Bjarne Restan 50 år Tegneren Bjarne Restan fyller 50 år i dag. Dette jubileum kom ikke like overraskende på meg som på Nils Johan Ruud. Jeg har styrket meg til det i lengre tid. Restan er visstnok født i Stavanger og oppvokst der - målet røper ham. Han begynte å tegne allerede i sin Stavangertid og har fortsatt med det siden han kom til Oslo for 25 år siden. Det meste av hans produksjon er knyttet til magasinet, der han har vært med fra starten. Han har en ikke liten del av æren for at dette ukebladet er alminnelig anerkjent som det eneste i landet som prøver å holde en forsvarlig standard. Det er blitt skikk og bruk blant oss at vurderingen av kunstneres verk skal overlates til andre kunstnere, og da jeg ikke er kunstner (ikke engang sultekunstner) ville det kanskje synes anmasende om jeg skulle prøve mine krefter på dette felt. Restan har laget mange streker i årenes løp, og det ville kreve et stort forskningsarbeid å følge dem alle. Men jeg tror det er riktig å karakterisere ham som realist. Han tegner ikke "pent", prøver ikke å "forskjønne" den virkelighet han ser. Hans verden er full av skrikende, uforsonte motsetninger. Men disse motsetningene utløser ikke bedrøvelse og motløshet hos beskueren - tvert i mot: det kommer en befriende latter eller et stille smil: hvor pussig den er denne onde og deilige verden vi lever i! Restan er en av dem som lærer oss å se. Og hva er det menneskene trenger mer enn å se og skjønne, å føle og tenke rett. Den gode kunsts oppgave i menneskehetens frammarsj fra mørket mot lyset er å lære menneskene å se og føle rett, foredle oss og oppdra oss til en slekt uten frykt. Slike kunstnere som Restan bidrar, hva enten de vet det selv eller ei, på sitt til den store frigjøringskampen som pågår i vår tid. Av sine kamerater er Restan avholdt som en strålende god gutt. Nettopp gutt - barna er klasseløse, de representerer i spireform de mennesker som var før synden kom inn i verden, og de som skal bli. Alle betydelige kunstnere (og ikke bare kunstnere) er i grunnen noen store barn. Det fins jo også uskikkelige barn - Men Restan hører til de barn som vokser med tiden. Hvis han noen gang skulle overfalles av mismot, kan jeg trøste ham med at Kant skrev sine hovedverker etter at han var blitt 60 år. Restan har ennå aldri hatt et offentlig stipendium. Det er slik vi realiserer parolen om kunsten for folket. Ivar Digernes i FRIHETEN 27-10-1948. Noen Arbeiderbladforsider illustrert av Restan: