Ivar Digernes : en kulturformidler mellom Sovjetunionen og Norge / Martin Nag

I Hovdebygda 1923?

Ivar Digernes :
en kulturformidler mellom Sovjetunionen og Norge

Av Martin Nag

Den allsidige, talentfulle kulturarbeider Ivar Digernes (1904-1958) har også gjort seg fortjent som en sentral kulturformidler mellom Sovjetunionen og Norge i en fem og tyve års periode (1933-1958).

Ivar Digernes oversatte fra originalspråket - russisk - bl. a. Dostoevskijs Forbrytelse og straff (Raskolnikov) i 1937, Gorkijs utvalgte verker (i årene 1937-1939), Lenins utvalgte verker (i årene 1934-1939), og Sjolokovs romaner Ny jord (1935) og Stille flyter Don (1956)

Dessuten skrev Ivar Digernes en rekke artikler om sovjetisk litteratur og kultur (i Arbeideren, etter krigen Friheten , og i andre presseorganer)

Ivar Digernes, som under et niårig Sovjet-opphold (1927-1936) hadde hatt nærkontakt med sovjetisk kulturliv, var også en venn av Martin Andersen Nexø. Og som redaksjonssekretær for Nordahl Grieg i Veien frem (1936-1937) var Digernes aktivt med på å formidle litterært og kultur-politisk stoff fra Sovjetunionen.

Her følger i stikkords form, eller i telegramstil, noen leksikalsk-biografiske opplysninger om Ivar Digernes, satt sammen med god hjelp fra K.E. Steffens 1*)

1904: Ivar Digernes født i Ørsta av foreldre, bonde Knut Digernes (1861-1937) og Berta Johanne Digernes (1863-1913). Faren druknet på Ørstafjorden 1937-11-25, og moren døde bare 50 år gammel, da Ivar var ni år.

Ivar Digernes hadde hele ni søsken i), men de tre som sto ham nærmest, var Rasmus (1886-1972), Marie (f. 1888) og Marte (f. 1901), de to sistnevnte lever ennå (anno 1985) 2*)

1922: Ivar Digernes tar latin-artium i Volda, 18 år gammel.

1923: Ivar Digernes begynner å studere i Kristiania, og blir medlem av organisasjonen "Mot dag".

1924: I høst-semesteret tar Ivar Digernes bifag i engelsk

1924-1925: Ivar Digernes arbeider som redaksjonssekretær i Rjukan arbeiderblad

1925-1927: Videre studier og politisk arbeid i Kristiania, foruten et intermesso som lærer i Bergen

1927-1936: Ivar Digernes har et niårig opphold i Sovjetunionen, der hans hovedbeskjeftigelse er å oversette Lenins utvalgte verker til norsk, og å drive redaksjonsarbeid i Forlaget for utenlandske arbeidere i Sovjetunionen; et forlag som utga en rekke bøker på norsk

1930: Ivar Digernes gifter seg med Tatjana Nesterova (f. 1905). Ekteparet Digernes får tre barn: i 1931 Solveig, f. i Moskva; i 1939 Al (kalt Kiki), f. i Volda; og i 1941 Ivan, f. I Sverige. ii*)

1936-1937: Ivar Digernes er redaksjonssekretær i Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem

1937-1938: Ivar Digernes tar ytterligere to bifag; i tysk og historie, og blir cand. mag.

1939: Om høsten får Ivar Digernes jobb som adjunkt i Narvik

1940-1945: Familien Digernes oppholder seg i Sverige. 1942: Ivar Digernes utgir i Sverige under psevedonymet Harald [Halvard!] Gråtopp en brosjyre om Quisling; den blir i 1944 også oversatt til dansk.

1945-1958: Ivar Digernes er medarbeider i Friheten (utenriksstoff; teater- og litteraturanmelder). også litterær medarbeider i tidsskriftene Ringen og Fossegrimen (artikler om Henrik Ibsen, Olav Duun, Nordahl Grieg, Per Sivle).

I de siste år av sitt liv var Ivar Digernes fast engasjert som oversetter for Sovjetunionens ambassade i Oslo.

Ivar Digernes' oldefar var fetter av Ivar Aasen. iii*)
; og på morssiden var han i slekt med den kjente Aarflot-familien i Ørsta, Volda og Ålesund.
Ivar Digernes gjorde forarbeider til en bok om Ivar Aasen.

Viktigste oversettelser fra russisk:
1934-1935: Lenin, Verker i utvalg ; seks bind.
1935: Sjolokov, Ny jord , to bind.
1936: Tolstoj, Ljoset skin i myrkret, premiere på det norske teatret 1935-11-22. 3*)

1937: Dostoevskij, Raskolnikov
1937: Turgenev, Fedre og sønner
1937: Gorkij, Ekteparet Orlov, Konovalov, Tsjelkasj
1938: Gorkij, Læreår
1939: Gorkij, Min barndom
1956-1957: Sjolokhov, Stille flyter Don, fire bind
1957: Dudintsev, Ikke av brød alene

I denne studie over Ivar Digernes som kulturformidler mellom Sovjetunionen og Norge, Vil jeg især bygge på en hittil "ukjent" brevveksling, som nylig er dukket opp, hele det rikholdige arkiv etter Digernes er heldigvis blitt bevart!
Og Tatjana Digernes, enke etter Ivar Digernes, har elskverdig stilt brevarkivet til min disposisjon. De kopier av den store brevsamling som jeg her benytter, vil senere bli deponert i Arbeiderbevegelsens arkiv.

Ivar Digernes' brev har både kulturhistorisk og litterær verdi, et utvalg av dem kunne fortjene å komme i bokform, som et slags substitutt for de memoarer han ikke rakk å skrive. Videre rommer brevene, som i tid stammer fra 1922, da Ivar Digernes begynte som bondestudent i Kristiania, til hans siste leveår i Oslo (inntil 1958), "signaler" fra ulike miljøer, situasjoner og kampforhold innen norsk arbeiderbevegelse, i det hele tatt: innenfor norsk samfunnsliv i første halvdel av det 20. århundre.
og vel å merke : viktige signaler - velskrevne analyser og karakteristikker av mennesker og vilkår.
En selvstendig norsk marxist, skolert i Lenin, vurderer - som en Olaus Fjørtoft i våre dager (billedlig talt) - den sosiale norske utvikling, skarpsindig og tankevekkende.

En arv å ta vare på, tilegne seg, - og bruke 4*)

Da bondestudenten, 19-årige Ivar Digernes, slo seg ned i Kristiania, fikk han straks tilknytning til gruppen "Mot dag" - og ble medarbeider i tidsskriftet Mot dag.
14. oktober 1923 rapporterer han til søsteren Marte bl.a.:
"Eg må tilstå at eg tykkjer det er ein god mun hyggelegare å skrive om utanrikspolitikk i Mot dag enn å terpe engelske gloser"

Ivar Digernes, som var både åndelig og "kjødelig" i slekt med Ivar Aasen, følte seg nok enda mer direkte beslektet med en annen sunnmøring, - rabulisten Olaus Fjørtoft, med rot i det radikale norske bondestudentmiljøet i kjølvannet av Pariserkommunen i 1871

Og Digernes nevner selv Fjørtoft - i en rapport til Marte datert Oslo 30. januar 1924:
Du kan tru at føraren vår, Erling Falk, er ein fyr med intelligens.
Han er respektert og beundra av alle kameratane sine.
Og alt i alt er "Mot dag" den raraste samling rabulistar det har vore i Norge, sidan Olaus Fjørtoft og "Fram" i 80-åra.
Det er jagu godt at eg i tide kom med her

Våren 1924 begynte Ivar Digernes som redaksjonssekretær på Rjukan - Rjukan arbeiderblad, der han samarbeidet med senere kjente folk i norsk arbeiderbevegelse, som Axel Sømme, Theodor Broch, Viggo Hansteen og Trond Hegna 5*)
I et brev (til søsteren Marte) datert Kristiania 18.januar 1924, skriver Digernes i lett raljerende form:
Dei kommunistiske kameratane mine har sett seg fyre å sende meg til Rjukan, for å lære å arbeide.
Der uppe er ei kommunistavis: "Rjukan arbeiderblad" som no er redigert av motdagisten Axel Sømme, som i dette semester skal tilbake til byen, for å gjere seg ferdig med embetseksamen.
"Redaksjonssekretær" er stud. jur. Broch, som og skal ta til med studeringa.
No skal Kand. jur. Hansteen være redaktør der uppe, og det er meininga at eg skal være næstemann.

Ivar Digernes er galgenhumoristisk optimistisk, og spør - i et brev til Marte fra Rjukan 27. april 1924: " Kva gjer ein ikkje for verdsrevolusjonens sak?"
I et senere brev (til Marte) datert Rjukan 1. juni 1924, rapporterer Ivar Digernes:
/. august skal eg ha permisjon, og så reiser eg frå Rjukan for godt, trur eg. (...)
Eg kjem då heim til Sunnmøre ein månads tid. (...)
Kva eg sidan skal ta meg til, veit eg ikkje, men det syter nok Vårherre og "Mot dag" for.
Høsten 1924 var Digernes tilbake i Kristiania igjen. På et ark for bladet Den røde ungdom, organ for Venstrekommunistisk ungdomsfylking, informerer Ivar Digernes søsteren Marte bl.a. (1924-12-13):
"har no vore uppe til eksamen og fekk 2,2, hvilket er bra, når ein tek med i rekninga at eg mest ikkje har fått tid til å kike på engelsken heile semestret igjennom"

Men snart er Digernes atter på Rjukan, og bedyrer overfor søsteren Marte i et brev 25. januar 1925 (skrevet på et ark fra Rjukan arbeiderblad):
"Vit at din bror er i gode hender og flittig fyrebur seg til den sociale revolusjon" 6*)

Vel, etter noen måneder på Rjukan kom Ivar Digernes på ny ut på vandring, og dette varte i et par år - før vi så finner ham i Sovjetunionen; en ny "akt" i dramaet om Ivar Digernes ...

"Det var ingen av oss som var glade, då han drog til Russland", skriver søsteren Marte, 82 år gammel, i et erindrings-brev, datert Haugesund 5. februar 1984 (adressert til Olav Aarflot) 7*)

I et nøtteskall, slik reagerte familien i 1927. Ivar Digernes tok et valg for livet, 23 år gammel.

To uker etter Oktober-revolusjonens 10-års dag, - i et brev fra Sovjetunionen datert den 24. november 1927, og adressert til søsteren Marte, skriver den 23-årige Ivar Digernes bl. a.:

(...)Har havt det so travelt og har vorte so uppteken av alt det rare her i SSSR at Norge mest er gløymt. (...)
Eg kom hit i juli månad, og den russiske studentorganisasjonen gav meg plass på eit student"hotell", um ein kann kalle det med so fint eit ord.
Forholda er enno nokso primitive i Russland, men vi klarar oss fint med tru og kameratskap.
Det seier min ven Muxtar frå Kosakistan og: "Her er godt å leve i SSSR, men vi har lite pengar.
For studentane er det særleg smått, dei fleste av dei får inga hjelp heimanfrå - proletar- og bondeungdomen og mange er so dugande i sveltekunsten at dei lever av statsstipendier som er 25 rubel um månaden. (...)

Ved siden av en livlig miljøskildring i brevet, trekker Digernes også noen mer allmenne konklusjoner:

Vår proletariske stat er tømra på eit fast underlag, han har martyrar i hundrevis, har offervilje og heltetradisjonar å vise fram. (...)
Eg reknar SSSR som mitt sanne fedreland. (...)
Det er eit stort under, ser du, at her i det landet som er det mest kulturelt tilbakeståande landet i Europa , her vart den fyrste freistnaden gjort på å realisere draumen um eit samfund der menneska sjølv er herre over sin lagnad (...)
Eg har ingen tvil om at det vil lukkast, og at vår tid vil se undergangen for det gamle gjennomrotne kapitalistiske Europa.
Upp av ruinane vil det stige ei ny proletarisk verd.
Det er den einaste vegen til ljosare tider. (...)

Deretter konsentrerer Ivar Digernes seg om festlighetene i anledning av revolusjonens 10-års jubileum:

Her var store festar omkring 7. november. Raude flagg over heile byen og stor jubel. Mange norske utsendingar som eg var saman med. Moro å snakke med folk heimanfrå.
Men eg tek so smått til å like folketypen her betre enn vår norske.
Russerane er prektige, snilde, sidreva og godhjarta. Fælt upraktiske. Store entusiastar. Dei russiske kommunistane er reine vidunder av eldsjelar.

På slutten av det lange brevet blir Ivar Digernes mer "privat" igjen - og kommer inn på fremtidsplanene:

Kva tid eg reiser heim, må gudane vite. Neste sumar blir det vel ein gong.
Eg fær gjere litt propaganda for SSSR i Norge. (...)
Eg etlar meg til å spesialisere meg på revolusjonær gjerning kvar helst det so er på jordklota. Vere gymnaslærar i Norge, det vil eg ikkje.
Eg vil døy av misnøgje og keisemd på kort tid. (...)

Vi ser: Ivar Digernes avslutter - a la A.O.Vinje - med å legge for dagen et muntert, selvironisk "tvisyn".

I et nytt, utførlig brev til Marte litt over et halvt år senere, - datert Moskva 26. juni 1928, gir Ivar Digernes ytterligere informasjoner om hva han driver med:

Eg har eit svært interessant arbeid her, som millom anna består i å lese norske aviser.(...)
Eg studerte til å byrja med på eit universitet, for å lære russisk og andre ting.(...)
Du fær svare at eg er her og lærer meg upp til å fyrebu den sociale revolusjon, som eg tener med alle midlar, heiderlege og uheiderlege. Når det vert bruk for meg, kjem eg heimatt til Norge.

Digernes tilføyer at han vil være med på å lage "ein liten social revolusjon i Norge", for det er "få stader i Europa" der folket er "so sterkt som i Norge". Han konkluderer: "Dagen det går upp for oss, skal Jerikos murar falle".
Digernes forsøker også å gi en slags "modell" til forklaring av sin egen måte å reagere på:

"Det einaste som rektig hjelper som motgift mot tomheita, det er for meg å erklære den gamle verda krig på kniven og vere med i den stolte, um enn fillete arme, som er kalla til å gi "Internasjonalen sin folkevår"

Ivar Digernes gir også et meget interessant innkikk i det norske miljøet i Moskva anno 1928:

Til hausten skal det verte ein norsk-svensk skule her; der skal bl.a. Hansteen og eg vere lærarar.
Ja, du har vel høyrt um Hansteen. Han bur og i Moskva.
Hjå Åsebø plar vi drikke kaffi saman kvar dag, vi er liksom kjernetroppen i norske kolonien; men dei er båe reist på landet, og eg regjerer so å segje byen åleine.

Det er her tale om de senere så velkente motstandsmenn i Norge under krigen, advokat Viggo Hansteen, som ble skutt av tyskerne i 1941, og Carsten Oliver Aasebøe, journalist i Arbeideren (organ for NKP i Oslo), som ble sendt til tysk konsentrasjonsleir, og døde der.
Om sine øvrige aktuelle gjøremål orienterer Ivar Digernes, anno 1928:

1. juli reiser eg til Leningrad. Der kjem ein studentdelegasjon frå Skandinavia, som eg skal fylgje til Volga og nedover, og so tilbake til Moskva.
Andre hendingar i sumar er Kominterns verdenskongress (600 mann frå alle land i verda), ungdomsinternasjonalen sin kongress og den store Spartakiaden i haust, dit Arbeidernes idrettsforbund ogso sender folk.

Vi ser: På sin måte var 24-åringen frå Ørsta på Sunnmøre, Ivar Digernes, - "midt i smørøyet" av verdensrevolusjonære begivenheter. 8*)

I et brev datert 29. oktober 1928 orienterer Ivar Digernes søsteren Marte om sine boforhold - og litt til:

Er no flytt frå den gamle bustaden i Spiridinovski per. til Lux, Tverskaja 36, Moskva.
Bur saman med ein svenske, ein grei kar som heiter Lager. På rom nr 181 vil du finne oss. (...)
Eg gjeng i "Ungstorm"-uniform og greier, skjeggstubbane let eg gro til dei vert vikegamle - og er i det heile vorten ein skikkeleg russisk barbar.
Selskapet er likevel nokso kosmopolitisk - eg høyrer meir tysk og svensk enn russisk. (...)
Eg sende med Aasebøe ein ting til deg, (...) han bur hos mor si, ho Olina i Bakkegt. 16.

Vi forstår dermed at Digernes i den første tiden i Moskva hadde hybel privat, - i Spiridinovski-sidegaten (perulok): før han høsten 1928 kom til hotell "Lux", midt i Moskva, - et hovedkvarter for Komintern og det internasjonale miljø omkring denne organisasjon.

I et brev fra Moskva 25. desember (1. juledag) 1928 er Ivar Digernes en smule nostalgisk:

Eg må snart heim att til Norge og fyrebu hendingane, vere med og byggje upp det kommunistiske partiet. (...)
Eg har tenkt å realisere planen til sumaren.
vert eg verande her stort lenger, gløymer eg av alt, gifter meg og vert byråkrat og sovjetembetsmann.(...)
Eg bur saman med Fritjof Lager, ein av framtida sine store menn i den svenske kommunistiske rørsla

I brevet foreslår Ivar Digernes også at søsteren Marte skal komme til Sovjetunionen og utdanne seg til doktor, - "med mine "forbindelser" kan det late seg ordne". Sovjetunionen er "det nye Cana", "um det skulde få fred og arbeide seg ut av fattigdomen og fåkunna, som det fekk i arv frå den vonde fortida".> 9*)

Våren 1929 ble den 25-årige Ivar Digernes for alvor forelsket i sin tilkommende, Tatjana, - og taler om dette forhold i spøkefulle vendinger til søsteren Marte, i brev fra Moskva 21. april 1929:

Det har katastrofale fylgjer for mine planar um å reise heim att.
Å dra med seg den galne gjentungen heim til Norge, det skulde fan gjere og ikkje eg. (...) Men vi klarar oss nok!
For bolsjevikar er ingenting umogleg.

Giftermålet fant sted kort tid etter: men nå går det over ett år - før vi får neste brev-"signal" fra Digernes.

I mellomtiden må han ha fått mer ordnete arbeidsvilkår, - han tok fatt på å oversette et stort utvalg av Lenins verker til norsk; hans hovedoppgave under resten av det lange oppholdet i Sovjetunionen. I brev fra Moskva datert 12. oktober 1930 skriver Digernes bl. a.:

Driv og umset Lenin.
Var ei 20 dagar i Nord-Russland saman med sekretæren i Norsk Skog- og Land.
heldt på å "blive" på Dvina i nærleiken av Arkhangelsk; men det gjekk då bra likevel. (...)
Ventar tilvekst til familien um ein 5 månader.
Ingenting å gjere med det. (...)
Små sjanser til at eg kjem heim att til Norge med det fyrste.

I det følgende brev - 15 mai 1931 - har Digernes nytt å fortelle om den førstefødte, Solveig, - og litt til:

Sender deg her eit bilete av dotter mi.
Ho kom til verda den 5. mai, og dette biletet er teke den dagen ho fylte 19dagar.(...)
Kva fan kan ein gjere her i denne verda enn å ta lagnaden med ro? (...)
Men her i Sovjet-unionen går det likevel framover.
Um ei 6-7 år er Vest-Europa berre ein barbarisk avkrok. (...) Um ikkje revolusjonen kjem før då. Nokon mannsalder kan det ikkje vare før det tek slutt "med fordervelse". (...)
Heimreise vert det vel ikkje noko av for det fyrste.

Ivar Digernes kommenterer den førstefødte også i et nytt brev, datert Moskva 22. juli 1931; det heter:

Namnet Solveig fekk ho fordi det høyrest "eksotisk" ut og luktar av Grieg. (...)
Skal no i ledige stunder også ta til med Lenin-umsetjinga.
Åkeren er stor og arbeidsmennene er få, som det står skrive, det er mykje å gjere.
Du veit, med tida skal det verte revolusjon i Norge og, so det trengst å ta i.

Det er ikkje kjent hvordan det gikk med manuskriptet til den ovenfor nevnte "bok um agrarfrågan i Norge".
I brev av 8. oktober 1931 følger Digernes opp med en kort, men sammenfattende redegjørelse for jobben sin:

Eg arbeider no atter på Lenin-umsetjinga ved sida av arbeidet i Agrar-instituttet.
Har bare så altfor mykje å gjere - skulde ikkje ha noko imot å vere arbeidslaus eit par månader.
Ja, slik er det her i "tvangsarbeidet" sitt land.

I et brev datert Moskva 9. juli 1932 antyder Digernes at han står på reisefot: "Sannsynligvis reiser jeg til Leningrad en av de nærmeste dagene, hvor jeg skal opslå mine pauluner for det næste år"

For øvrig har Digernes hatt besøk av en ung NKU'er, Oscar Jensen:; i dag - anno 1985 - ansatt i Rosenkrantz bokkafe; med ham sender Digernes en gave til søsteren Marte:

Overbringeren, kamerat Oscar Jensen, er en yngre lovende partiarbeider, som jeg har vært meget sammen med i SU. (...)
Å fortelle altfor meget om mine personlige forhold pr. brev går ikke an, da brevene vil bli lest i sensuren, og det kunde ha ubehagelige følger, hvis jeg skulde komme til å reise hjem til Norge.
Vær snild mot Oscar og gi ham kaffi og kaker, hvis du har!
Han blir nok kronisk arbeidsløs.

Av det neste brev en måned senere - 29. august 1932 - fremgår at flytningen har funnet sted; familien Digernes bor nå i Detskoje Selo:

Vi bor, som eg visst har fortalt, i Katerina-palasset i Detskoe Selo.
Det høyrest fint ut, men mindre fint er det å måtte reise fram og tilbake til Leningrad og bruke 5 timer på det.
her i Detskoe Selo er elles godt klima og mange fine parkar og slott. (...)
Til vinteren flytter vi venteleg inn til Leningrad. Her er no ein heil liten norsk koloni; igår kom ein heil flokk norske skogsarbeidarar, som skal arbeide her i byen på trevarefabrikkar og liknande.
So har vi nokre medarbeidarar i den institusjonen som eg har den lukke eller ulukke å vere enställt i, og nokre andre skandinavar.

Digernes opplyser ikke konkret hvilken "institusjon" han er "ansatt" i (enställt). Men i det neste brev - 3. oktober 1932 - oppgir han sin fulle adresse, og navn på institusjonen: "Verlagsgenossenschaft ausländischer Arbeiter" (Forlag for utenlandske arbeidere i Sovjetunionen. Norske seksjon), Prospekt 25. Oktjabrja, nr 1, 6. etasje, Leningrad.

At Digernes går til den nye jobben med en viss ambivalens, fremgår av følgende avsnitt i brevet:

Skal sende deg bøkene som vi gjer ut, etter kvart som dei kjem. Du har vel interesse av å sjå produksjonen vår.
Eg likar ikkkje særleg å verte "beæra" med dette arbeidet, særleg no sidan eg var vorten vitskapsmann so smått, men nokon må gjere dette og.

Digernes kommer litt inn på den nye jobben også i et brev skrevet tre uker senere, - datert "Detskoe Selo" den 23. oktober 1932. Det heter bl. a. med det karakteristiske "tvisynet" hos Digernes:

Eg fabrikerar bøker.
Herren må vite at det ikkje alltid går så glatt.
Ein gong når eg sit som gamal bolsjevik (elles uvisst om skrotten held til den tid) kjem eg kanhende til å skrive mine memoarer -- det gjer alle fine folk.
Då vil eg kunne fortelje nokso mykje rart.
No er det best å halde kjeft og ikkje preike for mykje.

Ivar Digernes har et langsiktig perspektiv - hans liv og innsats er en tjeneste i troskap; eller - sagt med galgenhumor, a la idealet A.O.Vinje: "Vi, generasjonen frå fyrste fjerdedel av det 20. århundre, er berre gjødsel på historia sin åker."

I det neste brevet til Marte, datert 8. november 1932 - går Digernes litt nøyere inn på spørsmålet om hvorfor det er nødvendig å vise sikkerhetshensyn:

Eg kann dessverre ikkje gå i detaljar, når det gjeld å skildre mitt eige "virke".
Saka er nemleg den at spionane til Quisling og det norske politiet snusar nokso ivrig i brev frå Moskva, og det er ingen grunn til å la dei få vite for mykje, når det gjeld slike saker.
Eg har no fått eit svært interessant arbeid, som vil få mykje å segje for utviklinga av det norske partiet.

Det Digernes tenker på, er nok Lenin-oversettelsene, som vil kunne få en gagnlig innflytelse ideologisk - i en intern strid i NKP i begynnelsen av 1930-årene.
Digernes gir også en personlig stemningsrapport:

For oss her i utlendigheita er det ikkje nokon grunn til å vere pessimistiske, um det ikkje er av dei likaste lagnader å vere dømd til å leve som halvpolitisk emigrant i sine beste dager

Digernes må ha vært flere måneder alene i Detskoe Selo, for å få arbeidsro, eller som han skriver i et brev til Marte datert Leningrad 5. desember 1932.

Det vart så umulig å bu ute i "slottet" i Detskoe Selo at eg sende kona og ungen til Moskva.
Der har vi eit rom enno.
Sjølv er eg flytt til min gode kamerat, Rosendal, den norske maskinsetjaren, som også har ekspedert familia heim til Norge. (...)
Post og pakker til meg kann sendasr gjenom Internasjonalt arbeiderforlag, Kongensgt. 16, Oslo, kam.(erat) Alfred Skar. (...)
Ta deg ein tur ned til Skar og hels han frå meg.

Internasjonalt arbeiderforlag i Oslo var dermed kontaktledd for et lignende tiltak i Sovjetunionen.; maskinsetter Rosendal har vel vært engasjert i å sette bøker på norsk, beregnet til innførsel i Norge?

Tidlig på året 1933 var familien Digernes samlet i Moskva igjen; eller som det heter i et brev datert Moskva 11. februar 1933:
10*)

No er eg komen tilbake til Moskva, til den gamle adresse.
Og glad er eg, for det vart litt brokut i Leningrad på slutten.
Eg arbeider med det same - so det er ikkje stor revolusjon som har gått fyre seg, men likevel er det bra å kome litt nærare til Kreml og verdensstyrelsen.

I Moskva får Digernes nå også bedre arbeidsvilkår, - man skaffer ham endog egen "sekretær", importert fra Norge. I et brev fra Moskva 23. mars heter det: 10*)

Eg ventar forresten ein ny medarbeidar, Torbjørn Bergstrøm, som no har vore lova meg eit halvt år.
No får eg maskinskrivar her i Moskva og, so no skal eg ha det godt og leggja på meg. (...)
Eg har tenkt å sende deg dei bøkene som vi har gitt ut.

I samme brevet kommenterer Digernes også Hitlers maktovertagelse i Tyskland - og analyserer skarpsynt:

No får dei sosialdemokratiske arbeidarane lide for at dei har late seg lure.
Truskyld og ærlegheit - det er dessverrre ein av folkets store feil.
men venteleg vil det som no hender i Tyskland, vere ein god lærepenge for arbeidarane i andre land. (...)
Enhetsfront må vi ha, men med Tranmæl og Halvard Olsen får vi den aldri.

Ivar Digernes synes nå å ha fordypet seg for alvor i Lenin-oversettelsene, - "det store verket"; i et brev fra Moskva 3. mai 1933 orienterer han søsteren Marie:

Eg kjem nok ikkje heim i sumar. Har ikkje tid og ikkje valuta heller. Men um eit par år har eg gjort undan "det store verket", reknar eg med, og då skal eg heim til Norge. Det er sikkert.
Eg reiser på kvileheim umkring den 15. mai, til Basjkiria. Det er ein autonom republikk burte i Syd-Ural.
Der skal eg drikke "kumys", på norsk sur merremjølk, ute på steppa eller kvar i dunderen det no er.

Men tankene går også til hjemlandet, til barndomsriket Ørsta på Sunnmøre:

Det er rart med det, men vert ein aldri so internasjonalist, so gløymer ein ikkje det miljøet ein vaks upp i.
Ikkje for det, eg vilde knapt halde ut å vere forvist til Sunnmøre for lengre tid.
Men det gjennomsiktige og intime miljøet vi vaks opp i, hadde sin charme, trass i at det var gått nokso mykje rôt i det.
Ja, no er eg altså 29, Marte.
Det er ein viss alder, men enno ingen oldingealder.
Vi upplever enno å uppleve rådsrepublikken Norge, det kjenner eg meg nokso trygg på.
Og det er hovudsaka.

Via et brev 14. juni 1933 får vi informasjoner om at Ivar Digernes ikke har møtt en gammel venn og slektning, - Arthur Klæbo, under hans besøk i Moskva; i stedet har han hatt kontakt med en norsk teaterdelegasjon;

Med Arthur fekk eg altso ikkje snakke.
Derimot har eg snakka med nokre "finare" teaterfolk, deriblandt Hans Jacob Nilssen.

Søsteren Marte Digernes har orientert broren om at hun nå har giftet seg med Elias Steffens, som har fått ansettelse som redaktør i DNA-avisen i Ålesund.
Ivar Digernes skriver:

So kann du jo reise inn i Ørsta, til idyllen.
Eg må tilstå at eg er sentimental; når eg blir pensjonert av sovjetrepublikken Norge og som medlem av dei gamle bolsjevikane sitt forbund kann ha rett til å nyte eit lite otium, vil eg ha meg ei hytte einstad ute på Kalvegjerdet eller der i nærleiken, der eg kann sitje og skrive mine memoarer.

Etter denne spøkefulle digresjon presiserer Digernes:

Hovudårsaken til at eg vil heim, er at eg er utilfreds med arbeidet mitt.
Å gi ut bøker som andre har skrive, lage kommentarar osv., kann vera bra, om ein ikkje har uro i blodet, eller um ein kann leve som ein bourgeois, utan å tenkje på nokon ting; men eg er annorleis. (...)
Veit du kva eg har stor hug til: å få fred og ro til å arbeide eit år med å skrive ei stor bok um: "Kapitalismens utvikling i Norge". (...) Sender deg bøkene våre, dvs. det som er kome til dags dato.
Det er ikkje so mykje, men iallefall noko.
Hadde du visst kva møde dei har kosta meg, vilde du synest det ikkje var lite.

Også i et brev til eldstesøster Marie Digernes (den dialektale form er det familiære "Marja"; og ikke for ingenting har Marie vært som en mor for ham, siden den kjødelige mor døde), - skriver Ivar Digernes i et brev datert Moskva 15. oktober 1933:
Kjære Marja. (...)
Eg sender deg nokre av dei bøkene eg har gitt ut siste året.
Som du ser, er vi her i SU so langt komne at vi produserar litteratur på norsk.
Moskva er no vorte eit verkeleg verdssentrum.

Familien Digernes har måttet utsette hjemreisen ytterligere, fremgår av et utførlig brev, datert Moskva i romhelgen, 27. desember 1933; Digernes gir en situasjonsrapport, der det bl. a. heter (i et brev til Marte):

Nei, det vart ikkje noko av med juleribba i år heller.
Sovjetunionen kunde ikkje undvære ein so iherdig og trottug forlagsmann.
Julaftan hadde eg eit stort "selskap". Tilstades var Bentzen, Henry W. Kristiansen, H. Larsen og nokre andre nordmenn. (...)
Eg har no fått prinsipiell avgjersle i spursmålet um den store reis mi; eg fer i slutten av januar. (...)
Med helsa går det nokonlunde bra; eg har teke til å¨kome meg, etter eg fekk den "prinsipielle avgjersla".

For å ta det siste først: Det er beslutningen om hjemreisen, - tillatelsen til den, han taler om, i litt diffuse, eufemistiske vendinger. Saken er vel at det gjelder å sikre kontinuitet i forlagsarbeidet, før han kan få klarsignal til å reise hjem?

Digernes har feiret jul sammen med norske kommunister i Moskva, ser vi: Erling Bentzen ble senere journalist og redaktør i NKP-pressen; Henry W. Kristiansen ble redaktør i Arbeideren, organ for NKP i Oslo (han døde i tysk konsentrasjonsleir under krigen).

I dette romhelg-brevet til den nygifte søsteren Marte, får vi også de første "signaler" om vennskapet mellom Ivar Digernes og Nordahl Grieg, som var ankommet til Moskva den 7. mars 1933, for å studere russisk teater.: 11*)
Det later til å ha gått en stund, før de to nordmenn møtte hverandre. Digernes skriver, lett raljerende:

For ei tid sidan traff eg den lovande norske poeten Nordahl Grieg, som har rømt for sine kreditorar til Moskva, og no har vore her eit år.
Han studerer bolsjevismen; det er elles ein ganske sympatisk ung mann, litt naiv og vel bergensk, men det passar til heile ånden og tonen i det velavslipte norske folkesamfundet.
Eg trur ikkje eg kan passe meg inn i forholda heime for lang tid. (...)
Her i Sovjetunionen er ein so velsigna fri for "konvensjonar" og skaperi, og ein treng ikkje vere redd filisterpøbelens dom og fordom

Nå går det ni måneder, før Ivar Digernes skriver et nytt brev til søsteren Marte. Digernes har vært i Norge en tur, bl.a. for å forberede en endelig hjemreise. I et brev datert Moskva 22. september 1934 heter det nemlig bl.a.:

Sidan eg kom tilbake, har eg havt utruleg mykje mas, ubehageligheter og fanskap å stri med, so no er eg lut lei heile dritten. (...) Den "prinsipielle" sida av saka er ordna: eg skal få reise, når eg får ei "erstatning.
No lever eg i vona.
Medhjelparen min reiste heim i sumar.

Mer direkte antydning om norgesreisen får vi i den passus i brevet, der Digernes forteller om arbeidet med å oversette romanen Ny jord av Mikhail Sjolokhov:

Eg har enno ikkje umsett heile romanen av Sjolohov, som eg heldt på med heime, men no må eg ta meg eit tak og gjere han ferdig.
Det blir "Tiden" som kjem til å gi ut boka; for Gyldendal var det altfor sure saker.
Dei er vortne redde for å leggje seg ut med den "offentlege meining"
For resten kjem dei til å tape ein av sine beste forfattarar, Nordahl Grieg, som har utvikla seg fint til venstre her burte, og som ein nok kjem til å høyre frå,når han kjem heimatt til Norge.
Eg traff for ei tid sidan ein journalist frå Fremtiden, Evensmo, som kom hit til teatervika, som var her i fyrstninga av september.

Vi ser av sitatet ovenfor at Digernes trekker en slags foreløbig kvinessens av erfaringene fra sin nære omgang med vennen og kameraten Nordahl Grieg.
For øvrig har Sigurd Evensmo gitt sin versjon av møtet i Moskva 1934. 12*)

Ivar Digernes må ha vendt tilbake fra Norge i slutten av april 1934.
For i et brev datert Moskva 3. mai 1934 fra Nordahl Grieg til broren Harald Grieg heter det:
Hjertelig takk for hyggelig hilsen gjennom Digernes, som vi prompte drakk opp sammen.
Den var liflig og gjorde inderlig godt. (...)
Vi hadde en vidunderlig første mai.
Vi ser: Ivar Digernes hadde en flaske med seg, som hilsen fra Harald Grieg til Nordahl Grieg i Moskva. 13*)

For øvrig antyder Digernes at det kan bli tale om endelig hjemreise for familien "ein gong ut på vinteren". Han gjør seg interessante refleksjoner over hvordan han vil arbeide hjemme i Norge - etter syv år i Sovjetunionen:

Eg får vel etablere meg som fri litterat og Russlandsekspert.
Det blir no alltid ei råd med å skaffe seg nokre kontraktar på umsetjing av russiske bøker, osv.
Fjeld i "Tiden" er ein gamal kamerat av meg, so han vil gjerne ha eit visst samarbeide, so langt det går av politiske umsyn.
Dessutan har eg visse tilknytningspunkt i andre forlag og.
Grieg har planar um å starte eit tidsskrift, eg trur det skal gå.
Personleg hadde eg mest lyst til å begrave meg ein eller annan stad, og skrive i ro og fred på ei bok.

Av dette sitat fremgår det at Nordahl Grieg og Ivar Digernes allerede nå har drøftet de tidsskriftplaner som først ble realisert halvannet år senere, da Veien frem begynte å utkomme.

I et udatert brev til Marja kommer Ivar Digernes for øvrig inn på ubehaget ved jobben han har; noe som tyder på at brevet kan være skrevet sen-sommeren 1934:

Eg likar so lite det arbeidet eg no har; det er det reine slaveriet å sitje og pusle og rette på den driten som andre har skrive.
Sjølv fær du aldri høve til å gjere noko sjølvstendig, og takka for velgjort er umlag 0.
Eg held no på med Lenin, bind 1; det er eit tolmodigheitsarbeid av dei verste; det luktar av heile greia, synest eg snart.
Men å finne nokon annan som kann ta på seg dette arbeidet, er ikkje so greit, og difor må eg gå i tredemølla fyrebils.

I et nytt brev til Marja fra Moskva 26.oktober 1934, orienterer Ivar Digernes om den aktuelle situasjon akkurat nå:

Igår fekk eg telegram um at etterfylgjaren min kjem. (...)
Nede i Gagry er Nordahl Grieg; han vil ha meg ned dit. Kanhende eg reiser til jul.
Med Norges-reisa vert det vel ikkje noko av før i februar-mars.

Via et brev datert Moskva 25. november 1934, fortsetter Ivar Digernes å orientere søsteren Marja:

Etterfylgjaren min i "embetet" er komen, og eg held på og skal lære han upp.
Um ei tre-fire viker tenkjer eg at eg sluttar i forlaget. (...)
Kanhende kjem eg til å vere her til våren.

Ivar Digernes ble værende i Moskva fortsatt et års tid, både av helsemessige og andre årsaker. Eller som han skriver i et brev datert 17. mai 1935:

Denne pokkers Leninutgåva og alt det andre maset rid meg som ein mare endå.
Etterfylgjaren min duger ikkje, og eg må framleis gjere arbeidet.

Vennen Nordahl Grieg har forlatt Moskva et halvt år tidligere (i midten av desember 1934), og nå ser Ivar Digernes deres vennskap - og samvær - i perspektiv:

Har du fylgt med i den store teaterstriden i Bergen?
Nordahl Grieg er ein god ven av meg; eg vart liksom hans ideologiske rådgjevar, medan han var her.
Til slutt var vi ilag nesten kvar kveld, og sat og la planar utover netene.
Det er ein uvanleg talentfull kar.
Stykkjet hans kjem vel snart ut, so du kjem vel til å lese det.
Eg arbeider no med å få det umsett og uppført her.
I sumar skal Grieg bu i hytte i Østerdalen eller på Sørlandet.

Det er her tale om Vår ære og vår makt, som Digernes kommer tilbake til i et brev til Nordahl Grieg 26. juni 1936, under et kortere Moskva-opphold: 14*)

Jeg har gjennomgått Vår ære og vår makt sammen med Aleksandrov, som lover å ha manuskriptet ferdig til 1. august.
Han har snakket med Meyerhold og Tairov om stykket, sier han. Noen utdrag blir tatt inn i Internationale Literatur

Atlanterhavet (Atlantičeskij okean) utkom på russisk i 1935, oversatt av M.A. Polieviktova; mens Vår ære og vår makt (Nasa slava i nase mogusčestvo), oversatt av G. Aleksandrov, utkom i 1936. Ingen av stykkene ble oppført. 15*)

Tilbake til brevet av 17. mai 1935. Dette at Digernes stolt kaller seg "ideologisk rådgjevar" for Grieg, finnes det dekning for, både når det gjelder deres samvær i Moskva, og senere i Oslo, under arbeidet med Veien frem

For øvrig er Digernes opptatt av å drive PR for sin Lenin-oversettelse. Han ber bl. a. om hjelp fra Martes mann, Elias Steffens. Han var redaktør i DNA-avisen i Ålesund (og redigerte etter krigen Haugaland arbeiderblad i Haugesund. Digernes skriver bl. a.:

Elias burde ta inn ei melding um Leninutgåva. Band V fekk ein sympatisk umtale av Jacob Friis i Arbeiderbladet
Eg skal senda dykk band I.
Det er ikkje dårleg arbeid.
Det kunde blitt ein ganske god vitskapsmann av meg, hadde ikkje verda vore so innretta at det ikkje er råd å leva, utan at du innstiller deg etter det som dei herrar borgarane vil.

Bind V (1934) rommer Imperialismen og den imperialistiske krig. 1914-1917 , mens bind I inneholder Forutsetningene for den første russiske revolusjon 1894-1899 (1934). De øvrige tre bind utkom i årene 1935-1939 på Internasjonalt arbeiderforlag, med trykkested "Moskva og Oslo" 16*)

Etter åtte år i Sovjetunionen kan Ivar Digernes i brev datert Moskva 1. september 1935 meddele Marte:

No er det endeleg i orden - um ei vikes tid eller so reiser eg. (...)
Kominterns parole er no enhetsfront ovenfrå og nedenfrå - til og med med fan sjølv, som Dimitrov sa, um dei berre vil slåst mot fascismen og krigen. (...)
Eg innbyr derfor deg og mannen din til enhetsfront under parolen: mot krig, reaksjon og fascisme. (...)
Det einaste det er meining i , er å slite det ein kann for å leggje "torpedo under arken".
Verda siglar for fulle segl mot ei forferdeleg katastrofe, og det er ingen andre enn arbeidarklassa og alle andre skikkelege folk, som kann hindre det eller gjere ulukka så liten som råd er. (...)
Eg slår meg venteleg ned hjå Grieg, når eg kjem heim til Oslo. Han har leigt ei hytte utanfor Oslo.

I slutten av september 1935 var så Ivar Digernes tilbake i Norge, foreløbig alene. I et brev et par måneder etter ankomsten, datert Oslo 20. november 1935, skriver han til søsteren Marte bl.a.:
Det er snart tvo månader sidan eg kom hit.
Fyrste tri vikene budde eg hjå Nordahl Grieg i Asker.
Då var eg så slapp at eg låg for det meste og sov.
No har eg fått meg hus i byen.
Kona og ungen er i Moskva og har det O.K., so eg har ikkje attelit i så måte.
Det var meininga at Nordahl Grieg og eg skulde starte eit tidsskrift, og det skal og gå i orden.
Deretter redegjør Ivar Digernes for programmet bak tidsskriftet Veien frem, og han opptrer her - i god mening - som "ideologisk rådgjevar" (hans egen karakteristikk) for Grieg:

Det er meininga at det skal vere eit reint privat tiltak.
Vi tenkjer sjølvsagt ikkje å spinne silke på det, men dersom ein vil ha sagt noko, må ein her til lands freiste å vere så uavhengig som råd er.
Med kommunistane er stoda den at dei diverre er syrgjeleg isolert.
Og i det offisielle arbeidarpartiet er redselen for moskovittane enno stor, og presset frå medlemsmassene ikkje sterkt nok, um enn der er ein umsnunad.
Eg vil ikkje engagere meg særleg i partiet, men prøve meg på det reint litterære feltet.
Og dessutan har eg Lenin- og Stalinutgåvene, som eg gjer utan å få ein cent i valuta for det, so eg slit nok for proletariatet likevel.
Elles trur eg det kommer til å gå bra her til lands.
Men fyresetninga for det er å vinne over kløyvinga i arbeidarrørsla.
Når vi blir kvitt sekterismen hjå oss sjølve, kann vi utrette ikkje så lite.
Eit uavhengig litterært og teoretisk tidsskrift har sikkert si uppgåve.

Ellers redegjør Digernes for en hektisk virksomhet; han har kastet seg inn i norsk åndsliv, etter å ha fulgt det hele fra "sidelinjen" i Moskva i åtte år.:

Eg har bl.a. skrive ein artikkel om Tolstoi i novembernummeret av Det 20. århundre.
Dessutan skal eg halde foredrag i Oslo arbeidersamfund i januar.
Det er og eit slags enhetsarbeid.
Du må få einkvan til å skrive melding om Sjolokhov: Ny jord, som er komen på Tiden til jul.
Eg vonar eg skal få Fjeld til å gi ut bind II av boka og.
han er viljug til litt av kvart, men dessverre nokså redd storkarane i partiet, som ikkje er viljuge til å gi ut mykje av slike saker.
Men med tida vert dei sikkert nøydde til å gå til venstre i sin litterære politikk.
Det er ingen veg utanom - .
Det kjem ut eit bind av Stalin: Leninismens problemer til jul, under min redaksjon.
Skal sende deg det, når det kjem. (...)
Familien kjem ikkje før til våren. (...)
Adressa mi er: c/o Finn Johannessen, Thomas Heftyesgt. 39 III.

Ïvar Digernes fikk virkelig Kolbjørn Fjeld i Tiden norsk forlag til å utgi to bind av Ny jord; og begge bind har trykkeåret 1935.

hva Leninismens problemer angår, ble boken trykt i Moskva (1935), utgitt av "Forlagskooperativ av utenlandske arbeidere i SSSR".

I et udatert brev, som må stamme fra januar 1936, redegjør Digernes for det intime samarbeidet med Nordahl Grieg under utgivelsen av Veien frem:

I morgon kjem tidsskriftet vårt ut.
Det heter Veien frem og er på 40 sider, koster 50 øre i løssalg, 4,50 kr. året for 10 nummer.
Eg tykkjer vi har vore flinke, for fyrste nummer er so "representativt" som knapt noko tidsskriftnummer har vore hittil i Norge.
Vi har til og med artiklar av Martin Andersen Nexø og madame Kollontay, skrivne spesielt for oss. (...)
Fær vi det berre til å henge ihop økonomisk, skal vi lage det beste tidsskrift i Norges historie, det er eg viss på.
Vi kjem elles i det psykologiske øieblikk: "Mot dag" har spilt fallitt politisk og åndelig., og Det kommunistiske partiet har ikkje noko tidsskrift; i arbeidarpartiet er det sterk trong til nyorientering og vidare horisont. (...)
I det fyrste nummeret har vi som medarbeidarar:
Grieg, professor Påsche, Nils Lie (forh.v. redaktør av Hjemmet, medl. av redaksjonen), Øverland, Hoel, Henr. Sørensen, Kollontay, Nexø, undertek., Joh.(anna) Bugge Olsen. (...)
Eg synest det er bra; Grieg har evnen til å få dei mest utrulege til å skrive.

Det er en (med god grunn) selvbevisst Ivar Digernes som her avlegger rapport, og gjør opp status - bare tre-fire måneder etter hjemkomsten fra Moskva; han har på en måte fått en "flying start" gjennom samarbeidet med Nordahl Grieg om Veien frem

Det følgende brev er datert Oslo 21. februar 1936, og er skrevet på et "offisielt" ark for Veien frem.
marte og Elias Steffens driver nå en kiosk i Ålesund, der de bl.a. også formidler Veien frem. Digernes skriver:

Takk for brevet og den kjærkomne bestillinga.
Det har gått over all forventning.
Av upplaget på 5000 har vi ingenting att, so vi måtte trykkje eit nytt upplag på 1500
folk tek vel mot tidsskriftet.(...)
Eg sende dykk 70 eks., derav 10 til gratisutdeling (ev. abonnentar).(...)
Tidsskriftet kjem til å gå, dersom vi berre kann halde ein høg standard og gjere det støytande godt.

Også et brev til søsteren Marja er skrevet på et ark med Veien frem som "heading", og er datert Oslo 29. mars 1936. Det heter bl.a:

Takk skal du ha for brevet og abonnementet.
Det gled meg at du er fornøgd med tidsskriftet vårt. (...)
Eg lyt visst reise til Moskva og hente kjerringa med det fyrste.
For resten har eg andre ærend og, som eg skulde ha gjort frå meg.
Nordahl grieg har skrive eit nytt skodespel - det er ikkje mindre enn genialt.
Eg skal ikkje åpenberre noke av innhaldet - du fær lese um det i avisene.

I et udatert brev, som må stamme fra våren 1936 (kanskje april), fortsetter Digernes å redegjøre for arbeidet med Veien frem (i brev til søsteren Marte):

Eg trur vi mest ligg for høgt til dette folket; siste nummeret (4) synest eg er (jaggu - overstrøket) for godt til å avhendast for 50 øre.
Dessverre er pressa til DNA nokso mistenksam, burtsett frå A.P. (Andreas Paulson i Bergens arbeiderblad - M.N.) og Friis, som endå har litt samvit kvar.
Vi har fyreslått Håkon Meyer å gå saman med dette fillebladet hans (enhetsfront skal det vere!) Kamp og kultur, og han vil gjerne ha Grieg, men helst ikkje meg, fordi det er eg som lagar politikken, og er betalt agent for Moskva.
Men slike splittelsesforsøk kan Meyeren gjerne spare seg, for det var ikkje meininga at dei skulde sluke oss, men tvertimot at vi skulde få lov å uppdra dei til skikkelige folk.

For øvrig kunne Veien frem gjerne hatt en mer drivende kraft som forretningsfører, mener Digernes:

Eg egnar meg ikkje til slikt; eg burde eigentleg vere dosent i filosofi, men lagnaden vilde det altso annarleis.
Grieg er ein endå større rot enn eg, so hadde det ikkje vore for desse velsigna skodespela hans, vilde det set myrkt ut.

Til slutt i brevet kommer Digernes også inn på egne fremtidsplaner:

Forresten tenkjer eg på å gi ut eit subskripsjonsverk um Sovjet til neste år (20 års jubileum); det gjeld berre å finne ein forleggjar.
Finn eg det, so reiser eg til SU i sumar, og henter materialet til boka.

Her har vi vel da bakgrunnen for at Ivar Digernes besøkte Sovjetunionen i juni 1936, slik vi allerede har sett det - via et brev til Grieg fra Moskva 26. juni 1936?
På et Veien frem-ark, datert Oslo 2. juli 1936, orienterer Ivar Digernes søsteren Marja:

Eg har visst ikkje skrive og fortalt deg at eg har fått kona og Solveig hit.
Dei kom for tri viker sidan.
Vi bur i Østre Aker, på Ekeberg, adressa er Erlandstuveien 19, Bekkelagshøgda, pr Oslo.

Et Digernes-brev av 18. november 1936, skrevet på Bekkelagshøgda, er ikke, som vanlig, adressert til Marte Steffens, men til hennes mann, Elias Steffens, DNA-redaktøren i Ålesund. Digernes har lovet noen oversettelser til Arbeiderparti-pressen, men må nå si det hele fra seg:

Det forholder seg slik at jeg like efterpå fikk en svær oversettelse fra Gyldendal- en ny oversettelse av Dostojevskijs Raskolnikov
Det er et kolossalt arbeide - 40 svære ark - og må gjøres brennfort, på tre måneder.
Jeg sitter derfor op over ørene i arbeid for tiden, får knapt stunder til å gå på do.
Dessuten har jeg kontrakt på et nytt russisk stykke til Det norske teatret.
Så omstendighetene har plutselig forandret seg til det bedre, hvad beskjefigelsen anbelanger.
Foreløbig blir det altså ikke noe av med Pressekontoret, men jeg skal komme tilbake til det senere.

Ivar Digernes oversatte, vet vi, Tolstoj-stykket Ljoset skin i myrkret, som hadde premiere på Det norske teatret 22 september 1936. Men det er uklart hvilket stykke nr. 2 han henviser til. 17*)

Av brevet fremgår dessuten at Digernes synes å ha hatt en ide om å starte et Pressekontor, kanskje til formidling av oversettelser fra russisk av forskjellige typer stoff?
For øvrig orienterer Digernes om hvordan det går med Veien frem, og om sitt forhold til Grieg:

Med Veien frem går det bedre, siden vi skiftet ut den labanen vi hadde til forretningsfører, og vi tenker ikke på å nedlegge det foreløbig.
Dessverrre har både Grieg og jeg så mange jern i ilden at vi ikke får den anledning til å stelle med det som ønskelig kunde være.
Grieg har nu skrevet ferdig et nytt skuespill, om Pariserkommunen; jeg var oppe på Holmenkollen for en stund siden og leste det i manuskript.
Ypperlige saker, såvidt jeg kan forstå - Spania er bakgrunnen.

Til slutt i brevet kommer Digernes atter inn på sin bokplan, vel den førstnevnte bok om Sovjetunionen til revolusjonens 20-års jubileum i 1937?
Han skriver:

Når jeg er ferdig med disse oversettelsene, hadde jeg tenkt å sette meg ned og lage noe for mig sjøl - noe i likhet med en bok, eller hvad det nå kan bli til. Det er så mange andre tullinger som lager bøker nu til dags, at jeg synes nesten det er en skam at jeg ikke har opplatt min røst før.

Også i et brev til søsteren Marja orienterer Digernes om oversettelsen av Raskolnikov. I brevet, som er datert Oslo 9. desember 1936, heter det bl.a.:

Eg har havt det so travelt siste månaden med denne boka eg set um for Gyldendal, (...)
No har eg gjort ferdig fyrste halvparten - 3-400 sider, men då måtte eg og sitje uppe um kveldane like til 1 stundom.

I det samme brevet bemerker Digernes:

Fær du Veien frem?
Det er kome i alt 8 nummer hittil.
I siste nummer hadde Scharffenberg "eit heftig angrep" på meg i anledning marxismen.

Et annet Digernes-brev til Marja er udatert, men må være skrevet på noenlunde samme tidspunkt som ovenstående brev; det heter bl.a.:

No er eg (...) ovanfor denne vinteren; eg har fått ei svær bok av Dostojevski å setje um for Gyldendal, og eit skodespel for Det norske teatret att; so det flaskar seg, ser det ut. (...)
Eg har meldt meg ut av Kommunistpartiet og inn i DNA, for å få fred og arbeidsro til å gjere eitkvart.
Slik som stoda er no, har vi ikkje stort anna å gjere enn å sjå å få gjort noko skikkeleg ut av arbeidarpartiet.
Eg har det so travelt no um dagen, for boka til Gyldendal, som er på over 600 sider, skal vere ferdig ut i januar, og då må eg arbeide dag og natt, og fær ikkje ta meg ein juleferie eingong.

Digernes fortsatte å orientere søsteren Marja om sitt oversetter-arbeid, bl.a. i et brev datert Holtet 1. mars 1937:

Eg er no ferdig med andre bind av Raskolnikov; boka er utkoma, du skal få eit eksemplar ein av dei fyrste dagane. (...)
Eg har fått ein ny roman å setje om for Gyldendal: Fedre og sønner av Turgenjev, so no går det bra.
Har visst fortalt deg at eg har meldt meg inn i Arbeidarpartiet.
Eg er sjølvsagt litt for revolusjonær, slik som tonen er no til dags, og difor har eg ikkje store chanser til å få noko bein.

Fedre og sønner i Ivar Digernes' oversettelse utkom høsten 1937.

Et "ytre" uttrykk for det nære vennskap mellom Grieg/Digernes, er to dedikasjoner; først i et eksemplar av Nederlaget: "Ivar Digernes i venskap fra Nordahl Grieg. 31. mars 1937".
Så, senere på året, i et eksemplar av Spansk sommer:
"Min gode ven Ivar Digernes fra Nordahl Grieg. Oslo 21 XI 37"

Hvordan stilte Ivar Digernes seg til Moskva-prosessene?
Han så kritisk på dem; han slukte ikke rått de anklager som ble satt frem. Men samtidig ville han "ligge lavt i terrenget", hva kritikk utad angår - mot Sovjetunionen, og mot Stalin selv. Dette synes å ha vært hans grunnholdning i disse år.

Denne konklusjon bygger på en rekke brev Digernes skrev til sin kone Tatjana - på russisk, i årene 1937-39, og der han uttaler seg åpenhjertig om forhold hjemme og ute.

Samtidig gir brevene et innkikk i hva Digernes drev på med; han er oversetter , ved siden av studier; kone og barn oppholder seg i Ørsta. han har nettopp avsluttet samarbeidet med Nordahl Grieg under utgivelsen av Veien frem(1936-1937). Alle sitater nedenfor er oversatt fra russisk.

I et udatert brev (antagelig fra våren eller sommeren 1938) skriver Ivar Digernes til konen, Tatjana, bl.a.: "Jeg har nå fått en oversettelse, - Anna Karenina; men jeg vil ikke få penger, før 1. august."
I et udatert brev (sommeren 1938?) rapporterer Digernes om oversetter-arbeidet:
Vi kan dermed fastslå:
Som kommunist valgte Ivar Digernes i 1936 - i tråd med appellen om enhetsfront, satt fram av Dimitrov et år tidligere - å gå inn i DNA, og temporært videreføre arbeidet som norsk marxist der.

I et brev datert Holtet 16. januar 1937 fortsetter Digernes å orientere søsteren Marja om oversettelsen av Raskolnikov - og litt til:

Eg held på med å setje um Dostojevski enno, men no er eg snart ferdig, gudskjelov.
Det har vore ein nokso stri tørn, og keisamt som berre det.
Men so er det bra betalt, og pengar trengst.(...)
Dersom du har fått siste nummeret av Veien frem, har du vel sett at eg er ute og slaktar Scharffenberg.
No driv han og brukar radioen og mot marxismen. (...)
Eg kjem venteleg til å halde fram med å gje ut Lenin. (...)
Du har vel høyrt at eg er gått ut av Kommunistpartiet og meldt meg inn i arbeidarpartiet.
Denne seksjonen vår her i Norge er so godt som ubrukande. (...)
Eg er sjølvsagt ikkje noko serleg oppglødd for arbeidarpartiet sin politikk no um dagen, men der er då der folk står.

Fedre og sønner i Digernes' oversettelse utkom høsten 1937

Et "ytre" uttrykk for det nære vennskap mellom Grieg/Digernes, er to dedikasjoner; først i et eksemplar av Nederlaget: "Ivar Digernes i venskap fra Nordahl Grieg. 31. mars 37".
Så, senere på året, i et eksemplar av Spansk sommer: "Min gode ven Ivar Digernes fra Nordahl Grieg. Oslo 21 XI 37".

hvordan stilte Ivar Digernes seg til Moskva-prosessene?
han så kritisk på dem; han slukte ikke rått de anklager som ble satt frem. Men samtidig ville han ligge "lavt i terrenget", hva kritikk utad angår - mot Sovjetunionen, og mot Stalin selv. Dette synes å ha vært hans grunnholdning i disse år.

Denne konklusjon bygger på en rekke brev Digernes skrev til sin kone Tatjana - på russisk., i årene 1937-1939, og der han uttaler seg åpenhjertig om forhold hjemme og ute.

Samtidig gir brevene et innkikk i hva Digernes drev på med; han er oversetter, ved siden av studier; kone og barn oppholder seg i Ørsta.
Han har nettopp avslutt[et] samarbeidet med Nordahl Grieg under utgivelsen av Veien frem (1936-1937). Alle sitater under er oversatt fra russisk.

I et udatert brev (antagelig fra våren eller sommeren 1938) skriver Ivar Digernes til konen, Tatjana, bla.:"jeg har nå fått en oversettelse, - Anna Karenina; men jeg vil ikke få penger, før 1. august."

I et udatert brev (sommeren 1938?) rapporterer Digernes om oversetter-arbeidet:

Jeg skriver ganske meget nå,men da jeg ikke lenger er ungkar, blir jeg ikke rik av det.
Etter 1. august vil jeg få honorar for Anna Karenina; da skal jeg sende penger til dere. (...)
Vi kom til Norge i en meget vanskelig tid.
Tilsynelatende står det ganske bra til, men i virkeligheten går alt i oppløsning.
Og det verste av alt er at så få ønsker å slåss. Alle venter og venter, og atter venter.
Noen gjør seg allerede klare til den tiden da Hitler og nazistene skal bli herrer også hos oss.
Men det skal aldri skje.

I det samme (udaterte) brevet utdyper Digernes: "I neste uke skal jeg prøve å presse noen penger ut av forleggeren; da skal jeg sende deg noe.

I et annet udatert brev (antagelig tidlig i 1938) skriver Digernes bl.a.:

Fru Garmann ber meg hilse deg; jeg møtte henne på gaten nylig.
Hun ba meg hjem til seg, men jeg måtte avslå, på grunn av arbeidspress. (...)
Jeg har møtt Grieg en gang.
Veien frem er begravet for godt, men ingen av oss gråter over at tidsskriftet fikk en alt for tidlig død.

I et udatert brev (fra 1938) skriver Digernes bl.a.:
I Moskva foregår det en stor prosess mot Bukharin, Rykov, Krestinski og andre anklagete.
Det viser seg at man har myrdet Maksim Gorkij, Kujbysjev og Mensjinskij.
Denne prosess er enda mer omfattende enn den forrige.
Jakobovitz er også anklaget, for trotskisme.
Det er helt usannsynlig.
Ivar Digernes var bekjent med J.S. Jacobovitz, som var Sovjetunionens sendemann i Norge fra 1935 til 1938. 18*)

I et udatert brev resonnerer Digernes ovenfor hustruen:

I Spania seirer fascistene.
Nå er det ikke tid til å skjelle ut Stalin. Jeg begynner å beklage at jeg var sinna på hans dumheter. Fan vet, kanskje han er klokere enn alle.
Jeg håper at du vil forsvare Sovjetunionen tappert, på tross av alt, selv om de, naturligvis, ikke forstår noe der. Nå, dette ble et forvirret brev.

Vi merker selvironien "tvisynet" - a la A.O.Vinje - hos Ivar Digernes: han omtaler alvorlige ting med en besk undertone av tøff humor.
I et udatert brev (fra høsten 1938) skriver Digernes:

Nazistene har tatt Østerrike.(...)
Bukharin, Rykov, Krestinski, Jagoda og de andre er henrettet.
Man skriver at en ny prosess blir forberedt; blant de anklagede skal også vår Jacobovitz være.
Pokker må vite hva den velmenende mannen kan ha gjort for noe galt.
Men det er ikke verdt å skjelle ut Iosif.
kanskje kommer han en gang med sin Røde arme.
jeg er glad for at jeg har et "familie-sete", dit vi kan trekke oss tilbake, i tilfelle av at nazistene angriper vårt Norge. (...)
Våren kan undertiden være vakker der.
I det hele tatt går det an å leve også der. (...) Jeg vil kanskje få en ny bok å oversette (et nytt bind av Stille flyter Don; en flott roman.

Vi ser av ovenstående sitat at Ivar Digernes er ambivalent i sitt forhold til Iosif Stalin. Men han har ingen illusjoner om Hitler-Tyskland. Og til slutt forteller han om Stille flyter Don av Sjolokhov, et romanverk i fire bind, som først utkom i hans oversettelse i 1956. 19*)

I et brev 7. desember 1938 kan Digernes meddele sin kone at han har vært oppe til eksamen i tysk, og har fått 2.0; han gikk frem to poeng i muntlig, og ble best av tyve kandidater.
I et brev datert Oslo 23.januar 1939 skriver Digernes til Tatjana og Solveig Digernes i Ørsta:

Jeg er ennå ikke begynt å jobbe i skolen, og foreløbig er det ikke særskilt om å gjøre, da jeg har fått en ny Gorkij-bok å oversette, og jeg kan tjene bedre på den.
Grieg har fått meg til å søke på et stort stipend på 5000 kroner i tre år for vitenskapsmenn.
Hvis jeg får det, så vil jeg sette meg til å arbeide i et bibliotek, og ikke undervise barn; men foreløbig er det umulig.

27. februar 1939 klager Digernes i et brev:"Jeg har ikke fått penger i forlaget, og jeg har ikke fått noen jobb i skolen"

En stund etter den ovenfor nevnte søknad om stipend, heter det i et udatert brev:

Det er ennå ikke avgjort om jeg vil få et vitenskapelig stipend eller ei.
Nå skriver jeg bare artikler, og det gir lite av seg.
Jeg har ennå ikke fått noen oversettelse, rett og slett fordi jeg er så "fryktelig" revolusjonær.
Det er i det hele tatt noe svineri.
Jeg har på ny begynt å skrive for kommunistavisen; jeg får 10 kroner for en artikkel.
Tranmæl er slu; jeg vil ikke ha mer med disse sosialdemokrater av hans type å gjøre. (...)
Etter mitt syn er krigen uunngåelig allerede i år; men fascistene vil bli slått fort, og derettter vil det bli andre tider i Europa."

Etter et kort intermesso som medlem av DNA (1937-1939), har Digernes nå fått nok, forstår vi. I et udatert brev fastslår han:

Jeg har til hensikt å melde meg inn i Kommunistpartiet på ny.
Jeg er meget sinna på Tranmæl og alle disse slynglene. (...)
Det er ingen tvil om at vi står foran avgjørende begivenheter, og jeg har til hensikt å være med, å gjøre hva jeg vil.
Nå oppfører "kameratene" seg meget bra ovenfor meg; ikke slik som før.

I et brev datert 1. desember 1938 informerer Digernes:

Forleggeren skylder meg fortsatt 300 kroner; jeg purrer på dem i ett kjør, men hittil er ingenting kommet ut av det. (...)
Grieg har skrevet en meget talentfull roman.
Jeg har ikke snakket med ham; han er fortsatt på landet, men han har sendt meg et brev. (...)
Europa er nå et regulært galehus, og det verste av alt er at du ingenting kan gjøre.

Det er Nordahl Griegs roman Ung må verden ennå være Digernes henviser til, og i et brev 9. desember 1938, vender han tilbake til denne boken:

Jeg har lest Griegs bok ennu en gang, nå liker jeg den mindre godt enn første gang. (...)
Forsøk å lese min oversettelse av Gorkij; jeg skal legge meg i selene for å skaffe den russiske original.

I et udatert brev rapporterer Digernes:

I et rasende tempo oversetter jeg Min barndom av Gorkij.
Og etterpå vil jeg søke dette stipendet; kanskje jeg får det, hvem vet

Min barndom utkom i 1939.
I 1939 hadde Tiden norsk forlag utgitt tre fortellinger av Gorkij ("Ekteparet Orlov", "Konovalov" og "Tsjelkasj") i oversettelse ved Ivar Digernes. Og i 1938 var Læreår utkommet i hans oversettelse. 20*)

I et udatert brev midt under Finlands-krigen - antagelig skrevet ved årsskiftet 1939-1940 - gir Digernes en karakteristikk av utsiktene for fremtiden: "Denne krigen kjem heilt sikkert til å ende med bolsjevikrevolusjon i heile Europa". han tilføyer (i det samme brevet, til Marja): "I røynda er den einaste vona vi har, at Sovjet ordnar opp i Nord-Europa og held krigen borte frå landegrensene våre".

Ivar Digernes, som nå er adjunkt i Narvik, skriver i et brev (til Marja) datert 7. april 1940 - to dager før invasjonen i Norge:

Om ei fire-fem år i høgda reknar eg med at det skal vere eit heilt anna system i Norge enn i dag.
I den trua er eg vissare i dag enn nokosinne.
For so vidt har eg ikkje bygt livet mitt på sand.
og det er og noko, om det enno skulle kome svarte dagar.

I et brev til broren, Rasmus Digernes, som overtok farsgarden hjemme på Digernes, skriver Ivar Digernes like etter krigen (brevet er udatert)bl.a.

Mange av mine beste kamerater er falne under krigen: Hansteen, Nordahl Grieg og andre.
Nazistane visste kven dei hadde å gjere med.
Men no får vi ta fatt på å bygge Norge upp att, betre enn det var før.
Det kan ikkje gjerast, utan at ein verkeleg tar lærdom av det som har hendt, og tek skeia i ei anna hand på mange område.

Da Ivar Digernes etter krigen vendte hjem til Norge - etter å ha oppholdt seg i Sverige - ble han medarbeider i avisa Friheten. I et brev til Marie datert 28. mai 1945 skriver han bl.a.:

Eg har begynt som utanriks- og kulturredaktør i Friheten, det kommunistiske hovudorganet.
Det er annan jordbotn for læra vår no enn for 5 år sidan - det skal eg seie.
Avisa har eit opplag på 75 000, det er rekord her i landet på so stutt tid.
Mesteparten av arbeidarane i Oslo er på vår side.
Folk skynar at det er russarane som har redda dei, og dei tek til å forstå mykje av humbugen i samfunnet vårt, slik som det var før og dessverre framleis er.

Men tonen er en annen - syv år senere, etter at "den kalde krigen" for alvor har befestet seg. I et brev datert Oslo 20. november 1952, skriver Digernes til Marja bl.a.:

Ja, du ser nok at eg skriv om teater og litteratur i Friheten.
Det er harde tider no, og verre blir det nok -- men ei lyt fekte, skal det bli nokon umsnunad på denne vrange verda.
Trass i alt, går det i rette leia, og folk tek så smått til å lure på om dei ikkje er blitt lurde opp i stry i desse åra etter krigen

Siden Digernes hadde oversatt Ny jord (to bind) av Sjolokhov i 1935, var det naturlig for ham å følge opp Sjolokhov-presentasjonen etter krigen; i et brev til søsteren Marja rapporterer han fra Oslo 28. juni 1947:

Har halde på med omsetjinga av Stille flyter Don, ein russisk kjemperoman, som du kanskje har høyrt tale om, og arbeidd på spreng for å bli ferdig til "sumarferien"
Får vel ta meg ein pust i bakken no

Først i 1956 utkom Stille flyter Don i fire bin[d] på Tiden norsk forlag. Til gjengjeld kom det et nytt opplag allerede i 1957; mens et 3. opplag ble utgitt i 1961. Så populær ble denne Sjolokhov-romanen i Norge.
og det er all grunn til å understreke at Stille flyter Don er glimrende oversatt av Ivar Digernes!
Som kjent fikk Mikhail Sjolokhov Nobel-prisen i litteratur fire år senere - i 1965; syv år etter Ivar Digernes' død.

Hvordan stilte Ivar Digernes seg til avsløringene på Den 20. partikongress i SUKP i 1956?
Han må ha opplevd dem smertelig; også for ham må avsløringene ha vært eyt sjokk. Men samtidig ville han ikke - og det er også karakteristisk for ham - være med på hva han kalte: "den ideologiske kampanjen mot Sovjetunionen, som har rast særlig voldsomt siden den 20. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti".
Dette skriver Digernes et års tid etter oppgjøret med Stalin-tiden - i artikkelen: "Oktoberrevolusjonen i historisk perspektiv" ([I]: Vår vei, nr 6, 1957).

På hellingen av livet, allerede alvorlig syk, 53 år gammel, resonnerer Digernes med stoisk ro. "Mellom linjene" kan vi fornemme den smerte han føler; men samtidig garderer han seg polemisk mot motstanderne av Sovjetunionen: i deres kanmpanje - som han kaller det - "har spørsmålet om demokratiet spilt en viktig rolle". Ivar Digernes formulerer sin egen grunnholdning slik - nesten i form av et politisk testamente, ett år før sin død:

Det var den bitre nødvendighet som tvang det unge Sovjet-Russland til å bruke barbariske metoder i kampen mot barbariet. (...)
Kampen for å bygge sosialismen har ikke vært noen dans på roser. (...)
Det var derfor uunngåelig at det ble gjort mange feil. (...)

Det er nettopp feilene en lærer av (...)
En annen sak er at det er en temmelig vesentlig feil å kopiere feilene og mekanisk overføre resultater av Sovjetunionens erfaring til andre forhold der de overhodet ikke passer. En del kommunistiske ledere i de folkedemokratiske land har som kjent, nettopp vært ute for dette.

Den kritikk som ligger i nettopp disse ord og vendinger, kan synes "mild"; men den er sterk, når vi ser den i det prinsipielle plan: det å lære av feilene, trekke konsekvenser for fremtiden, nasjonalt og internasjonalt.

Sekretær Georg Rosef i Sambandet Norge-Folkedemokratiene (i dag Internasjonalt kultursamband), hadde et nært samarbeid med Ivar Digernes i hans siste leveår. Digernes var bl.a. med i styret i DDR-foreningen.

Georg Rosef (f.1916) diskuterte også Ungarn-begivenhetene og Den 20. partikongress i SUKP med Digernes. Da Imre Nagy tok initiativ til å få Ungarn ut av Warszawa-pakten, utbrøt Ivar Digernes:
Faen; Nagy var jeg sammen med i Moskva; han var en skrulling.

Digernes var - ifølge Rosef - "aldri anti-sovjetisk".
Men naturligvis skjedde det mye rart i Sovjetunionen, som vi utlendinger ikke skjønte noe av.
Slik sammenfatter Rosef den hovedholdning Digernes la for dagen (samtale 16/I-1985)

Ivar Digernes tenkte i verdenshistoriske perspektiver; noe vi får et inntrykk av via programartikkelen "Krig og fred" - også den et slags åndelig testamente, publisert i hans siste leveår (Vår vei, nr. 4, 1957): 21*)

Vi har så smått vent oss til å regne med et verdensbilde som er uendelig i tid og rom, men vi har ennå ikke lært å trekke konsekvensene av vår erkjennelse. (...)
Derfor er det på høye tid å gjøre slutt på krig og kriger som middel til å løse menneskelige konflikter. Kampen for freden må være altomfattende. Kan hende det gjelder å redde vår jord, sa Rudolf Nilsen.

I de siste år av sitt liv besøkte Digernes to ganger DDR, som styremedlem i DDR-foreningen. Første gang representerte han - sammen med Olav Dalgard ved Schiller-jubileet i 1955. På et brevkort datert Weimar 8.mai 1955 skriver Digernes til søsteren, Marie Digernes, Hovdebygda, pr. Ålesund:

Kjære Marja.
Får sende deg ei helsing frå Weimar, byen der Goethe og Schiller levde.
Eg er her som gjest ved Schillerhøgtida - det er 150 år sidan han døde.
Weimar er ein svært interessant by.
Vi har full vår her.
Helsing Ivar

Digernes fulgte opp med et nytt brevkort 14. mai 1955, der det bl.a. heter:

Her ser du slottet i Weimar.
Heile byen er som eit museum.
Vi har no feira Schiller snart ei heil veke, og eg tek så smått til å lengte heim.
Her er full vår her nede.
Beste helsing Ivar

Året etter var Digernes på ny i DDR, framgår av et brevkort til Marja "på Lund"; det heter bl.a. - i en rapport datert Berlin 13. juni 1956:

Eg fær sende deg eit kort frå Berlin, so du ser det er liv i meg.
Eg er her på ein 3 vekers tur.
Skal også til Leipzig, Dresden og Halle.

Finn pettersen (f.1921), mangeårig sekretær, senere forlagssjef i Ny dag, NKP's forlag, bekrefter - i samtale 16. januar 1985 - at Digernes kunne ha et kritisk syn på Stalin. Finn Pettersen sammenfatter grunnholdningen hos vennen Ivar Digernes slik:

Digernes var tidlig litt tvilsom ovenfor Stalin; han var ingen Stalin-"fan", hverken hva teori eller praksis angår. Det var enddog enkelte av hans kamerater i NKP som mente at han gikk for langt i sin kritikk av Stalin.

22*)
Finn Pettersen har også nedfelt noen erindringer om Digernes skriftlig (i brev til Odd Steinvåg 21/V-1984), og jeg har fått anledning til å gjøre bruk av dette stoff.
Finn Pettersen skriver bl.a.:

En del av hans standpunkter virket kanskje støtende.
Det er kjent at det bl.a. var en del slike motsetninger med Furubotn og andre.
Det kan naturligvis ha sin bakgrunn fra Moskva-oppholdet.

Finn pettersen kan også fortelle interessante ting om et prosjekt Digernes var opptatt av den aller siste del av sitt liv:
På sykeleiet jobbet han med en bok om Henrik Ibsen og arbeiderklassen, med hovedvekt på Ibsens forhold til thranitter-bevegelsen.

Finn Pettersen setter planen inn i en større sammenheng, og skriver bl.a.:

Digernes var (...) mange ganger inne på at vi måtte gjennomføre en kritisk gjennomgang av synet på vår egen historie.
I det hele tatt lå det ham på sinne å utvikle en marxistisk kritikk på norsk grunn
En slik kritisk tankegang utviklet han på sitt vis bl.a. i artikkelserien om Halvdan Koht i Arbeideren (17., 18. og 19. august 1939).
Det var også bakgrunnen for planen om å skrive en bok om Ibsen, som skulle gis ut på Ny dag. (...)
Han var i gang i 1957.
Men en dag kort før han la seg inn på sjukehuset, kom han nedfor inn på forlaget og sa at han hadde ødelagt det han hadde skrevet.
Det tjente ikke til noe, sa han.
Jeg vet ikke om han gjorde alvor av å ødelegge det han hadde skrevet.

Torolv Solheim, kjent politiker i SF, senere SV, var en nær venn av Ivar Digernes. Solheim besøkte den dødssyke vennen på Aker sykehus "straks over nyttår" 1958. Solheim, som har kjent Digernes "dei siste tjue år", dvs. fra ca. 1938, samler stoff til en artikkel: "Ivar Digernes om Nordahl Grieg" (Fossegrimen, nr 1 (1958)).

Mens Digernes "låg i uvissa og venta lækjarane sin dom" og er "dødsmerkt", forteller han om sitt forhold til Nordahl Grieg. Vi skal her - i collage-form - gjengi noen hovedtrekk av det Ivar Digernes fortalte: 23*)

Det var Nordahl Grieg som tok initiativet. Ein felles kjenning, den danske forfattaren og omsetjaren, Sigvard Lund, førde oss saman.(...)
Lund hadde ein russisk kjærast, ei talentfull kunstnarinne med eit flott atelier. På dette atelieret såg eg Grieg fyrste gongen. (...)
Eg hugsar at Grieg kort til etter ba meg heim til seg i Pilnjaks villa (...)
Nordahl flytte inn på hotell "Novaja Moskovskaja", (...).
I omlag eit år var eg minst eit par gonger i veka hos Grieg. (...)
Eg hadde studert marxisme, lese historie og poliktikk, og hadde ein samanheng i synet som Nordahl Grieg vanta.
Litt etter litt nærma vi oss kvarandre. [...]
Endå meir hadde den direkte kontakten Nordahl hadde med russarar å seie. (...)
Ideen om å skape tidsskriftet "Veien frem" vart til på hotell "Novaja Moskovskaja" og var nok min frå fyrsten. (...)
Då eg ein gong ytmta om at romanen "Ung må verden ennu være" var noke laus i liminga ymse stader, braut han meg av med: "Kjære deg, jeg vet det så inderlig godt, men husk hva årstall vi skriver". Dette var i 1938. (...)
[...]Det brygga opp til konflikt då eg i 1937 melde meg ut av kommunistpartiet. Men Nordahl og eg vart samde om at dette spørsmålet ikkje skulle skilje oss. Eg var sjøl i tvil og hadde ei vond tid. Nordahl var naivt trygg på at i Moskva, der måtte alt gå bra. Nå var dessuten partiet meir merksam på at Nordahl Grieg verkeleg betydde noke, og Viggo Hansteen vart meir både den personlege og partimessige kontakten for Nordahl Grieg. Eg var vel nøgd med dette. (...)
Det siste brevet frå han fekk eg nokre dagar før 9. april 1940. Det var frå Gudbrandsdalen og børja omlag slik: "Nå, gamle Digernes, må du legge hodet i bløt og gi meg en grundig orientering - det begynner å bli litt broket ...".

Om arbeidet - og arbeidsvilkårene - under oppholdet i Moskva, uttaler Digernes bl.a. - anno 1958:

Den jobben eg hadde i Moskva, var i og for seg både ansvarsfull og interessant.
Eg var redaktør i eit forlag som skulle umsetje marxistiske klassikarar til norsk, serleg Lenin.
Eit par norske medhjelperar var der, men dei kunne ikkje russisk.
Arbeidstilhøva var ille, vi arbeidde i eit rom med omlag 20 personar frå ikkje mindre enn 6-7 nasjonar. (...)
Eg fekk etter mange vanskar sett igjennom at eg skulle få reise heimatt til Norge; det enda med at ein annan norsk kommunist vart "utveksla" mot meg.

Da Torolv Solheim offentliggjorde sin artikkel om forholdet Digernes/Grieg i Fossegrimen, skrev han i en "hale":
Ivar Digernes døydde laurdag 8. februar. Minneartikkel om Ivar Digernes kjem i komande hefte av "Fossegrimen"
Men det gikk et par numre, før Solheim brakte den nevnte minneartikkel i sitt tidsskrift (Fossegrimen nr 3-4/1958).
Og her bygger Solheim i det alt vesentligste på et avskjedsbrev fra Digernes til ettertiden, skrevet fredag 7. februar 1958.

I dette brevet - "dei siste notat dagen før han døydde" - møter vi "eit stykke norsk kulturhistorie", bemerker Solheim med rette.

Vi skal her bringe siste del av dette "notat", fordi det har direkte forbindelse med vårt tema.

Vi er i Bergen 1927, der Digernes har et vikariat som lærer ved Sydneshaugen skole; så heter det videre:

"Mot dag" var no kome med i partiet (kommunistpartiet) og eg hadde meldt meg inn i Bergen. Eg kjende Reinert Torgeirson, men dei gamle bergenskommunistane såg tydeleg skeivt til meg - agent for Falk.
Så kom Falk til Bergen, og under eit samvær fortalde eg han om den gamle draumen min om å kome til Sovjetunionen.
I fleire år hadde eg vore sovjetromantikar, og hadde lese alt eg hadde kome over om dei første økonomiske oppbyggingsplanane (...).
No var Hansteen i Sovjetunionen. Han måtte kunne hjelpe meg til rette.
Falk var med på notane med ein einaste gong. Vi trengde folk som kunne russisk, hadde studert marxisme-leninisme og var inne i russisk politikk og samfunnsskikk.
Slike folk hadde vi faktisk ikkje. Eg meinte at eg kunne studere ved eit russisk universitet.
Falk var enig i det. (Det viser forresten at han visste svært lite om dei spesifikke vanskane russarane arbeidde under).
Eg var ferdig ved skulen og drog med Falk til Oslo.
Etter nokre veker i Oslo, drog eg til Sovjet.
Sovjet såg litt annerleis ut enn eg hadde førestelt meg det...

Her lar Torolv Solheim Ivar Digernes' "siste notat" slutte; antagelig rakk han ikke å skrive mer. 24*)

I et av de siste brev til Solheim skrev Digernes for øvrig:

"Du skal ikkje synes synd på meg - om eg har hatt mykje uflaks i livet, så har eg iallefall livd eit rikare liv enn dei fleste"

Etter møtet med Digernes i januar 1958 nedfeller Solheim dette inntrykk:
Den høge panna, som nå har fått dette døkke sjukbleike over seg, gjer dei uttrykksfulle augene endå meir levande

Og i selve minneartikkelen skriver Solheim sammenfattende:

Sjøl på sjukelæga, i det siste han skreiv til meg om heimebygda si, Ørsta, var han nøktern og realistisk i si vurdering. (...)
Det var vitskapsmannen i han som noterte og skreiv - ikkje ein person som låg skral og skulle døy - og som mintest barndommen sin og gamletida i eit slør av sentimentalitet over at livet gjekk mot slutten.

Konklusjoner:
Ivar Digernes var en frodig, steil, mangfoldig, talentfull personlighet - med noe av renessanse i seg, samtidig urnorsk og tradisjonalistisk:

For ham var det kort vei fra Sunnmøre (Ørsta) - øst til Moskva!

Ivar Digernes var kontroversiell, kanskje især som polemiker.

Men samtidig står det ikke til å nekte at Ivar Digernes - åndshistorisk vurdert - som norsk marxistisk teoretiker hadde internasjonal kvalitet, et vingefang som hever ham høyt over vårt provinsielle miljø. 25*)

Ivar Digernes var både "fysisk" og åndelig i slekt med Ivar Aasen; en rot-ekte, ru nordmann; midt i tiden; midt i striden.

Som oversetter utførte Ivar Digernes en kulturformidler-bragd, ved å presentere for et norsk publikum (i en 25 års periode: fra 1934 til 1957) en rekke hovedverker i russisk/sovjetisk åndsliv: Lenin, Sjolokhov, Tolstoj, Dostoevskij, Turgenjev, Gorkij, Nikolajeva, Dudintsev. 26*)

Alt i alt er det all grunn til å trekke den imponerende formidler-virksomhet Ivar Digernes står for - mellom russisk/sovjetisk og norsk kultur og samfunnsliv, - ut av en ufortjent glemsel.

Vår studie, - i første rekke bygget på en ukjent brevveksling, er nettopp et forsøk på dette - å la Ivar Digernes tre frem i helfigur i norsk åndsliv.

her kjem vonaleg framhald om ikkje altfor lenge ....

Noter:

1*)
jeg har hatt adgang til Ivar Digernes' etterlatte arkiv, bl.a. brev til hans kone, Tatjana Digernes (f. 1905), bosatt i Oslo; videre brev til hans søster Marte (f.1901), gift Steffens, nå bosatt i Haugesund; brev til Hans søster Marie, (f.1888); endelig brev til hans bror, Rasmus Digernes (1886-1972),Ørsta.
Stoffet er stilt til min disposisjon delvis direkte, via Ivar Digernes' enke, eller gjennom høyskolelektor K.E.Steffens, Ivar Digernes' nevø, Martes sønn, som har stor ære av å ha tatt pietetsfullt vare på onkelens arv. Jeg takker herved for hans elskverdige - og entusiastiske - samarbeid. Endelig takker jeg Tatjana Digernes for velviljen.

2*)
I tre brev fra Haugesund til Olav Aarflot i Volda, har Marte, Ivar Digernes' søster, fortalt små, rørende trekk fra barndommen på Digernes: Haugesund, 22/XII-1983

Mor gret over denne "underlege guten", men ho sa at ingen var så kjæleg og god som han. Såg han at ho sat på vedkassa og fyrte, so kom han alltid og la armane om halsen hennar. Den store tragedien var at ho døydde, då Ivar var 9 1/2 år. Ho var det året fylt 50 år.

Haugesund, 4/II-1984

Ja, han hadde ei kjærleg sjæl!
Bestemor vår døde i 1906. Då Ivar fekk sjå dei bar kista hennar ut, fekk han ei voldsom gråterid og ropte: Dei får kje lov å reisa med na bestemor! Han klora seg fast i kista, og nokon tok han burt med makt. Eg trur dette er fyrste klåre minne mitt om Ivar. Frå den tid blødde alltid, so lenge han levde, hjarte mitt for denne broren. (...)
Eg vågar å segja at der er stoff nok å ta av. Men det hastar. Eg er 82 år, og den siste som kan fortelja om hans barndom. Eldste syster vår, Marie er 92 år, og bur på Ørsta sjukeheim.

Haugesund, 7/III-1984

Ein gong skreiv han frå Moskva, til syster mi, at han ynskte seg heimatt og gjæte sauene, når verda var hard og kald.

3*)
Et regieksemplar av Ljoset skin i myrkret /... ; på norsk ved Ivar Digernes., befinner seg i Det Norske teatrets arkiv. Hans Hergel var instruktør.

En kjerne-replikk hos Nikolaj Ivanovitsj, hovedpersonen i Ljoset skin i myrkret, lyder i Ivar Digernes' oversettelse:

"-Ja, vi må gje frå oss alt. Vi må gje frå oss ikkje berre skogen, som vi ikkje nyttar og aldri har sett, men vi må gje frå oss klæda våre og maten og. (...)
Og ein må ikkje berre gje klæda og maten, men seg sjølv må ein gje. Det er dette heile Kristi lære går ut på. Ein må leggje all si kraft i å gje seg sjølv."

(Regieksemplar, s.22-23)

Om hvordan forestillingen Ljoset skin i myrkret ble mottatt, se:
S. 62-64
Tolstojs gjennombrudd i Norge / Martin Nag. - [Oslo] : Solum, 1980. - 95 s.
ISBN 82-560-0176-3

Ivar Digernes hadde for øvrig en artikkel om Tolstoj:
Tolstoj : den russiske jords store dikter. S. 5-7, 42-43
I : Hjemmet. - Nr 7 (13. februar 1937)
oppslag i Tolstoj-bibliografien>
og anmeldte Erik Krags Tolstoj-bok i Veien frem (nr. 7-8/1937):
Leo Tolstoi og Erik Krag / Ivar Digernes. - S. 19-26.
I: Veien Frem. 1937. Nr. 7/8.
Anmeldelse av: Leo Tolstoi : Ungdomsverker, Krig og fred / Erik Krag.
Oslo : Gyldendal, 1937. - 412 s.

Se Nag, ibid., p.79
oppslag i Tolstojbibliografien

4*)
Jeg har i en rekke artikler allerede behandlet sider ved Ivar Digernes' mangfoldige verk og virksomhet:

a) Ivar Digernes og Nordahl Grieg : skapende vennskap mellom dikter og kritiker / Martin Nag.
I: Friheten (1980-02-21)

Her konkluderer jeg:
"Hovedsaken er at de to - dikter og kritiker - skjerpet seg på og mot hverandre, og det er ikke tvil om at Ivar Digernes har en stor del av æren for den kunstnerisk-politiske bevisstgjøring Grieg gjennomgikk i disse år"

b)Nordahl Grieg i våre hjerter / Martin Nag. - S. 26-40
I: Verden og vi ; Vår vei. - Årg. 18 (1982) nr 5

I et underkapitel: Grieg-brev til Ivar Digernes. S. 32-36
bringer jeg brevene in extenso, og bemerker bl. a. :
"Griegs tre brev til Digernes er korte, forretningsmessige brev - angående opplegg og redigering av Veien frem, men som tidsdokumenter er brevene viktige nok".

c)Beste tidsskrift i Norges historie / Martin Nag
I: Stavanger aftenblad. - (1983-12-10)

I artikkelen drøfter jeg "nedslag" i brev fra Ivar Digernes om arbeidet i Veien frem og samarbeidet med Nordahl Grieg.

Nordahl Grieg som kommunist / Martin Nag
I: Friheten (1983-12-22)

I artikkelen bygger jeg især på brev fra Ivar Digernes til familien.

d) Ivar Digernes / Ivar Digernes [et kapitel i boken]
I: Gorkij i Norge / Martin Nag. - [Askim] : Arbeidern, 1983.
- 245 s. : ill.
ISBN 82-90284-55-1

5*)
"Ivar Digernes var en veldig gløgg kar, en av de gløggeste fra Sunnmøre jeg har møtt", uttalte Trond Hegna (f. 1898) i en samtale 1985-01-19

6*)
Sommeren 1925 deltok Ivar Digernes "i aktiv kamp for militærstreik"
(Fossegrimen. - 1958, s. 169).
han nektet også selv å avtjene verneplikt - på politisk grunnlag; han ville ikke våre med i en "klassehær". Han ble stilt for retten . og ba vennen, Viggo Hansteen, advokaten, om et juridisk råd.
I et utførlig brev, datert 28. juli 1926 (oppbevart i håndskriftsamlingen UB, Oslo), skriver Viggo Hansteen bl.a.: "Du nekter militærtjeneste, for å bidra til å vekke oppmerksomheten for hvad hæren virkelig brukes til. (...)
Det er meget sansynlig du blir frifunnet"
Hansteen vedla en rekke aktstykke med ordene:
"Jeg tror du vil finne tilstrekkelig til å lage et foredrag om det norske militærvesen for dine dommere"
Digernes selv kommenterer - angående resultatet høsten 1926:
"Eg var frikjent av lagmannsretten (...), og aldri sidan har eg høyrt noko frå det norske militærvesenet."
(Fossegrimen. - 1958, s. 169)

7*)
Marte Steffens tilføyer - i noen minner julen 1983, nedskrevet av K.E.Steffens:
Kven han hadde kontakt med der, og korleis han fekk seg arbeid og reisepenger, veit eg ikkje noko om.
Anders Hovden meinte han skulle ikkje dra til Russland. (...)
Dei reika på Karl Johans gate (...) og gjekk forbi universitetsuret.
"Her er plassen din, Ivar", sa Hovden, og slo ut med handa mot Universitetet."

8*)
I et udatert brev fra den første tiden i Sovjetunionen skriver Ivar Digernes til faren, Knut Digernes, bl. a.: Jeg skulde ønske at nogen av dere gamle stabeiser kunde komme hit, få unge øine og se med og overbevises om at livet går fremad til tross for alt. (...) Selv har jeg mest lyst til å gå i russisk statstjeneste, eventuelt i utenriksetaten (på grunn av mine sprogkunskaper). (...)
Jeg skal nu i den nærmeste fremtid begynne et arbeide som skandinavisk ekspert. (...)
Viggo Hansteen, som var redaktør på Rjukan en tid jeg var der, er nu også her.
Han studerer russisk rettsvesen.

9*)
Fra 1925 til 1933 bodde Marte Digernes på Ullevål sykehus i Kristiania/Oslo; hun var først elev i tre år, og arbeidet deretter som sykepleierske.

10*)
Se kapitlet:
Forlagskooperativ av utenlandske arbeidere i SSSR, Moskva-Leningrad. Norsk seksjon.
I: Den litterære internasjonale, 1927-1940 : oversettelsesbibliografi : sosialistisk og antifascistisk skjønnlitteratur oversatt til dansk, norsk, svensk, engelsk, fransk og tysk ... : med forlagshistorikk, historisk innledning og 2 tillegg / utarbeidet av Dag-Ivar Rognerød. - Oslo : [Forfatteren], 1978. - 127 bl.
Hovedoppgave - Statens bibliotekskole.

11*)
Nordahl Grieg i Sovjet : en collage / Martin Nag. - S. 95-115
I: Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940 / [samlet og utgitt av] Martin Nag, Finn Pettersen.
Oslo : Falken, 1982. - 247 s. : ill.
ISBN 82-7009-134-0

12*)
Bare noen timer etter at jeg har pakket ut i Novaja Moskovskaja ... . - S.31
I: Inn i din tid / Sigurd Evensmo.
Oslo : Gyldendal, 1976. - 276 s.
ISBN 82-05-08995-7 (h.), 82-05-08996-5 (ib.)

13*)
3.5.1934 skriver Nordahl til broren Harald bl.a.: .... - S. 108
I: Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940 / [samlet og utgitt av] Martin Nag, Finn Pettersen.
Oslo : Falken, 1982. - 247 s. : ill.
ISBN 82-7009-134-0
I kapitlet: Nordahl Grieg i Sovjet : en collage / Martin Nag. - S. 95-115

14*)
Brevet befinner seg i Håndskriftsamlingen, UB, Oslo

15*)
Nurdal' Grig : Bio-bibliogrficeskij ukazatel'. - Moskva 1958

16*)
Verker i utvalg / Lenin (Vladimir Iljitsj).- S.53-54 iv)
I: Russland i norsk litteratur : en bibliografi / Reidar Øksnevad.
[Oslo] : Cammermeyer, [1947]. - 69 s.
Tittel på ekstra tittelside: Rossija v norvežskoj literature : bibliografija.

17*)
Der kan være tale om Gogols Revisoren, som hadde premiere på Det Norske teatret 26. desember 1936. Det står med blyant på teatrets regi-eksemplar (ved Stein Bugge):
På norsk ved Olav Rytter og Oskar Braaten
Betyr dette at de to nevnte har overtatt og videreført oversettelsen, eller betyr det at det ikke ble noe av Digernes' prosjekt?
Den korte avstand til premieren - litt over en måned - kan indikere at teatret er kommet i tidsnød, og har måttet overta det hele selv?
Eller er det tale om "kontrakt på et nytt russisk stykke", som aldri kom til oppførelse?

18*)
Norge - Sovjetunionen : Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-1940 / Egil Danielsen.
[Oslo] : Universitetsforlaget, 1964. - 288 s., pl. : ill.

Et bilde av J.S. Jacobowitz mellom sidene 160-161

19*)
Da så de våren komme - : Tiden Norsk Forlag femti år /
Petter Larsen. ; [bilderedaksjon Lillian Jensen]
[Oslo] : Tiden, c1983. - 324 s. : ill.
ISBN 82-10-02514-7 (ib.)

20*)
Brev fra Ivar Digernes til hans kone, Tatjana / [ved] Martin Nag.
I: Friheten. - (20. desember 1984)

21*)
Ivar Digernes' artikler "Krig og fred" og "Oktoberrevolusjonen i historisk perspektiv" er gjenopptrykt i boken:
Norske rothoggere : bruddstykker fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen : en samling / ved Arne Pettersen. -
[Oslo] : Falken, 1983. - 312 s. : ill.
ISBN 82-7009-128-6

22*)
I en samtale 17/I-1985 formulerer Torolv Solheim Ivar Digernes' forhold til Stalin-problematikken slik:
Ivar Digernes var kritisk til Stalin. Han mente at Stalin var sinnsyk de siste årene; det kunne han ikke hjelpe for. Men at han ikke ble avsatt - ?

23*)
Torolv Solheim forteller - i samtale 17. januar 1985 - at Digernes faktisk hadde skrevet ned disse "erindringer" om Nordahl Grieg; Solheim presenterte dem så i form av et slags intervju. Digernes leste også korrektur på sitt "eget" manus, på sykeleiet. Ja, Solheim hadde endog kontakt med Digernes pr, telefon angående dette stoff - dagen før han døde; Digernes var da flyttet fra sykehuset og hjem.

24*)
I samtale 17/I-1985 bekrefter Solheim denne antagelse.
For øvrig var det etter dokumentene å dømme, i juli 1927 Digernes dro til Sovjetunionen.

25*)
To nekrologer er verdt å trekke frem; begge er skrevet av mennesker som sto Digernes nær.

Torolv Solheim skriver i Arbeiderbladet (11/II 1958) bl.a.:

Ivar Digernes fekk aldri det armslag og den påskjøning han burde hatt. (...)
Han høyrde (...) til den flokken av sanningssøkjande individ av bondeopphav, som har Olaus Fjørtoft som partiførar i norsk åndsliv - dei frie, med anarkistisk innslag.
Ivar Digernes hadde eit blygt sinn og eit varmt og godt hjartelag, løynt bak ein tilsynelatande sarkastisk og ofte litt krass veremåte - eit ikkje ukjent vern hos mjuke naturar".

Rektor Olav Riste, en av Ivar Digernes' gymnaslærere, skriver i avisen Møre (20/II 1958) bl.a.:

Ei tid var Digernes medlem av Det norske Arbeiderparti. Men det var nok kommunismen som var hans credo og som han forsvara med nebb og klo. Ikkje dess mindre kunne han i haust forsvara å levera ei omsetjing av Vladimir Dudintsevs bok, ein romansensasjon frå Sovjet og eit åtak på byråkratiet. Om nokre mannsaldrar kjem kanskje domen over kommunismen til å arta seg litt onnorleis enn no. Ivar Digernes var idealist på si vis, og var som ein fossesprøyt i øydemarka - men han var ikkje liv laga, og døydde berre 54 år gamal.

26*)
Ifølge UB's kartotek over norske oversettere, har Ivar Digernes oversatt ytterligere tre russisk/sovjetiske verker - ut over dem som allerede er nevnt i vår tekst:
1)I dødens hus / av Fjodor Dostojevskij ; oversatt fra russisk av Ivar Digernes.
Oslo : Aschehoug, 1948. - 2 b.
Originaltittel: Zapiski m'ortvogo doma.

2) Skuronn / Galina Nikolaeva ;overs. fra russisk av Ivar Digernes. - Oslo : Falken, 1954. - 420 s.
Originaltittel: Zatva.

3)Den første kjærlighet / N.Atorov ; til norsk ved Ivar Digernes.
Oslo, 1956. - 190 s.- (Falkebøkene)

Ivar Digernes har dessuten oversatt flere publisistiske bøker; den viktigste er kanskje:
Høyforræderi : sammensvergelsen mot det amerikanske folk / Albert E. Kahn; oversatt av Ivar Digernes.
Oslo : Falken forl., 1951. - 426 s.
Originaltittel: High treason.

Endelig har Digernes også oversatt den polske klassiker:
Fyrvokteren / Henrik Sienkiewicz ; oversatt av Ivar Digernes.
Oslo : Falken, 1954. - 194 s.
Originaltittel: Latarnik +-*

Ivar Digernes - en kulturformidler mellom Sovjetunionen og Norge / Martin Nag.
Oslo : Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk institutt , 1985 - 46, [4] s.
(Meddelelser / Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk institutt ; nr 44). - ISBN 82-90250-35-5

i*)
Rasmus Mathias Knutson (1886-1972) bygningsmann, gm. Signy Johansen, Ørstavik
Marie Petrine Knutsdtr. (1888-1988)
Magnhild Inga Knutsdtr. (1891-1934)gm. Johan Wågenes, (Fjørå), Bergen
Paula Bertine Knutsdtr. (1894-1931)
Paul Johan Knutson (1896-1965), sjøkaptein, gm Winnie, Houston,Tx., USA.
Ingeborg Oluffa Knutsdtr. (1899-04-07 - ) gm Atle Søvik
Marte Ivarda Knutsdtr. (1901- ), sjukepleiar, gm. Elias Steffens (Ålesund)
Ivar Arnstein Knutsson (1904-1958), litterat, gm. Tatjana Nesterova, Oslo
Anna Maria Knutsdtr. (1906-1977)

kjelde:
0210 Digernes. - S. 627.
B.1: 1600-1900. 1995. - 670 s., XVI pl.
ISBN 82-991200-7-1

og 0201 Digernes. - S.792.
B.2: 1900-1998. 1999. - 816 s., XVI pl.
ISBN 82-91790-03-5

I: Ørstingar : ættebok for Ørsta / Bjørn Jonson Dale.
[Ørsta] : Ørsta kommune, 1995-. - b. : ill.
ISBN 82-91790-02-7 (ib.)

Oppslag i folketellinga 1900 for Digernes, Pålgarden (Gnr 59, bnr 3)
Knut Rassmusson har nett flytt frå Ytre-Hovden og teke over garden.
Morfar og mormor bur på garden som kårfolk.

ii*)
Solveig (f. 1931-05-05)
Al Kari "Kiki" (f. 1940-02-06)
Ivan (f. 1941-09-25)

iii*)
far til Ivar Digernes, Knut Andreas, var son til: Rasmus Albrigtson Indrehovde (1818-1884) og Anne Marie Håvardsdtr. Emblemsvåg (1829-1883). Farmora var andre kona til farfaren, og faren var deira 5. born (hass 8.)
Farfaren var son til: Albrigt Rasmusson Indrehovde (1794-1850) og Johanne Simonsdtr Indrehovde (1818-1884). Han var fyrste bornet deira.
Oldefaren Albrigt var sjølv son av Rasmus Olsson Mork (1766-1832) i fyrste giftarmålet hass med enka etter Gullik Larsson Osborg, Birte Jonsdtr. (1753-1825)
Birte Jonsdotter var fødd i Hovdeåsen som eldre syster til far til Ivar Aasen, Ivar Jonsson Aasen (1757-1826)
Deira foreldre var: Jon Ivarson Aasen (1716-1804) og Birte Olsdtr. Indrehovde (1717-1784)

iv*)
Verker i utvalg / V.I. Lenin ; oversettelse autorisert av Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva etter Marx-Engels-Lenin-instituttets utgave.
Moskva : Forlagskooperativ av utenlandske arbeidere i SSSR ; Oslo : Internasjonalt arbeiderforlag, 1934-1939. - 6 b.
B.1: Forutsetningene for den første russiske revolusjon : 1894-1899. - 1934
B.2: Kampen for det bolsjeviske parti : 1900-1904. - 1935
B.3: Revolusjonen : 1905-1907. - 1937
B.4: Reaksjonsårene og det nye opsving : 1908-1914.-1938
B.5: Imperialismen og den imperialistiske krig : 1914-1917. -1934
B.6: Revolusjonsåret : 1917. -1939