Finn Pettersen i midten sammen med to andre veteraner fra det illegale avisarbeidet, Thorstein Bakke t. v.) og Kai Moeller, i 1988. Finn Pettersen tildelt Kongens fortjenstmedalje. Finn Pettersen ble 1. juni av fylkesmannen i Buskerud, Kirsti Kolle Groendahl, overrakt HM Kongens fortjenestmedalje i gull ved en mottakelse i Krigsinvalideforbundets lokaler ved Akershus festning. Begrunnelsen for tildelelsen er som foelger: "Finn Pettersen mottar denne utmerkelsen for en langvarig og betyelig innsats i norsk samfunnsliv, i fred som i krig. Under 2. verdenskrig var han en sentral person i det illegale pressearbeidet NKP gjennomfoerte. Det arbeidet var med livet som innsats, og flere av Pettersens kamerater falt i kampen. Han innehar deltakermedaljen 1940-1945. I flere tiaar etter krigen var han engasjert i forlagsarbeid og var i mange aar forlagssjef i Falken Forlag. Han fikk utgitt litteratur som satte et kritisk blikk paa vestmaktenes politikk og bidro dermed til en nyansert samfunnsdebatt. Etter at Pettersen gikk av med pensjon har han skrevet og faatt utgitt boka "Alltid huske, aldri glemme. Erindringer om okkupasjon og motstand". Dette er en sentral bok om motstandskampen i Buskerud. I sin pensjonisttilvaerelse for oevrig har Pettersen bidratt i Krigsinvalideforbundets arbeid. Han har i en aarrekke vaert redaktoer av organet "Krigsinvaliden" uten noen form for godtgj�relse, og har dermed gjort et mulig aa gi ut dette organet. Ved tildelingen av denne hoeye utmerkelsen til Finn Pettersen, maa en se dette som en offisiell anerkjennelse av den innsats han og andre kommunister har gjort for fedrelandet". Friheten slutter seg til de mange gratulantene, og trykker ved denne anledning siste kapittel i Finns bok "Alltid huske, aldri glemme" - Tid for ettertanke. Tid for ettertanke Av Finn Pettersen I denne boka har jeg forsoekt aa tegne et bilde av motstandskampen under den tyske okkupasjonen ut fra mine egne erfaringer og historiske kunnskaper. Jeg har lagt vekt paa motstanden i Drammen, og Buskerud for oevrig. Et omraade jeg kjenner godt. En kritisk historiker av fag vil sikkert ha innvendinger mot deler av min framstilling, og kanskje vise til at jeg har tatt med for mange detaljer og interne problemer. Det faar saa vaere. Alle erindringer, skriftlig eller muntlig, er preget av et personlig stempel. Likevel vil de ha en viss verdi for etterslekten, og for historikeren som skal trenge inn i hendingene i sin samtid. Men det maa ogsaa legges til at ingen loeper fra sin egen skygge, sine egne politiske, sosiale og kulturelle forutsetninger. For meg har det vaert et maal aa vise bredden i motstandskampen i et omraade med omfattende illegalt arbeid. Det har ogsaa vaert om aa gjoere for meg aa sette mange av de mer eller mindre ukjente aktoerene inn i en stoerre sammenheng. Det sklder jeg alle jeg har samarbeidet med og som ikke fikk oppleve frigjoeringsdagene i 1945. Naa er det slik at folk i illegalitet ikke skriver dagbok. Det var nok noen som tok denne sjansen under saers vanskelige forhold. Men den illegale livssituasjonen vi var havnet i, eller tvunget inn i, innebar en stor fare med skriftlige notater under en eventuell arrestasjon. Og var det noedvendig med et notat, brev e.l. maatte disse skjules saa godt det lot seg gjoere. Disse maatte ogsaa sendes med kurerer som ofte tok paa seg farefulle oppdrag ved overlevering av brev paa illegale poststeder. Mesteparten av slike notater og brev gikk tapt under krigen. De er brent eller oedelagt paa annen maate av mottakeren. Det var noe alle som tok del i motstandsarbeidet maatte underordne seg. De maatte kaste overbord alt en var vant til under fredelige forhold. Det foerte ogsaa til at mange maatte bruke dekknavn. For egen el var jeg tilig i delvis dekning, og fra sommeren 1942 fram til frigjoeringsagene 1945 i full dekning og avhengig av en rekke dekknavn. Det innebar ogsaa aa bryte all forbinelse me familie, venner og arbeidsplass. Planer om skolegang og utdanning ble et uboennhoerlig satt en strek over. Jeg har ofte faatt spoersmaal fra skoleungdom og andre om hva det vil si "aa gaa i dekning". Det har ikke alltid vaert like lett aa forklare dette paa en enkel og fornuftig maate. Kort sagt innebar dette at vi maatte bo paa forskjellige steder, og at faerrest mulig skulle ha kjennskap til dekningsstedet. Ofte var det slik at bare en kurer kjente til bostedet. Kureren hadde da som oppgave aa holde forbindelsen til et sted hvor brev ble levert. Slike poststeder var noedvendige for aa holde kontakt me medarbeidere. Trykkeriapparatet i rammen, for aa ta et eksempel, hade egne kurerer og poststeder som var ukjente for aktoerer i naere motstansgrupper. Kurererne maatte stadig vaere paa vakt slik at de ikke roepet seg overfor venner og kjente. De maatte vaere aarvaakne overfor eventuelt aa bli skygget. Det var ikke alltid like lett aa skaffe sikre dekningssteder. De maatte ogsaa ligge laglig til i bybildet. I bygdemiljoeet maatte bostedene gli godt inn i omgivelsene. Hver enkelt maatte innpasse seg paa stedet, og ikke stikke seg for mye ut i naermiljoet. Mange ganger var det nok me steder hvor det kunne overnattes av og til naar en foelte seg utrygg hjemme. Men for de som var ettersoekt av Gestapo var det noedvendig med et fast bosted. Men det var ofte noevendig aa skifte ut et sted som var i bruk. Foelte du deg utrygg var det paa tide aa flytte. Det var viktig til enhver tid aa vaere et skritt foran Gestapo. Det var ikke alltid det lykkes. Det var mange som rett og slett hadde til oppgave aa gi husrom til folk med illegale oppdrag. De skulle heller ikke kjenne identiteten til den de hadde i huset. Det var mange ganger vanskelig aa overholde. I et oversiktlig bymiljo var det mange som kjente hverandre. Utad skulle de som stilte husrom til raadighet etter forholdene leve et normalt liv, slik at omgivelsene ikke skulle merke noe uvanlig. Det aa ligge i dekning paa et sikkert sted var ikke bare en forutsetning for aa kunne utfoere illegale oppdrag, men ogsaa noedvendig for aa overleve og unngaa arrestasjon. De som hadde folk i huset paa denne maaten, loep en stor risiko, og mange kom ille ut etter aa ha blitt arrestert. Et dekningssted skulle ikke bare vaere et sted for illegalt arbeid. Det maatte ogsaa vaere et sted du kunne sove og spise. Det maatte derfor skaffes ekstra tilskudd av mat. Vertskapet hadde bare sine egne rasjoneringskort. Den som laa i dekning kunne ikke hente lovlige kort. Det maatte derfor ordnes paa en annen maate. Vi hadde nok av forbindelser som skaffet tilstrekkelig med rasjoneringskort og loese merker som kunne brukes. Det var ogsaa god forbindelse til enkelte butikker og firmaer som skaffet mat og klaer. For folk som var i full dekning var det ogsaa noedvenddig aa skifte identitet. Det maatte skaffes nye og falske legitimasjonskort. Og de som hadde illegale reiseoppdrag maatte ha falske utfylte reisedokumenter. De ble ofte skaffet til veie fra forbindelser i politiet. Til tider maatte de ogsaa fylles ut og stemples med orginale stempler. I Drammen hadde en av mine naere forbindelser slike sikre kontakter. De som maatte gaa i full dekning var de som var ettersoekt eller paa annen maate hadde Gestapo naer inn paa livet. De aller fleste fortsatte imidlertid saa lenge som mulig med sitt illegale arbeid fra sin arbeidsplass og fra sitt naermiljo. De sier seg selv at de var underordnet de samme regler om aarvaakenhet som de som var i dekning. De som ikke var paa vakt overfor den minste uregelmessighet sto i fare for aa bli oppdaget og arrestert. Det er klart at det mange ganger roeynte paa aa bo i dekning uke etter uke. Og naar det dreide seg om maaneder og aar, og ofte skifte av bosteder, foerte dette til et sterkt nervepress. Det aa vaere pa vakt saa og si dag og natt var en stor paakjenning. For mange var det ogsaa noedvendig aa ha en giftpille tilgjengelig som siste utvei under en eventuell arrestasjon. For oss som var unge i disse aarene er dette ikke bare en dramatisk historie nedtegnet i bindsterke boeker og avisartikler. Hendingene dengang var en del av vaart liv. Vi kan fortsatt hoere smerten og skrikene fra torturkamrene, fra slagmarken og torpederingen av skipene paa verdenshavene. Vi har tatt med oss den daglige angsten fra illegalitetens dager. Det sitter i kroppen som en tagg i nervene. Og det har tatt lang tid aa overvinne de vonde minnene. Noen har aldri greid det. Den livssituasjonen vi var tvunget inn i har foert til at mange har fortrengt det de tok del i. Det har preget mange av krigsgenerasjonen som var aktive i motstandskampen. De foeler fortsatt paa kroppen etterdoenningene fra overgrepene under okkupasjonen. Om ikke alt for lenge vil de sterke inntrykk fra krigsaarene som baeres oppe av krigsgenerasjonen fortape seg og bare bli et omraade historikerne ferdes i. Den enkelte aktoer i hendingene den gang vil smaatt om senn bli et kasus, et eksempel, i et historisk hele. Det maa vi aktoerer fra vaar naere fortid bare avfinne oss med, om vi vil det eller ei. Til saa lenge, og i den tid vi har til raadighet, vil vi virke inn paa historikernes omraade og ta vare paa krigsgenerasjonens dyrekjoepte erfaringer. Men uansett vaar innvirkning paa hendingene under krigen, og alle diskusjoner etter krigen, maa nye generasjoner hoeste sine egne erfaringer. Eller for aa si ddet med den franske filosofen Jean-Paul Sartre: "Ingenting forandrer seg saa ofte som fortiden. Hver generasjon skaper sitt eget historiske bilde." det gaar linjer i historien. Trekker vi denne linjen tilbake til foerkrigshistorien og videre inn i vaar egen samtid, maa ,vi stille spoersmaal om hva som skjedde den gang og hva vi har laert av hendingene vi har tatt med oss inn i vaart samfunn i etterkrigstida. Paa nytt er vi vitne til nazistiske tendenser og rasistiske framstoet. Og vi ser ogsaa forsoek paa a glatte over det nazistene sto for under krigen. Vi boer og maa stille slike spoersmaal i lys av vaare erfaringer og sette dem inn i et historisk perspektiv. Det er noedvendig hvis vi ikke skal fanges inn i et nett hvor vi spreller hjelpeloese i historieloeshetens favntak. Historikerne kan saktens trekke opp de store og avgjoerende linjene. Men historien som skrives maa saa langt raad er ta hensyn til aktoerene, og helst saa mange som mulig. Det kan hevdes at vi som er aktoerer i den naere fortida danner egne oppfatninger ut fra eget staasted, og ikke setter dette inn i et historisk helhetssyn som ikke tilfredsstiller historikerens oppfatning eller forskning. Men selv for en historiker er det vanskelig aa staa helt upartisk til egen samtid og vaar naere fortid. Med dette som utgangspunkt har jeg forsoekt aa sette mine egne erfaringer fra motstandskampen under den tyske okkupasjonen inn i en helhet. Til stoette for mine erindringer fra disse aarene har jeg brukt tilgjengelige dikumenter, notater og brev. Noen av dem er hentet fram fra sikre skjul fra krigens dager. Framstillingen er supplert med en rekke fotografier og illustrasjoner, blant annet av mange som tok del i motstandskampen. En takk til alle som har vaert til hjelp med fotografier og personopplysninger. Og en saerlig takk til venner som har gitt verdifulle innspill i forbindelse med innholdet i boka. Det er blitt og blir kaaret mange helter i tilfeldighetenes spill, men de aller fleste i historiens drama blir aldri trukket fram i lyset. Mange jeg kjente fra krigens dager som gikk i doeden har aldri faatt den heder de fortjente. Noen blir minnet paa frigjoeringsdagen 8. mai, men det er ogsaa alt. De andre som opplevde frigjoeringsdagene 1945, gikk tilbake til sin hverdag. Mange med tunge minner og en oedelagt helse. Av ulike aarsaker i etterkrigstida har mange tatt med seg verdifulle opplysninger om sin krigsinnsats inn i glemselen og evigheten. Jeg lar disse ordene av Inger Hagerup staa som en heder til de mange kjente og ukjente aktoerene: Vi trodde paa det samme. Saa hendte det oss. Husker du tiden i kamp og tross. Hva lovte vi dengang, hva sa vi her hjemme: Alltid alltid huske, aldri aldri glemme! I: Friheten 04.-06.2004. Da Friheten var illegal her De illegale avisene her Doed over de tyske okkupanter her Bestill boka: "Alltid huske, aldri glemme" fra FALKEN FORLAG!