I gjestebud hos Bernhard Shaw
...
Først
etter tre timers reise fra det røykfylte London
var vi fremme.
Da vi kom inn så vi bokhyller kneise,
fulle av falmete bøker,døde venners
stemme
Det nittende århundrwe, som for lengst
var gått i grav,
vandret ennå på de myke tepper i
kabinettet.
En gråhåret mann
sto støttet til sin stav;
den eldste forfatter på hele kloden var
dette.
Han er selv
lik et århundre, lik en gud.
Han er så høy
at han vokser i
himmelen inn.
Blå øyne
og glade kinn,
hundre muntre rynker i den grove hud.
Under vennlige barter et spillende smil.
Han har lagt sin ironis våpen
og ser på oss
med de samme øyne,
som han - uten skepsis og tvil -
en gang så på vårt kjære
fedreland med.
Øynene er bare varmere,
ømmere,
vet
ikke hva natt er,
Liksom opplyst av vårt lands varme, som
er fjern men rik.
Her, i den del av verden
som er utsatt
for hans latter,
er det sjelden
å se hans øyne slik!
Han minnes
en av sine gamle seire:
Innpåslitne journalister
fikk til svar,
som et piskeslag:
I Sovjet,
bare der,
ville han feire
sin sytti års
fødselsdag!
Og hvis
han levde
til han ble hundre
(han trakk på smilebåndet), ville han
gjøre noe nyttig,
og på ny løse billett
til landet fullt av
undre,
slik som i ungdommen,
da han bare var
sytti.
...Jeg vil aldri glemme, da vi snudde oss
for siste
gang,
og med ømhet og vemod
så
at han ennå sto og vinket,
liksom han
visste
han snart skulle dø.
Farvel, Bernhard
Shaw.
Kommentar anno 2004:
Dette portrett av Bernhard Shaw fra 1954 -
har vel beholdt sin dikteriske - og politiske!
- kraft et halvt sekel senere? ...Myten om
solidaritet, over hodet på Pot!
...(Tirsdag, 24/2-04, kl. 21.55)
|
|
