Norsk arbeider-lyrikk i det 20. århundre - / Martin Nag
For å gå rett på sak:
Er det riktig å tale om en egen "arbeider-lyrikk"?
hvis vi prøver oss på en definisjon, oppdager vi straks hvor vanskelig det er å sirkle inn begrepet "arbeider-lyrikk" ... Her er et forsøk:
Arbeider-lyrikk er en proletarisk poesi, som tar parti for arbeidsfolk, deres
liv, deres kamp, deres lengsler - og idealer.
Kommentar:
Vi ser at definisjonen rommer tre ledd:
1) Arbeider-lyrikk "tar parti" - den er skrevet på arbeiderklassens premisser ...
2) Arbeider-lyrikk gir signaler fra livet i arbeiderklassen, via noe vi kan kalle "miljødikt"... En variant av "det sentral-lyriske dikt" ...
3)Arbeider-lyrikk presiserer hva arbeiderklassen står for - historisk og politisk, via tanke-dikt, program-dikt ...
Gjennom vår definisjon av hva "arbeider-lyrikk" er, og vår kommentar til definisjonen, reiser følgende spørsmål seg:
Er det berettiget å skille ut "arbeider-lyrikk" fra et større hele, - nemlig norsk lyrikk?
Etter mitt syn: ja!
Selvsagt er "arbeider-lyrikk" en organisk del av norsk lyrikk; men de (verdens)historiske betingelser i det 19. og 20. århundre
begrunner behovet for å operere med begrepet "arbeider-lyrikk" ...
Og her kommer et viktig element inn i bildet:
"Arbeiderlyrikk" blir ofte til i et grenseland mellom "amatør-diktning" og "profesjonell diktning"; jeg setter betegnelsen i gåseøyne, fordi kriteriene jo er flytende:
Hvordan fastsette grensene mellom "amatør" og "profesjonell", mellom "god" og "dårlig", mellom "uferdig" og "ferdig"?
For bare å nevne tre motsetningspar, som vanskeliggjør grense-oppgåingen - én gang for alle.
Hva jeg vil fram til, er følgende:
En tilsynelatende "uferdig", "amatørmessig" og endog "dårlig" tekst kan fungere som god arbeiderlyrikk!
Et sosialt moment kommer dermed inn i bildet; både bevisst og ubevisst er det tale om et brudd med gammel estetikk og forestilling om hva "skjønnhet" er; og ikke minst - tale om et supplement til gammel estetikk og forestilling om hva skjønnhet er ...
Av dette fremgår det at jeg opererer med en "åpen" definisjon på "arbeider-lyrikk":
Arbeider-lyrikk rommer nye - både sosiale og estetiske erfaringer; via "signaler" - nedfelt i ordkunst - om og fra livet i arbeiderklassen i det 20. århundre.
Hvordan vurdere "arbeider-lyrikk"?
Det er et vanskelig, komplisert spørsmål ...
Vi opererer her innenfor et "rom" av både kulturpolitisk-sosiale og rent estetiske (tradisjonelt sett) kriterier ...
Utgangspunktet må - etter mitt syn - være å møte arbeider-lyrikken på dens egne premisser, - hele tiden bidra til at den blir bedre; stimulere og fremheve -
det beste i den, i skapende dialog ...
Men denne "dialog" har norsk arbeider-lyrikk i det store og hele ikke
fått anledning til å utfolde seg i ...
Arbeider-lyrikerne har manglet et miljø; de har stått alene; de har ofte blitt avvist - i stedet for å bli hjulpet ...
Satt på spissen:
Hvordan skal et borgerlig forlag eller en borgerlig avis "ta" en arbeider-lyriker, som både i innhold og form bryter med "god smak"?
Det letteste er å refusere - på estetisk grunnlag; men ofte med et "vikarierende
motiv", - uvilje mot holdning og tendens i vedkommendes tekst ...
Refuserte malere - i et grenseland mellom amatører og "profesjonelle" (hva nå dét er) - har laget egne utstillinger; kanskje arbeider-lyrikerne i større grad
burde ha slått seg sammen om egne (bok)utgaver?
Men - på den annen side: det er ikke så lett for arbeider-lyrikere å finne hverandre...
Mitt poeng med disse refleksjoner er å vise at arbeider-lyrikere har hatt problemer med deres selvtillit, deres identitet ...
Arbeider-lyrikeren Lars Rugstad i Skien uttalte i 1968, 76 år gammel:
-Jeg har diktet litt, men jeg er iingen dikter.
(Telemark arbeiderblad (1968-03-09))
En slik holdning, som nok ikke er uvanlig, må jo virke bindende, i stedet for utløsende, forløsende ...
Saken er:
Gode enkelt-dikt av våre arbeider-lyrikere, endog gode enkelt-strofer av et dikt, - er verdt å ta vare på, kultur-verne (for å bruke et aktuelt uttrykk) ...
Etter mitt syn er det her tale om kulturelle rikdommer, som er en organisk del av vår nasjonale kultur, - selv om, eller nettopp fordi
det også ofte er snakk om opprørske tekster, preget av vilje til å forandre verden ...
den gamle fordom om at verk må foreligge i bokform, for å bli regnet med som kultur-faktor, holder ikke; det er ikke der kriteriet ligger ...
På den annen side, - vi må samle og synliggjøre den "skjulte" arbeider-lyrikk; trekke den frem i lyset; påvise at den har vært der - hele tiden; og
er der, omkring oss - også i dag, anno 1988 ...
Arbeider-lyrikk - et særpreget bidrag til norsk kultur; midt i folkedypet ...
Det har ofte vært diskutert om en person som ikke har vokst opp i et proletarisk miljø, kan være en arbeider-lyriker ...
Mitt svar på dette spørsmål er klinkende klart: Selvsagt kan han det!
Lenin var ingen arbeider-politiker, fordi han stammet fra et ikke-proletarisk miljø (foreldrene var lærere)?
Men en slik tankegang virker jo - og er absurd ...
Altså: Klasse-tilhørighet er ikke noe kriterium for en arbeider-lyriker...
Viktig, pr. definisjon er derimot - som vi har vært inne på ovenfor - holdning - standpunkt, tilnærmingsmåte, engasjement, lojalitet, solidaritet, - hva vi vil - i arbeiderklassens interesse ...
Her ligger en tendens, som gjennomstrømmer både arbeider-lyrikeren og arbeider-lyrikken ...
Så kan man saktens spørre:
Hva er så "arbeiderklassens interesse"?
Det har noe med klasse-bevissthet å gjøre (i vid mening); innsikt i nødvendigheten av en samfunnsmessig forandring - i favør av det arbeidende folk;
orientering i retning av marxistisk tolkning av virkeligheten - pluss arbeiderklassens samlete erfaring i liv og strid, nasjonalt og internasjonalt ...
Så vidt vil jeg definere begrepet "arbeiderklassens interesse", - i énhetsfrontens ånd ...
Når begynner norsk arbeider-lyrikk?
Å, langt tilbake, i 1840-årene; som et supplement til, ja en videreføring - med andre midler, så å si - av Henrik Wergeland-tradisjonen ...
henrik Wergeland, - vår store revolusjonære romantiker i litteraturen ...
De anonyme arbeider-lyrikere er "skjulte" opprørere, som bare nå og da - via signaler fra "bunnen" av det norske samfunn, når opp til overflaten ...
Et par eksempler:
Den 31-årige kveker-leder i Stavanger, Endre dahl, skriver i 1847 et dikt til en ung venn, 24-åringen Asbjørn Kloster, og utbryter:
"Du, udkommin fra Fattige ..."
Her er et sosialt moment, som i klartekst understreker - i solidaritet - at Asbjørn Kloster, grunnleggeren av totalavholdsbevegelsen i Norge tolv år senere (i 1859), stammet fra Fattig-Norge ...
Og i juni 1859, et halvt år før han stiftet den første totalavholdsforening i landet, skrev Asbjørn Kloster selv et dikt; mens han satt på fjellet Ravnåsen i Strand i Ryfylke. Kloster utbryter bl.a.:
O! du store, barmhjertige, naadige Gud!
Skab i mig et rent hjerte paany.
Lad din rensende Haand drive Fienden ud
og en stdig Aand i mig forny!
vi hører: Den religiøse appell i disse ord har en sosial undertone, - "rensende Haand"
En av Marcus Thranes nære medarbeidere, Nils Qvarme, - skrev noe han kalte
"Erindringer fra Arbeidernes Sentralmøde paa Ladegaardsøen (dvs. Bygdøy) ved Christiania -1850", - ett av de første arbeider-dikt i Norge ...
Her hyller Nils Qvarme ledelsen for "Arbeidernes Sentralmøde":
Blandt disse Mænd var Marcus Thrane,
Arbeiderslavers trofaste Vænd.
Med kraft han fører Retsindfane,
Med ildfulde Øine, tænksom Pande
Vi see som president ham stande ...
Revolusjonens røst - anno 1850?
Ja, men den fredelige revolusjons røst, - "ad Loven frem" ...
Og Marcus Thrane, leder for vår første arbeiderbevegelse i et par-tre år, før den ble knust med makt i 1851, skrev også selv dikt!
I diktet "Pariserkommunen" (1871), - tyve år etter at Thranitter-bevegelsen
var blitt slått ned, både sammenfatter og aktualiserer Marcus Thrane dens "ideologi" (ville vi vel si i dag); 54 år gammel utmynter Marcus Thrane følgende politiske trosbekjennelse:
Vi vil ei lenger
lide og trelle
vi for tyranner
ei mer vil knele ...
men den egentlige arbeider-lyrikk er egentlig "en annen historie";
her skal vi konsentrere oss om norsk arbeiderlyrikk i det 20. århundre ...
Syv år etter at Det Norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887, nemlig i 1894, skrev den 30-årige
Nils Collett Vogt en
Første majdagssang; der han ser norsk historie nedenfra og gir ord til proletariatets røst:
Den var vor, denne jord, den var vor ...
Under fanerne modig og tæt
i den vaaknende fremtidssols skjær,
kamerater saa mange vi er,
for vort jordliv, dets frihet og ret!
Diktet har - ser vi - følgende revolusjonære perspektiv:
At arbeiderne, de "mange" riktig nok "eier" jorden, men er fratatt deres reelle rettigheter ...
Så må de gjenerobre deres "jordliv", "dets frihet og rett" ...
Klassekamp, anno 1894 ...
Ved siden av Nils Collett Vogt står Per Sivle (1857-1904) som grunnleggeren av en norsk arbeiderlyrikk:
Per Sivle "dekker" - vet vi - både det nasjonale oppbrudd og gjennombrudd i årene før løsrivelsen fra Sverige i 1905, og den begynnende sosiale folkereisning i Norge ...
Her skal jeg trekke frem et Sivle-dikt der den moralske patos får internasjonal rekkevidde av (ånds)revolusjonær art:
Et par måneder før sin død skrev Sivle et dikt med tittelen "Leo Tolstoi" - og solidariserer seg med et protest-brev Tolstoj har skrevet i anledning krigen mot Japan ...
Sivles dikt kan stå som et åndelig testamente, bak visjonen av den kjempende Tolstoj aner vi faktisk konturene av Oktober-revolusjonen tretten år senere ...
Anno 1904 skriver Sivle - profetisk - om Tolstoj:
Det er med Andagt, dit Navn jeg nevner,
med hellig Andagt og Ærefrygt,
med større Tro paa, hvad Mans-Mod evner
til Raad mod dét som er sygt og stygt ...
Nu er du Krigsmand mod selve Krigen,
med løftet banner for Ret og Tro;
Du splintrer Løgnen og hugger Svigen,
at den nok kjendes, din Ørne-Klo ...
ja, midt i Rusland, hvor folk ei snakker
med Frimands-Tunge sin Mening ud
af frygt for Knuten og for Kosakker,
der røster du som en Torden-Gud ...
-Naar Rusland vaagner, som nu det sover,
saa var du vældigste Vækker, du ...
Så langt Per Sivle ...
Sivle taler - klarsynt - om Tolstoj som den "vældigste Vækker", når Russland
"vaagner" ...
Sivle fikk rett, - det gikk "troll i ord"; da Russland, bl.a. inspirert av den "vældigste Vækker" Tolstoj, - våknet, via Oktober-revolusjonen i 1917.
Den lidenskapelige Ellisif Wessel (1866-1949), doktorfruen i Kirkenes som var særs aktiv i organiseringen av arbeiderne i Finmark, skrev i 1904, 38 år gammel, diktet: "Da jeg sluttet mig til socialisterne" ...
Hun har nå, åndelig sett, tatt bolig i sosialistenes "stue", og hun utbryter -
nesten á la Wergeland:
Å lad mig aldri glemme
dette syn av morgengry,
og hvor ærlig det lyste
mod mit hjerte!
Lad mig få gjengjeld øve,
for du bød så trygt et ly
de håb og længsler,
som var stedt i smerte!
Ja, på stuen vil vi bygge,
til en kirke står der stor
med stolte tårne,
som mod himlen kneiser.
fra dem skal klokkeklangen
ringe freden over jord,
mens alt, som lider,
fra sin gråt sig reiser.
Diktet reiser, ser vi, en rekke problemer ...
Rimet hjerte-smerte kan synes amatørmessig; og bilde-utviklingen -
fra sosialismens "stue" til sosialismens "kirke" - kan virke banal ...
men inderligheten, ektheten, den ekstatiske styrke i følelsene, holder - etter mitt syn - tendensen til sentimentalitet i sjakk.
Ellisif Wessels dikt fungerer som arbeider-lyrikk, ved å gi "signaler" fra
"Det skjulte Norge" på terskelen til 1905-begivenhetene; og dermed får den etiske patos - også estetisk valør, teksten blir strukturert og fortettet til proletarisk poesi - via en steil, men øm personlighet ...
og dette dikt blir et godt eksempel på at en kvinne fra overklassen - ærlig
solidariserer seg med underklassen og taler dens sak; en revolusjonær solidaritet Ellisiw Wessel var tro mot de resterende 45 år av sitt liv, - helt inn i etterkrigs-Norge ...
Torleif Auerdahl (1895-1918) er én av de første betydelige arbeider-lyrikere som slekts- og miljømessig har rot i proletariatet;
Thorleif Auerdahl vokste opp på Grünerløkka, nærmere bestemt i Schleppegrellsgate 5, fjerde etasje ...
Thorleif Auerdahl døde av tæring i juni 1918, bare 23 år gammel, debut-diktsamlingen Ørneland var kommet et år tidligere, i revolusjonsåret 1917.
Og nettopp "revolusjon" som motiv står sentralt hos Auerdahl, både i og mellom linjene i hans dikt ...
Et par eksempler:
Da militærnekteren Johannes Abrahamsen i januar 1915 ble sluppet ut av Botsfengslet, hyllet Auerdahl ham med et dikt, der det heter:
... Men velkommen, kamerat
Du er mand og dét er nok,
du er æresgjest forevig
i den røde ungdomsflok,
som er født til kamp og seir
paa opgjørsdagens ragnarok
engang folkehevnens
røde hane galer!!
Også i diktet "Folkets hus", - tilegnet Grünerløkkens ungdomslag",
der Auerdahl var medlem, - dukker begrepet "folkehevnen" opp;
et annet ord for "revolusjon" ... . To og et halvt år før Oktoberrevolusjonen
(I: Klassekampen, (24. april 1915)), utbryter Thorleif Auerdahl:
... Det ny bebuder
en reisningsdag
med fremsteg til
¨
de store kampes glød,
som tordner folkehævnen
over reaktionens guder
og kræver barbariet
ved en himmelstorm
dets død.
For fælles ret,
for folkets ret
lad livets hymne bruse
til rydning for den borg
der skal vor fremtidslykke huse
Vel, Thorleif Auerdahl kunne også - med hell - ta opp sentrallyriske temaer; og hva var da mer nærliggende enn å gi en ekstensiell oppsummering av egen lagnad, - under tæring-trusselen?
I diktet "En sommerbønn - skrevet noen uker før Auerdahl døde i juni 1918, heter det:
Vaaren - ja, jeg må ha sovet,
nu ser jeg hvor falsk den er.
Da den mest mig livet lovet
bragte den mig døden nær.
Nei, lad sol og sommer gløde
frem i al sin overflod,
- skal ei næste vaar de røde
skyer seile i mit blod.
Vi ser, - Auerdahl hyller og hengir seg til livet, tross alt; de siste, revolusjonære signaler - via bildet: "røde skyer" ...
"Røde skyer" - i Auerdahls blod og i hans arbeiderlyrikk ...
"Den unge døde" - Thorleif Auerdahl - hadde lagt et grunnlag; men rundt seg hadde han en krets av arbeider-lyrikere, - jeg nevner i fleng,-
K.O. Thornæs, Reinert Torgeirson, Otto Luhin ...
Før og etter Oktober-revolusjonen i Russland var det et oppsving i norsk arbeider-lyrikk ...
noen få arbeider-lyrikere lyktes i å få ut samlinger i bokform, bl.a. Thornæs og Torgeirson; mens andre ikke lyktes i dét, bl.a. Oscar kjelstad, som døde i 1924 - og etterlot seg en rekke gode dikt, som nok hadde fortjent å komme mellom
to permer ...
Og heller ikke Otto Luhin lyktes å debutere nå - i begynnelsen av 1920-årene,
men han utga en diktsamling på Internasjonalt arbeiderforlag i 1930 ...
Vel, dette bare for å markere at det var et miljø for norsk arbeider-lyrikk nå - men: i "Det skjulte Norge" ...
Hvem var Rudolf Nilsen (1901-1929)?
Vi synes vi kjenner ham; vi har alle vårt Rudolf Nilsen-"bilde", - "Revolusjonens røst", "Nr. 13"; de fine miljø-diktene fra Østkant-Oslo, de lidenskapelige program-diktene; alt ...
Rudolf Nilsen er klassikeren norsk arbeiderlyrikk; han samler i seg erfaringene som er gjort på dette felt før ham - i en ord-eksplosjon av proletarisk styrke ...
Og dermed har Rudolf Nilsen også fått - en berettiget! - hedersplass i norsk lyrikk ...
Men - i vår sammenheng er det viktig å understreke at Rudolf Nilsen "bare" er klimaks i en prosess, norsk proletarisk poesi på fremmarsj fra århundreskiftet av!
Og - ikke minst: Rudolf nilsen "topper" en tradisjon, ved å videreutvikle den under nye klassebetingelser:
Arven fra den revolusjonære romantiker Henrik Wergeland, nedfelt via dét behov betingelsene i 1920-årene - i kjølvannet på Oktober-revolusjonen i Russland anno 1917 - har skapt i Norge ...
På denne bakgrunn vil jeg trekke fram to ukjente Rudolf Nilsen-dikt, som jeg - gjennom min forskning - har hentet frem fra arkivene ...
Først - et miljø-dikt, skrevet ca. 1924, tatt fra en utrykt samling før
debut-samlingen På stengrunn i 1925 ...
I diktet "Vinter" gir den 23-årige Rulle ord til solens røst, eller - revolusjonens røst:
- Jeg bringer farver, lys og skjønhet!
Gjennom diktet "Vinter" opptrer Rudolf Nilsen - billedlig talt - som en proletarisk Wergeland:
En liten forfrossen solstripe
staar og skjælver sagte
over mit bord.
Rød og spinkel som et
døende strøk over fine strenger
dirrer den.
Og jeg synes at solstrimen
hvisker underlige ord
ut i rummet:
Paa min vej hit
-og den lange hvite vei-
drog jeg gjennem
himler av lys,
himler av farver,
himler av skjønhet.
Se, jeg bringer med
til dig
farver, lys og skjønhet!
En varm glæde
bølger igjennem mig.
Var jeg digter,
vilde jeg takke dig, sol!
Så, den mer "direkte" kamp-dikteren Rudolf Nilsen:
Til NKPs revolusjonsfest i Oslo den 7. november 1926, skrev den 25-årige Rulle prologen "Syvne november" i fire deler; med "Revolusjonens røst" innfelt som tredje del ... .
Blant de tre øvrige ukjente deler av prologen i anledning Oktober-revolusjonens ni års jubileum, vil jeg trekke frem første del, et slags erindringsbilde fra 1917, da Rulle var 16 år gammel:
Den syvne november. Det niende år.
Vi husker det ennu som var det igår.
Det var Petrograd-telegrafen som sang!
En seier var vundet for første gang.
Det var telegrafen som sang over jord.
Den bruste imot oss med Lenins ord!
Hans tale var sterk som hans tanke var klar:
-Nu gjælder det at bruke den makt som vi hhar!-
Den skar gjennem røken fra frontenes ild:
-Vend våpnene! Slutt med det sinnsvake spiill!-
Den grep om vårt sinn: Proletarer, slutt lag!
En bresje er slått Slå flere idag!
Den syvne november.Det er som igår ...
Vi jublet mot Lenin. - Din seier er vår!
Arne Paasche Aasen (1901-1979) vokste opp i et proletarisk miljø på Grünerløkka, nærmere bestemt i Seilduksgata 16, tredje etasje; en hjørnegård mot Thorvald Meyers gate - med orkesterplass til Birkelunden ... .
Arne paasche Aasen ble tidlig politisk aktiv - især via moren, den nesten legendariske Augusta Aasen, som var sterkt engasjert på venstrefløyen i
Det Norske Arbeiderparti ... .
Augusta Asen ble drept ved en ulykke under en flyoppvisning i Moskva, hun var medlem i en norsk kvinnedelegasjon ...
Augusta Aasen ble begravet i Kreml-muren, og i diktet "Mors minde"
(I: Kvinden, nr 9 (1920)) utbryter sønnen, den 19-årige Arne Paasche Aasen:
Glæd dig
-kjære mor,
du faldt
paa hellig
-hellig jord!
"Hellig jord", dvs. i "revolusjonær" jord; og Arne Paasche Aasen hadde et nært
forhold til russisk proletarisk kultur i samtiden, især Gorkij; men var også
godt kjent med klassikerne ...
Dette fremgår bl.a. av et dikt i debutboken Sigd og hammer (1921), der det heter:
Se, fjernt i øst
ved solens rand,
-der er de tusen
drømmers land ...
Så langt din tanke rekke kan
bor slettens stolte sønner
i Turgenevs og Gorkijs land
blandt Tolstojs sterke bønder ...
Året etter - i 1922 (i heftet Vaarbrudd) - kommer Arne Paasche Aasen
tilbake til morens lagnad; i diktet "Min vaar" utbryter han bl.a.:
Saa takker jeg jorden
for alt den gav
- skjønt hjertet er tungt
av et usagt ord,
ved Kremlins mure ...
der ligger en grav,
og dypt i dens muld ...
ligger mor ...
Jeg har konsentret meg om den helt unge,
så å si ennå "ukjente" Arne Paasche Aasen ...
Alle vet vi at han utviklet seg til å bli kanskje vår ledende arbeider-lyriker - ved siden av vennen Rudolf Nilsen ...
Og Arne Paasche Aasen var tro mot norsk arbeider-lyrikk-tradisjon også ettter krigen - til sin død i 1979 ... .
Kontinuitet ...
tjenestepiken og sydamen Olga Andersen (1886-1939), født på Tjøme; senere politisk aktiv i NKP (bolig: Tåsenveien 12), - er den fremste kvinnelige
representant i ny norsk arbeider-lyrikk (ved siden av Ellisif Wessel) ...
I en dikt-hyllest til NKP anno 1931, -
"For partiet", gir den 35-årige Olga Andersen signaler om hva det koster for en arbeiderkvinne å engasjere seg; det er som om Olga Andersen kommer rett fra kjøkkenbenken - og inn i diktet:
Og en husmor som står i partiet -!
Ja, fra først av det kjennes som noget vi svek
[når over god tradisjon vi må sette en strek.]
Tenk at gå fra en kjøkkenbenk dørgene [sic!]full
av opvask, og skuring og pussing likt null!
Men vi arbeider dog i partiet.
For vi lever, vi i partiet!
Vi hører Olga Andersens ru, lidenskapelige røst; i en kanskje litt springende, abrupt monolog.
Men nettopp dette, som noen vil si er "uferdig", amatørmessig, - bidrar til å skape ekthet, et inntrykk til å ta på av noe autentisk - fortettet proletarisk virkelighet anno 1931!
Endog skrivefeilen - "dørgene" uten "d"! - blir poetisk "riktig", i betydningen "sannferdig" ...
For iveren, dét å overbevise om hvor (livs)viktig det er for arbeiderkvinner å delta aktivt i politisk arbeid, for å bidra til å forandre verden, denne iver har så å si fått et syntaktisk nedslag i teksten; i dette ironiske utbrudd fra en skrivende arbeiderkvinne, Olga Andersen:
Tenk at gå fra en kjøkkenbenk dørgene full
av opvask, og skuring og pussing likt null!
I denne setning har vi arbeiderkvinnens lagnad i 1920- og 1930-årenes Norge (og kanskje nå også, anno 1988?), nedfelt, med nesten klassisk klarhet!
Signaler fra den revolusjonære Olga Andersen får vi - i mer direkte form - i diktet
"Oprør!" fra 1928 (Norges Kommunistblad, 7. mars 1928); her heter det bl.a.:
Så lenge jeg har,
skal jeg dele mitt brød.
Se her, kamerat,
det er dit!
Men jeg har en skatt
som er mere verd,
med klarere glans
enn kaksens guld,
med hårdere egg
enn det skarpeste sverd -
og jeg deler den,
vederlagsfritt!
Av min harme jeg gir!
La den fylle din sjel
som den fyller min.
Den vil åpne dit øie,
så klart du ser
hvordan urett øves
og stadig skjer
mot den klasse
som er din
Alt i alt: I norsk arbeider-lyrikks historie fortjener Olga Andersen
en æresplass - ved siden av Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen ...
En av de menige arbeider-lyrikere, som aldri debuterte i bokform, er Lars Rugstad (1892-1975) fra Skien; men han var virksom i norsk arbeiderlyrikk fra 1918 til 1959, i 41 år ...
Og ennå lever hans enke, Hjørdis Rugstad (f. 1898) på et sykehjem i Skien, i sitt 90.år ...
Hva står Lars Rugstad for?
Han toner flagg i diktet "Det er storm" fra 1918 (Nordlands social-demokrat (1918-01-22)); den 26-årige arbeider Lars Rugstad trekker en "lære" - både av Den første verdenskrig og Oktober-revolusjonen, som nå er tre måneder gammel; Rugstad skriver i januar 1918:
Det er storm over jord
- en forfærdelig, herjende
storm over jord!
Det er livet som kjæmper
og livet som gror -
Aa - hvor det gror!
Proletar, for en løgn
har du kjæmpet og lidt
baade dage og døgn
gjennem fire forfærdede
rædselens år!
Se, de blør, dine saar!
Reis dig opp, proletar! ...
Den er raa, denne tid!
Hvis du ser det, saa reis dig
imot den til strid,
og gaa løs nu idag,
mens det gjærer og gror
og er storm over jord!
Vi kan si at dette dikt er et slags "svar" til Nils Collett Vogts
Førstemajsdagssang, anno 1894 dvs. 24 år tidligere; på en ny, revolusjonær etappe maner Lars Rugstad det norske proletariat til
kamp, for å forandre verden ...
Ved Lenins død i 1924 hyllet Lars Rugstad ham med diktet "Den gamle"
(Telemark kommunistblad (1924-04-30)), - et vakkert uttrykk for solidaritet
fra en skrivende norsk arbeider ...
Den første og siste strofe (av i alt fire strofer) i diktet "
Den gamle"
lyder slik:
En bølge som taarnhøi væltet
paa havet i all sin velde,
har langsomt rullet sig
ind mot dødens strand ...
Og jorden fik atter et bud,
der var tungt at melde:
En arbeiderhøvding er død,
som var elsket i alle land!
Brødre og tro kamerater!
Under hint flagg, det røde
reiser vi frihetens kamp,
trotsende brott og brand,
likesom ham, der nylig
i dagningens lysning døde
med aasynet smilende vendt
imot morgenens land
Jeg har - via kontakter i Skien, enken Hjørdis Rugstad og fagforeningsmannen Jan Rugstad, -
fått tak i et etterlatt dikt av Lars Rugstad ...
Den 67-årige, aldrende arbeider-lyriker Lars Rugstad skriver i 1959 et natur-dikt mes sosial undertone, - et økologisk dikt, ville vi kanskje si idag:
Kveld ved Norsjø
(Elset 22-06-1959)
Nå ligger Norsjø blå og blank og stille,
og solen er på vei mot vestens fjell.
kring strendene er leik og sang og gilde,
et eventyr en juni-sommerkveld
I gull og kobber flammer solnedgangen
langt vesterut i Garborgs alfeland.
Snart stilner leiken og snart tystner sangen,
mens bølger stille skvulper inn mot strand.
Du tenker med deg selv, når dagen helder,
og stjernene så smått um senn blir tennt,
at du må leve mange slike kvelder,
før teppet falder, og din ferd er endt.
lars Rugstad fikk leve i seksten år til; og via dette natur-dikt, skrevet i Garborg-tradisjonen, - manifesterer Lars Rugstad en mandig-øm, ru proletarisk kjærlighet til Norge - "morgenens land" ...
Ringen slutter i troskap - mellom Lenin-diktet anno 1924 og natur-diktet anno 1959 ...
Hvem var Lars Rugstad?
Lars Rugstad var - av yrke - papirfabrikkarbeider i Skiens-distriktet i mange år; men i 1920, bare 28 år gammel, fikk han et ben kuttet av ved en arbeidsulykke, - og ble derved skjøvet ut av yrkeslivet ...
Men selv om Lars Rugstad tidlig ble arbeidsufør - og også ellers var plaget av dårlig helse, var han en sterk personlighet ...
Hvordan stålet ble herdet, heter en russisk dokumentar-roman fra 1934,
skrevet av Nikolaj Ostrovskij ...
"Hvordan stålet ble herdet" kunne også ha vært tittelen på Lars Rugstads livs roman.
Lars Rugstad var langt på vei selvlært, en autodidakt, som Gorkij i Russland; men Lars Rugstad skaffet seg så solide kunnskaper at han i lengre perioder kunne fungere som lærer ...
Ytterligere data om Lars Rugstad:
Lars Rugstad var medlem av NKP fra starten i 1923 til sin død i 1975, - et 52-årig medlemskap ...
Lars Rugstad var i mange år kommunistenes representant i Solum skolestyre ...
Lars Rugstad var formann i Solum bygdebokkomité ...
Reinhold Nicholay (1903-1976) er den ledende arbeider-lyriker i Stavanger i det 20. århundre, - en særegen "lokal" arvtager av Sigbjørn Obstfelder; men på proletariske premisser; med åndelig rot i Fattig-Stavanger ...
Reinhold nicholay var kommunist - og aktiv som arbeider-lyriker i hele mellomkrigstiden; men først under krigen utga han tre diktsamlinger,
Byen min og meg, Akkorder og Fra smau til hei ...
Men her er først og fremst tatt med mer "harmløse" -politisk sett - miljø- og natur-dikt.
Arbeider-dikteren Reinhold nicholay i helfigur finner vi først og fremst i et etterlatt, utrykt manuskript, - Proletarens erkjennelse, som jeg har fått adgang til og skal ta et par eksempler fra; for å synliggjøre en "skjult" arbeider-lyrikers arv ...
I det hele tatt:
Reinhold Nicholay symboliserer - på godt og vondt - den lagnad våre arbeider-diktere ofte har hatt - og har - i de ulike regioner av Norge:
De er der; de gjør et grov-arbeid - midt i folkedypet; de fanger opp stemninger og "signaler" - i hverdag og fest; de viser revolusjonær solidaritet; de er internasjonalister i "Det skjulte Norge" ...
I diktet: "Min mor" - "arbeiderkvinnene tilegnet", utbryter Reinhold Nicholay,
med ru røst:
Min mor - !
Jeg så henne aldri i praktfulle klær,
makelig sitte i lænestolen,
med glitrende smykkr, og stanglorgnett
som glimtet og funklet i solen.
Min mor leste aldri romantiske dikt,
og gikk ikke pelskledd i vinterværet,
Ånei! - Hennes timer var opfyllt av plikt
ved det strev og de byrder hun daglig fikk bære
...
Hun var én av de utslitte, hun,
av dem som strever og nøisomt forsaker,
som lever sitt fattige liv i en gård
langt borte fra lykken og duftende hager
I dette dikt gir - via kontrast - Reinhold Nicholay et bilde av klassekampens Stavanger i mellomkrigsårene; det er her tale om "signaler" vi ikke kan finne andre steder - i så rendyrket, selvopplevd, gjerne også halvveis ubearbeidede form ...
Men - fastslår Nicholay til slutt - minnet om arbeiderkvinnene skal "leve i klassens frigjørelsessange" ...
Og det skulle gå troll i ord, Nicholay har selv skrevet en slik "klassens frigjøringssang" til sin arbeider-mor ...
I "undertonen" i det siterte dikt hører vi nok en gjenklang fra Rudolf Nilsen ...
Og da Rudolf Nilsen døde i 1929 skrev Reinhold Nicholay et minne-dikt, der det heter:
Et barn av sin by,
av sin tid!
Han sang om byen,
om gatene i mørke og lys,
om barna i bakgården,
den ensomme gamle på kvisten,
om familien i kjelderen.
Han skrev om det folket han kjente,
sitt eget, - dét han var barn av.
Rudolf Nilsen!
Du reiste ditt eget minnesmerke
ved dine sange!
Du hugget ditt eget navn
i arbeidernes hjerte ...
Reinhold Nicholay skrev - omtrent samtidig - noe han kaller "Tanker omkring et arbeiderdikt", - Rudolf Nilsens "Revolusjonens røst" ...
Reinhold Nicholay solidariserer seg med Rudolf Nilsen og skriver bl.a.:
Jeg sitter og leser et manende dikt,
skrevet av én som forstod,
av én som begrep sitt kald og sin plikt
og eide usvikelig tro ...
En dikter fødtes i fattige kår,
han sang sine sanger for dem
som lever sitt liv i gater og gård
og sliter for hus og for hjem ...
I etterkrigsårene har Oslo hatt en eiendommelig arbeider-lyriker, vandrende omkring på gater og steder, født og oppvokst på "tjukkeste" Østkanten, nærmere bestemt i Islandsgata 12 på Vålerenga ...
Jeg tenker på Wilhelm Holteberg Hansen, populært kalt "Kytern" (1910-1984),
som aldri lyktes å få ut noe i bokform (jeg har selv, forgjeves, vært med på å hjelpe ham i så måte); men som likevel har en plass i vår litteratur, enten "Establishment" liker det eller ei ...
"Kytern" har kanskje bare skrevet ett helt ut genialt dikt ... . Men - i så fall - er ikke dét nok for et liv? ... Og veier ikke dette geniale dikt opp for et bibliotek av u-geniale bøker (for å sette det på spissen)?
Jeg tenker på diktet "Islandsgata", der "Kytern" genialt enkelt hyller barndommens blå, proletariske gate, - et ord-maleri, á la Henri Rousseau:
Den gate jeg bor i,
er stille og rolig.
I hele mitt liv
har jeg her hatt min bolig.
Her vokste jeg opp
blant et mylder av unger
og utslitte mødre
med angrepne lunger.
Og fedre som drakk,
for å prøve å glemme
den bunnløse armod
som rådde i hjemmet.
Ja, tidlig jeg stiftet
bekjentskap med nøden,
som hjerteløst dømte
så mange til døden.
Hvor mange var de
som i kampen gikk under.
Heroiske sjeler,
som levde som hunder.
I tankene ser jeg
dem slite og streve.
De ofret seg selv,
for at vi skulle leve!
Og barna de fødes,
og oldinger dør.
Og gata? - den ligger
der stille som før.
Disse syv strofer står der, - risset og malt opp med ru strøk; via en "estetikk" som blir til - under skaperakten ...
Diktet "Islandsgata" - et miljø-dikt fra proletar-Oslo, skrevet av en proletar; et kollektiv-dikt,- en solidaritetserklæring til arbeidsfolk før og nå, - et moderne supplement til Rudolf Nilsens dikt "Nr 13" ...
For å konkludere:
Arbeider-lyrikk har ikke til funksjon å erstatte andre typer litteratur ...
Tvert imot - arbeider-lyrikk har hatt og har til oppgave å være et supplement, som oppfanger - og gir - signaler fra "Det skjulte Norge" ...
Dette Norge synliggjør vår arbeider-lyrikk ...
hinsides moter og myter, over hodet på de herskende trender og retninger og strømninger - har norsk arbeider-lyrikk vært "med i bildet" hele det 20. århundre, - en frisk, rød strime i norsk litteratur ...
Norsk arbeider-lyrikk i det 20. århundre - / Martin Nag. S.2-13 : port.
I: Verden og vi.- Årg. 24 (1988), nr. 3
