Krig og fred Av: Ivar Digernes I Alfred Neumanns og Erwin Piscators storslagne dramatisering av "Krig og fred" som har vært oppført på Nationaltheatret i vår, er det et tankevekkende avsnitt der "fortelleren" foretar en sammenlikning mellom de største krigene i nyere tid. Han sier omtrent følgende: Krigen 1870-71 kostet 1 million døde, den første verdenskrig kostet 15 og den annen 55 millioner. og den tredje, hva vil den koste? Tolstoi hadde den ide at krigene kommer og går, men menneskene skal leve videre på jorden. I dag er vi kommet dithen at vi ikke lenger kan føle oss forvisset om at menneskeheten vil kunne overleve en ny verdenskrig. De kjernefysiske våpene har gjort det nødvendig å avskaffe krigen som middel til å løse menneskelige konflikter Den veldige oppslutningen om kravet om å gjøre slutt på atomeksplosjonene viser at mennesker av alle klasser, raser og nasjoner begynner å vinne fram til erkjennelsen av at spørsmålet om krig og fred gjelder et være eller ikke være for alle. Hva er krig? En skulle tro at dette var et overflødig spørsmål for en slekt som har et så rikt erfaringsmateriale å bygge på som våre samtidige. Men i dag drives det som kjent en enorm svindel med begrepsforvrenging. Den delen av verden som bl.a. omfatter Formosa, Sørafrika-Sambandet, Kenya, Algerie, Guatemala, Cuba og Alabama, blir freidig kalt "den frie verden". En kolonikrig med innsats av en halv million regulære tropper, utrustet med napalmbomber etc. heter "aksjon mot terrorister" (Algerie) Det er da heller ikke noe rart i at det hersker uklarhet i spørsmålet om krigens vesen. Svært mange mennesker som oppriktig hater og avskyr krig, er hildet i fordommer og vrangforestillinger som gjør dem til hjelpesløse propaganda-ofre og lammer deres evne til kamp mot det som de rent følelsesmessig reiser seg mot. Etter to verdenskriger, sosialismens forvandling fra en framtidsdrøm til en realitet for godt og vel en tredjedel av jordens befolkning og kolonifolkenes gradvise frigjøring, er den eldgamle "religiøse" teorien om krigene som en straffedom for menneskenes synder grundig kompromittert og kan ikke lenger doseres som offisiell statslære. Den spøker her og der i den etiske teorien, som går ut på at evig fred ville føretil alminnelig moralsk forfall, slapphet og skjørlevnet, og at et rensende stålbad derfor må til for å gjøre den vanartede slekt frisk. En viktigere rolle spiller den biologiske teorien, som avleder krigen av "den menneskelige natur" Allerede den engelske filosofen Hobbes i det 17. århundre hevxdet at menneskets naturlige tilstand er "alles krig mot alle", og siterte det latinske ordtaket "homo homini lupus" (mennesket er mennesket en ulv) I det 19. århundret ble darwinismen misbrukt til samme formål. Slagord som "kampen for tilværelsen" og "survival of the fittest" skulle rettferdiggjøre kolonikriger og nye imperialistmakters krav på en plass i solen. Lover fra zoologi og botanikk (til dels nokså tvilsomme sådanne, for individer av samme art pleier erfaringsmessig å samarbeide på nokså fredelig vis) ble mekanisk overført til menneskesamfunnet, uten hensyn til at det der hersker kvalitativt forskjellige lover. I våre dager har malthusianismen opplevd en renessanse. Den engelske presten Malthus lanserte i begynnelsen av det 19. århundre en teori om at sult og nød er nødvendig for å redde jorden fra overbefolkning. De moderne nymalthusianerne (amerikaneren Vogt, Huxley i England og mange etterplaprere, også her hjemme) har produsert et utall av skremmende artikler og avhandlinger om dette emne. I en diplomatisk frisert form går nymalthusianismen igjen i den snedige "teorien" om at krigsfaren i vår tid utgår fra de "underutviklede" folk, som på grunn av sin økonomiske elendighet og kulturelle tilbakeliggenhet så lett blir grepet av ekstremistisk "nasjonalisme" og er tilbøyelige til å la seg lokke av kommunismens hyrdetoner. Slektskapet med keiser Wilhelms "gule fare" er iøynefallende. Fra malthusianismen fører en like linje over til den rasefanatismen som ennå er uoffisiell, stundom også offisiell, ideologi (Sørafrika-Sambandet, til dels USA og andre land) i store deler av "den frie verden". Det endrede styrkeforholdet mellom de krefter i verden som arbeider for fred og de som ser sin velferd i krig og forberedelser til krig, har medført at det nå er vanskeligere enn tidligere å vinne proselytter for åpenbart menneskefientlige teorier. Lasten må yte sin tributt til dyden i form av hykleri. Bortsett fra de rabiate militære, "politikere" og "diktere" som i etterkrigsårene har ropt på en "preventiv" atomkrig mot Sovjetunionen, må de såkalt ansvarlige statsmenn så godt de kan prøve å rettferdiggjøre sine krigsforberedelser og lokale krigseventyr med henvisning til kampen mot den "kommunistiske aggresjon". Forsvarskrig er vel berettiget, ikke sant? Marxsismens klassikere har i sin behandling av krigen ofte sitert den prøyssiske militærteoretikeren Karl von Clausewitz, som på grunnlag av erfaringene fra Napoleonskrigene laget den klassiske formuleringen: "Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler" (nemlig voldsmidler). I sin bok "Om krigen" skriver Clausewitz: "Alle vet at krigene bare framkalles av de politiske relasjonene mellom regjeringene og folkene. Men i alminnelighet forestiller en seg at i og med at en krig er begynt, opphører disse relasjoner, slik at det oppstår en helt annen situasjon, som bare lyder sine egne lover. Vi derimot, hevder: Krigen er ikke annet enn en fortsettelse av de politiske relasjoner med andre midler". Clausewitz var påvirket av Hegels ideeer, men han var også en reaksjonær prøysser og betraktet krigene som en evigvarende bestanddel av verdensordningen og hadde ingen planer om å avskaffe dem som middel til å løse menneskelige konflikter. Marxismen derimot, har alltid hevdet at krigen er en historisk oppstått sosial foreteelse, som er knyttet til klassesamfunnets utvikling og vil forsvinne når menneskeheten har løst den historiske oppgaven å organisere menneskesamfunnet uten inndeling i fiendtlige klasser. I en forelesning i mai 1917 sa Lenin: Vi marxister er ikke absolutte motstandere av enhver krig i det hele tatt. Vi ser det som vårt mål å skape en sosialistisk samfunnsordning som avskaffer menneskehetens kløvning i klasser, det ene menneskets utbytting av det andre og den ene nasjons utbytting av andre nasjoner, og som dermed uunngåelig gjør slutt på enhver mulighet for kriger i det hele tatt. En må finne ut hvilke historiske forhold vedkommende krig er sprunget ut av, hvilke klasser det er som fører den, og hvorfor. Hvis en ikke har undersøkt dette, blir våre betraktninger om krigen fullstendig innholdsløse, vi gjør dem til et fruktesløst ordgyteri". Krig som en fortsettelse av politikken med voldsmidler kan ikke ha eksistert lenger enn politikken, dvs. den tid da de primitive fellesskapssamfunnene begynte å bli avløst av klassesamfunn. Historisk er det dettte trinn i samfunnsutviklingen som kalles barbariet. Sporadiske sammenstøt mellom nabohorder eller ætter og stammer med slåssing om jakt- og fiske-"rettigheter", menneskejakt eller kvinnerov etc. forekom selvsagt tidligere, men de hadde ingen systematisk karakter, ingikk ikke i "verdensordningen" som et uatskillelig innslag. I slaveeiersamfunnene er krigen alt blitt en høyst legitim næringsvei, ja tilogmed nødvendig for slaveeiersamfunnets beståen. Utviklingen av den antikke kultur ville vært umulig uten den systematiske jakt på slaver som ble drevet gjennom århundreder, inntil kildene begynte å tørke ut og slavesamfunnet gikk under på sine uløselige indre motsetninger og ble rent overende av friske, "ufordervede" barbarfolk. En oversikt over krigshistorien fra oldtiden og fram til våre dager ville vise at krigene alltid har vært en fortsettelse av politikken og aldri kan sees løsrevet fra samfunnets alminnelige økonomiske, sosiale og politiske oppbygning og utvikling. Det er folkemassene som alltid har måttet lide mest under krigene, og derfor er det også massene som alltid har vært bærer av viljen til fred. Historien kjenner utallige eksempler på at folket har tvunget herrene til å avstå fra krig eller til å slutte fred. Til og med i våre sagaer, der tenkemåten er alt annet enn pasifistisk, skinner dette tydelig igjennom. Men ved siden av de urettferdige krigene som herskerklassene har ført for å vinne nye landområder, slaver avsetnings- og investeringsmarkeder og andre former for økonomisk og politisk "fordel", kjenner også historien rettferdige kriger, kriger mot fremmede undertrykkeree eller innenlandske voldsmenn. Med henblikk på forholdene i imperialimens tid skriver Lenin: "Sosialistene stiller seg alltid på de undertryktes side, og kan følgelig ikke være motstandere av en krig hvis mål er en demokratisk eller sosialistisk kamp mot undertrykkelsen." Det er ingen oppdagelse først av den 20. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti at en ny verdenskrig ikke er uunngåelig. Styrkeforholdet mellom krigens og fredens krefter var alt like etter den 2. verdenskrig endret på en så grunnleggende måte at en ny verdenskrig ikke kunne anses for en fatal nødvendighet. En annen sak er det å utvide denne formuleringen til å gjelde forholdene innenfor den del av verden som ennå beherskes av imperialistmaktene, noe en ser stundom blir gjort. I de tolv årene som er gått siden krigens slutt, har det hele tiden et elller flere steder i verden pågått kriger av "mindre format". Så lenge kolonisystemet ikke er endelig likvidert, er krigerske konflikter av denne art uungåelige. Kolonisystemet er jo ingenting annet enn militær okkupasjon av "tilbakeliggende områder" (opprettholdt med voldsmidler), og militær okkupasjon er i beste fall latent krig. Noe av det Lenin sa i den ovenfor nevnte forelesningen fra 1917 lyder merkelig aktuelt i dag.: "Det europeiske koloniveldets historie er en historie om permanente kriger. I Europa var det fred nettopp takket være de heldige krigene som ble ført ute i periferien og som vi europeeere ikke regnet som kriger fordi de altfor ofte liknet mindre på kriger enn på bestialsk nedslakting, utryddelse av våpenløse folk" Den likegyldigheten som europeerne i den "gode, gamle tiden", la for dagen ovenfor nedslaktingen av hele folk, har dessverre sitt beskjemmende sidestykke i våre dager. En annen sak er at kolonisystemet er i suksesseiv oppløsning og at dermed mulighetene for at folkemassenes kamp kan gjøre slutt på også denne form for "lokale kriger", blir stadig større. Vi kan nå forutse den paradoksale tilstand at imperialismen blir berøvet selve sitt livsgrunnlag - de rettsløse kolonistatene som har gjødet den europeiske og nordamerikanske kapitalismens mark, og heller ikke vil kunne føre rovkriger mor våpenløse folk. Suezkonflikten var et memento mori for imperialismen. Den amerikanske imperialismen prøver å utnytte sitt veldige økonomiske og militære potensial til å opprette et nymotens kolonivelde, sementert med militærbaser på fremmed område, allianse med de mest reaksjonære krefter i vedkommende land og først og sist truselen om en atomkrig. I de første årene etter krigen syntes atskillige kloke folk at drømmen om et amerikansk verdensherredømme lå innenfor det muliges grenser, og inrettet seg deretter. Denne drømmen bygde på forestillingen om at monopolet på atomvåpen kunne gjøre det mulig å tilintetgjøre Sovjetunionene og de folkedemokratiske land., eller iallefall redusere dem til maktesløshet. Utviklingen i de seinere år har brakt de nye aspirantene til verdensherredømmet den ene skuffelse etter den andre. Monopolet på atomvåpen eksisterer ikke lenger, de amerikanske imperialistene har ikke lenger noen illusjoner om at de skal sitte trygt på sin bak i USA og overhølje Sovjetunionen og Kina med vannstoffbomber. Men etterhvert som det fullstendig utopiske i disse planene blir åpenbart, øker tendensene til desperate utveier, noe som først og fremst kommer til uttrykk i alliansen med den nyoppståtte nazismen i Vest-Tyskland og i den "militærstrategien" som ser sin redning i å omgi Sovjetunionen med en ring av atombaser. Resultatet av denne håpløshetens politikk kan bli at en tilfeldsighet bringer katastrofen til utløsning. Men erkjennelsen av at hele menneskehetens tilværelse på vår klode står på spill, begynner omsider å gå opp for mennesker i alle land. Det går langsomt - det skal være visst - og derfor er det så nødvendig som aldri før å skape enhet mellom det overveldende flertall av menneskeheten som ikke har noe høyere ønske enn fred og trygghet for seg og for dem som skal komme etter oss. Perspektivet om stadig fremadskridende uteksperimentering av stadig frykteligere ødeleggelsesvåpen, stadig økende opphopning av slike våpen på flere og flere hender (England har allerede vannstoffbomber av "forbedret utgave", Vest-Tyskland forlanger høylytt å få dem, andre vil komme etter, om ikke galskapen blir stoppet), økningen av det livsfarlige radioaktive nedfallet, osv. - alt dette skulle kunne gjøre det innelysende for selv de sløveste vanegjengere at en krig med de ødeleggelsesvåpen som nå er skapt, ikke lenger er krig, hverken i borgerlig eller marxistisk definisjon. Slik situasjonen er i verden, vil en krig med atomvåpen hverken kunne føre til økonomiske eller politiske, enn si ideologiske fordeler for noen part. Den betyr massiv ødeleggelse av rettferdige og urettferdige i like monn, kanskje utslettelse av alt menneskeliv og - om "utviklingen" får fortsette til den bitre ende - av alt organisk liv på vår klode. Blant de sakkyndige snakkes det alt om det er mulig å lage en bombe som er så "sterk" at den kan sprenge ionosfæren og la "kosmisk ild" regne ned fra verdensrommet, slik noen gammeltestamentlige profeter så det i sine dommedagsvisjoner. En krig som er enda farligere for den angripende enn for den angrepne, en krig der ingen fordeler uten død og tilintetgjørelse kan oppnås, er ikke lenger krig, det er det totale vanvidd. Utviklingen av krigen i denne retning, med overgang av kvantitet til kvalitet, til ikke-krig - til noe som vi ikke engang kan forestille oss, har alt lenge vært i gang. Allerede den annen verdenskrig burde ha gjort det klart at denne måten å løse menneskelige konflikter på kan føre til sivilisasjonens undergang og i det videre perspektiv må det føre til det våre forfedre ante som en forferdende mulighet for enden på menneskenes saga på vår jord. Lenin skrev et sted i sine "Filosofiske hefter" at elektronet er uendelig. Mikrokosmos uendelig innad som makrokosmos utad. Vi har så smått vent oss til å regne med et verdensbilde som er uendelig i tid og rom, men vi har ennå ikke lært å trekke konsekvensene av vår erkjennelse. Menneskenes muligheter til godt og vondt er uendelige, selv på dette lille støvgrann som svever så ensomt avsted i uendeligheten. Det står ikke skrevet i noen stjerner at vi har privilegium på uten egen medvirken å unngå den skjebne som kanskje (hvorfor ikke sikkert?) før har rammet andre levende vesener som ikke har kjent sin besøkelsestid. Derfor er det på høye tid å gjøre slutt på krig og kriger som middel til å løse menneskelige konflikter. Kampen for freden må være altomfattende. Kan hende det gjelder å redde vår jord, sa Rudolf Nilsen. I: Vår vei. - nr 4 (1957)