfunnet som er interessert i å opprettholde det gamle.

Blant de sosialistiske teoretikerne i Den 2. internasjonales tid var det god latin at de framskredne "siviliserte" landene med en utviklet industri, en sterk og tallmessig stor arbeiderklasse og et høyt kulturnivå måtte komme først fram til sosialismen.
Den russiske revolusjon i 1905 ble dårlig forstått i Vest-Europa. Blant sosialister som overhodet tenkte over tingene, var det en alminnelig oppfatning at det som foregikk i tsarens Russland, var en forsinket borgerlig revolusjon, og at den russiske arbeiderklassen følgelig hadde å stille seg under det liberale borgerskaps ledelse. Etter oktoberrevolusjonen gjorde nesten alle de vesteuropeiske "marxistene" - kautsky, otto Bauer osv. - felles sak med borgerskapet i kampen mot den første arbeiderklassen som hadde tatt makten for å bygge et sosialistisk samfunn. Sosialisme i et land fullt av analfabeter - det var jo enuhyrlighet, en vanvittig tanke. Overbevisningen om at Lenins "sosialistiske eksperiment" var dømt til å mislykkes, var grunnfestet og har vist seg meget seiglivet.

De kloke skeptikerne greidde likevel ikke å ødelegge den spontane sympatien som oktoberrevolusjonen vakte blant arbeiderne og de undertrykte masser overalt i verden. De oppfattet oktoberrevolusjonen som det konkrete, praktiske bevis på at proletariatet kan ta makten og styre uten borgerskapet og mot borgerskapet, de så Sovjet-Russland som sin egen makt. Det var ikke minst direkte og indirekte støtten fra arbeiderklassen i de andre landene som gjorde det mulig for sovjet-republikken å holde ut blokaden og hungersnøden og slå tilbake det felttoget mot Sovjet-Russland som 14 stater deltok i. Det var en hard påkjenning. Det på forhånd fattige og tilbakeliggende landet var fullstendig utarmet og utpint da det internasjonale borgerskapet så seg nødt til å gi opp den åpne intervensjonen og gå over til andre metoder.

Da den unge sovjetrepublikken hadde tilkjempet seg fred, måtte oppbyggingsarbeidet begynne på bar bakke. Industriproduksjonen i 1920 lå på 20 pst. av det fattige førkrigsnivået, jordbruksproduksjonen omkring 50 pst. Ekspertene i vest mente at bolsjevikene umulig kunne hangle igjennom uten å gå tiggergang til de rike landene i vest, og at en borgerlig restaurasjon var uunngåelig.

Som kjent har ikke utviklingen gitt ekspertene rett. Utallige ganger er det blitt spådd og gjettet om et nært forestående sammenbrudd i Sovjetunionen. Slik var det under de første femårsplanene, og slik var det under krigen mot den tyske fascismen. Slik var det også etter krigen, da de amerikanske imperialistene mente å ha monopol på atombomben. Og alle ganger er profetiene blitt gjort til skammme.

Det er tross alt et tegn på gryende erkjennelse når den fremste "sovjeteksperten" i den vestlige verden, Isaac Deutscher, i en artikkel til 40-årsdagen for oktoberrevolusjonen ( Dagbladet 30. oktober) ser seg nødt til å innrømme at Sovjetunionen "på noen få strategisk avgjørende områder allerede er i ferd med å gå forbi USA". deutscher skriver videre: "Teknisk sett har Sovjet hittil gått i lære hos USA og tatt etter og gjort bruk av amerikanske resultater. Det vil fortsette å ta etter, men den sovjetiske sputnik som nå kretser rundt vår planet, varsler at læretiden nærmer seg slutten. Sovjets utvikling vil trolig gå i hopp og kast og legge bak seg alle mellomstadiene i den industrielle utviklingen i vest".

Deutscher hadde ikke vært Deutscher om han ikke hadde underslått den dypeste årsaken til den enorme utviklingen som nå ikke lenger kan bestrides av noen som krever å tas alvorlig: den sosialistiske samfunnsordningen og de veldige skapende kreftene den har utløst.

De resultatene Sovjetunionen har oppnådd, kommer først i klart relieff på bakgrunn av de historiske forutsetningene og de forholdene oppbyggingsarbeidet har foregått under i et land omgitt av en fiendtlig omverden. I 1920 hadde Sovjet-Russland 70 pst. analfabeter og en tilsynelatende håpløst ruinert økonomi. I over en tredjedel av de 40 årene siden 1917 har oppbyggingsarbeidet vært hindret av krig eller har for en vesentlig del bestått i å gjenreise det som var ødelagt. Intet land i Europa er blitt så herjet under og etter den første verdenskrig og under den annen som Sovjetunionen. Hele tiden har den internasjonale situasjon gjort det nødvendig å bruke kolossale materielle midler til forsvaret. Sovjetunionen har ikke fått lån fra utlandet, dets oppbyggingsarbeid har tvert imot blitt forsøkt hindret med alle midler. Landet har vært nødt til å gjøre seg selvhjulpent på områder der andre land har kunnet dra nytte av den internasjonale arbeidsdelingen. Etter krigen har Sovjetunionen også måttet hjelpe de nye sosialistiske statene og andre land som arbeider med å overvinne sin tilbakeliggenhet og fri seg fra avhengigheten av de imperialistiske maktene. Sett på denne bakgrunnen blir resultatene enda mer imponerende.

Den annen verdenskrig førte det endelige bevis for sovjetsystemets styrke og stabilitet. Sovjetunionen har brutt ut av sin isolasjon. Det er oppstått et helt system av sosialistiske land eller rettere sagt land som bygger et sosialistisk samfunnssystem. Disse landene har sammen med Sovjetunionen over 900 millioner innbyggere, dvs. ca 35 pst. av jordens befolkning. Industrielt står de for vel 30 pst. av verdens samlede industriproduksjon. Når deres industriproduksjon ennå ligger relativt lavere enn i verden som helhet, henger det sammen med at kapitalismen ennå hersker i de "gamle" industrilandene, som har vokst seg rike og mektige på utbyttingen av de "tilbakeliggende" kolonier og avhengige områder. Men den avgjørende faktor i den økonomiske kappestriden mellom de to systemene er tempoet i utviklingen. Her viser sosialismen sin overlegenhet klarest: utviklingstempoet er langt større enn i de kapitalistiske land. I industriproduksjonen er Sovjet-unionen forlengst rukket fram på annen plass i verden og haler inn på USA. Den kapitalistiske del av verden er fremdeles, ja mer enn noensinne preget av uløselige indre motsetninger. Kolonisystemet er, som alle kan se, i full oppløsning. Hele den historiske utvikling setter spørsmålet om overgangen til sosialismen på dagsordenen overalt på vår klode. Alle veier framover fører i vår tid til sosialismen.

Den historiske utvikling har altså ført til det for skjematenkingen så paradoksale resultat at de tilbakeliggende er kommet først, mens de "fremskredne" sakker akterut. Det sier seg selv at formene for overgangen til sosialismen har tatt preg av dette. Den revolusjonære omformingen av samfunnet har ikke gått slik som de dogmatiske marxister forestilte seg i den tiden da Europoa og Amerika var alt og kolonifolkene og de andre tilbakeliggende land bare var utbyttingsobjekter. For atskillige subjektivt hederlige sosialister er dette et tankekors som de ikke greier å finne ut av. I sin kamp mot sdosialismen utnytter reaksjonen tanketreghet og fordommer som henger igjen fra tidligere tider. I stagnerende samfunn som for lenge siden er overmodne for overgang til et nytt samfunnssystem, har stivnede forestillinger en enorm makt. Vi må se den kjensgjerning i øynene at det i stor utstrekning har lykkes å vill-lede folkemassene i de vestlige land og svekke den solidariteten med de sosialistiske land som har gitt seg så mange strålende utslag. både under intervensjonskrigen mot Sovjet-Russland og under den annen verdenskrig.

i den ideologiske kampanjen mot Sovjetunionen som har rast særlig voldsomt siden den 20. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti, har spørsmålet om demokratiet spilt en viktig rolle. Med større og mindre behendighet spilles det på folkets avsky for diktatur og meningstvang. I den forbindelse er det ikke av veien å minne om at militærvessen og et hemmelig politi ikke er foreteeelser som er typiske for sosialismen, men tvert om er påtvunget de sosialistiske land av den kapitalistiske omverden. Sovjetunionen har alltid gått inn for nedrustning og slike forhold mellom landene som umuliggjør militarisme og politimetoder. Det var den bitre nødvendighet som tvang det unge Sovjet-Russland til å bruke barbariske metoder i kampen mot barbariet. Mangelen på skolerte krefter og andre forhold framtvang en sterk sentralisering, konsentrasjon av de få kadrene en rådde over, på de avgjørende punkter i hvert øyeblikk. Faren for en byråkratisk utarting er alltid til stede i et land der folkemassene står på et lavt kulturnivå og ikke har tid og krefter til etter en hard arbeidsdag å ofre seg for statens styre og stell. Byråkratismen er en straff for tilbakeliggenhet. Neppe noen har sett dette så klart som Lenin. I flere artikler fra sine siste år kommer han inn på dette, og påpeker blant annet at de gamle byråkratene fra tsartiden hadde trengt inn i sovjetstatens apparat, og at de nye folkene fra arbeiderklassen på grunn av sin almenkulturelle tilbakeliggenhet ofte hadde lett for å ta etter unotene til det gamle byråkratiet.

Kampen for å bygge sosialismen har ikke vært noen dans på roser. Noen erfaring å bygge videre på fantes ikke, alt måtte reises på nytt. Det var derfor uunngåelig at det ble gjort mange feil. Å lære noe nytt er i det hele umulig uten å gjøre feil, det er nettopp feilene en lærer av. Klok er ikke den som ingen feil gjør, sier Lenin - det hender bare med folk som ingenting gjør - men klok er den som ikke gjør kapitale feil og som forstår å korrigere feilene i rett tid og grundig. En annen sak er at det er en temmelig vesentlig feil å kopiere feilene og mekanisk overføre resultater av Sovjetunionens erfaring til andre forhold der de overhodet ikke passer. En del kommunistiske ledere i de folkedemokratiske land har som kjent vært ute for mnettopp dette.

Den proletariske internasjonalisme er en uatskillelig bestanddel av den sosialistiske livs- og verdensoppfatning. Gor hederlige sosialister og kommunister burde det være en selvfølge å stå solidarisk med de landene som setter sosialismen ut i livet. Dette betyr ikke det samme som å hylle prinsippet "right or wrong- my country". Lenin oppfordret i sin tid de vesteuropeiske sosialistene til å komme med begrunnet kritikk av det sovjetstaten foretok seg, og ga uttrykk for den mening at en slik kritikk kunne være nytttig. Slik hederlig kritikk har det dessverre vært altfor lite av. Det har også forekommet altfor mye av naiv skjønnmaling, en forherligelse av nesten religiøs art. Denne tilbedende holdningen ovenfor Sovjet-unionen har gjort det vanskeligere å motarbeide den "sovjetkritikken" som går ut på å skaffe sovjet-statens fiender gode argumenter (f.eks. den trotskistiske kritikken før siste verdenskrig). Nå for tiden florerer denne form for åndsvirksomhet særlig i den høyresosialdemokratiske leir, og har utviklet seg til en hel liten næringsgren for smarte journalister. Det hele likner mest på spåing i kaffegrut, og det er sant og si synd på dem som driver med denne ørkesløse gjerning. Dessverrre er det ennå altfor mange som lar seg påvirke av den ustanselige trommeilden som utgår fra presse, radio og andre propagandamidler. Det til tross for at den ulykke-varslende kvaksingen til disse ekspertene stadig på nytt blir gjendrevet av virkeligheten.

For kapitalistklassen som aner at dens tid er forbi, og at den bare har en galgenfrist igjen, tar det seg ut som Sovjetunionen er aggressiv. Av denne illusjon, som er begrunnet i borgerskapets stilling i dag, oppstår så troen på "eksporten av revolusjonen", på de russiske agenter som systematisk arbeider på å utbre den "russiske imperialisme" over hele jordkloden, en tro som blir flittig næret for å kamuflere egne krigsforberedelser og egen aggressivitet. Det siste nesten klassiske eksempel er Syria. Det er i denne forbindelse et ganske merkelig fenomen at den passivitet og fatalistiske ro som mange mennesker viser overfor faren for en ødeleggende atomkrig, innerst inne bunner i en dunkel erkjennelse av at Sovjetunionen står vakt om freden og har makt til å hindre en ny verdenskrig. Atskillige borgerlige politikere driver sitt hasardspill og sin lefling med krigens krefter med uforstyrrelig sinnsro nettopp fordi de vet at Sovjetunionen er den mektigste fredsafaktor i vår tid, en stat som etter selve sitt vesen er innstilt på fred og fredelig oppbygging.

Dekretet om freden var den første statsakt fra sovjetstatens side. Og når det i dag er håp om at verden skal unngå en tredje verdenskrig, har sovjetstaten og de andre veldige krefter som går inn for fred, hovedæren for det.

En kan stundom høre folk som regner seg for sosialister, resonnere om hvor godt alt ville vært om ikke Lenin og bolsjevikene hadde "innført diktaturet" i Sovjet-Russland. Da ville vi fått en fredelig demokratisk utvikling fram til et samband av sosialistiske velferdsstater, koloniveldet ville blitt avskaffet suksessivt, uten smertelige og uøkonomiske omveltninger og levestandarden ville ha steget støtt og sikkert. Hadde disse folkene tenkt seg en smule om, ville de kan hende ha forstått at uten den sosialistiske revolusjons seier i Russland, ville verden uunngåelig ha måttet gjennomgå en serie imperialistiske kriger om nyoppdeling av verden. Det bør ikke glemmes at både den første og den annen verdenskrig begynte som imperialistiske kriger. Den russiske revolusjon var en historisk nødvendighet, ikke en tilfeldig forvillelse satt i scene av en liten gruppe revolusjonære konspiratører. Nettopp det at det i dag finnes en sosialistisk leir, skaper lettere vilkår både i kampen for freden og i kampen for sosialt framsteg. 8-timersdagen og andre reformer ble fravristet borgerskapet under umiddelbart inntrykk av den russiske revolusjon. Kappestriden mellom de to systemene er i våre dager ikke begrenset til det rent produksjonsmessige og militære felt, den er også en kappestrid om leveforhold og sosial trygghet. Etter hvert som det sosialistiske systemets overlegenhet også gir seg stadig klarere uttrykk i en høyere økonomisk og kulturell standard for massene, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å stå imot folkemassenes krav om at den veldige tekniske framgangen i vår tid skal utnyttes ikke til krig, men til gagn for folket, til å sikre alle mennesker et rikere og lykkeligere liv.

Oktoberrevolusjonen og den sosialistiske oppbyggingen i Sovjet-unionen har særtrekk som henger sammen med de særlige historiske forutsetninger hos dette landet. Men i hovedsaken er oktoberrevolusjonen "et mønster for alle". Den viser først og fremst i praksis at sosialismen bare kan gjennomføres ved at arbeiderne i forbund med de arbeidende bønder tar den politiske makt og bygger opp sin stat for å holde de tidligere utbytterklassene nede i overgangsperioden, mens de materielle, kulturelle osv. forutsetninger for et klasseløst samfunn blir skapt. Vi kan i dag ha et begrunnet håp om at denne omveltningen hos oss og i andre land vil kunne foregå i en mildere form enn i Sovjetunionen. Men den russiske arbeiderklassen under ledelse av Lenins kommunistiske parti har gått foran og vist veien. Det er sovjetfolkets uvisnelige fortjeneste. Derfor vil oktoberrevolusjonen alltid stå som et av de avgjørende vendepunkter i historien, innledningen til den tidsalder da klassesamfunnet bryter sammen og et nytt samfunn blir født.


Oktoberrevolusjonen i historisk perspektiv / Ivar Digernes.
I: Vår vei. - nr 6, 1957.