2. VERDENSKRIG


NY LITTERATUR

Jan Eriksen,
20.06.06

 Sannheten bryter seg frem i historieskrivingen

I de siste årene har det kommet ny litteratur som forteller om kommunistenes motstandsangrep mot de tyske nazistene. Yngre historikere har fattet interesse for temaet. Det viser seg at kommunist partiet ikke tok opp kampen i 1941, som mange hevder, også historikere, men startet langt tidligere.
Allerede den 10 april 1940 stod de bak panikk dagen i Oslo.
De dro rundt i byen med lastebil og roperter og fortalte at Oslo skulle bombes.
Dette ble gjort for å få folk til å rømme ut av byen. Det gjorde det mulig for de tjenestepliktige å komme seg gjennom sperringene som naziststyrkene hadde begynt å slå rundt byen og ut til mobiliseringsplassene.

I februar 1940 ble den første lederen av den kommunistiske ”Osvald”-gruppen
arrestert av svenske myndigheter. Det var Martin Hjelmen. I 1941 ble han utlevert fra Sverige til det Norske nazipolitiet. Han ble overlevert til Gestapo og sendt til Tyskland.
Her blir han sammen med en annen kommunistisk motstandsmann fra Narvik, Barley Pettersen, halshugd i 1944.

Man finner spor etter norske kommunister allerede i 1938 som drev sabotasje mot skip som fraktet våpen og utstyr til Franco i borgerkrigen i Spania. Det tyske skipet ”Klaus Bøge” senkes av norske kommunister.

Det dannes kommunistiske motstandsgrupper. Veteraner fra krigen mot Franco i Spania danner grunnstanden. Først rundt byene Oslo, Bergen og Narvik. Så får vi Trondheimsområdet, Stavangerområdet, osv. Men også mange andre steder rundt om i landet dannes det motstandsgrupper.

Kommunistene var aktive motstands folk som drev sabotasje mot de nazistiske okkupantantene rundt i hele landet. Det ble drevet sabotasje handlinger mot jernbane, skip og fly. Også mot virksomheter som leverte utstyr, varer og tjenester til den nazistiske krigsmakten.

Det var snakk om aksjoner som:

- senking av nazistiske patruljebåter i Oslo havn
- aksjoner mot malmtrafikken mot Narvik
- sprening av rekognoseringsfly
- samordnede aksjoner mot jernbane nettet på Østlandet
- arkivene på Arbeidskontoret i Pilestredet i Oslo ødelegges
- likeså i Tønsberg og hos arbeidstjenesten i Drammen
- ASEA Per Kure sprenges og totalskades.
Alt dette for å nevne bare for å nevne noen av aksjonene som fant sted.

De allierte ønsket en aktiv motstandskamp i Norge som ellers i Europa. De ønsket aktive sabotasjegrupper. Commando -aksjoner langs kysten som kompani Linge drev med skulle gi inntrykk av at man forberedte invasjon av landet. Alt dette blåste opp nazistyrker her til lands og hindret disse i å bli satt inn på frontavsnittene. Sabotasje handlingene svekket også leveransene til den nazistiske krigsmakten. Gruppene som var aktive fra starten av var de kommunistiske gruppene med instrukser fra NKVD.

Norske myndigheter i London ønsket å bygge Milorg. til bruk i en nasjonal frigjøringskamp i forbindelse med en eventuell alliert invasjon. Derfor ønsket de ikke en aktiv motstandskamp. Først senere under krigen endret dette seg og de begynte å bli aktive. Det var i perioder et motsetnings forhold mellom regjeringen i London og de allierte.

Men her hjemme var det kontakt mellom de forskjellige motstandsgruppene under krigen. Det var forbindelser mellom medlemmer i ”Osvald”-gruppen, milorg. og politi gruppen i Oslo. Kommunistene var med på aksjoner gitt av M14- militærkontoret i den norske legasjonen i Stockholm. De var også ,ed på oppdrag fra det Britiske SOE. De hadde også kontakt med ”Oslo-gjengen”, som var ei SOE – gruppe.

Et eksempel på samarbeidet var i 1943 da Rinnan skulle likvideres i Trondheim. SOE ønsket likvidasjonen. Men aksjonen ble styrt av milorg, M14 i London. Lederen av gruppa var fra ”Osvald” – gruppen. To var fra kompani Linge. En person var tatt med etter ønske fra den norske legasjonen i Stockholm. Da gruppen kom fra Stockholm til Trondheim, tiltrådte ytterligere fire mann fra motstandsgrupper i Trondheim. At aksjonen mislyktes, skyldtes at personen legasjonen i Stockholm ønsket å ha med i virkeligheten var angiver.

Høsten 1941 startet de byggingen av nasjonalgarden. Det var kommunistenes parallellorganisasjon til milorg. våren 1942 var den oppe i 1200 mann. I motsetning til milorg. var nasjonalgarden tuftet på en mer aktivistisk linje. Dette ble et problem. For regjeringen i London og milorgs ledelse ønsket en passiv organisasjon som først skulle tre i virksomhet ved en eventuell alliert nasjon av Norge. Kommunistene ønsket å bygge en organisasjon som drev med sabotasje og geriljavirksomhet. Men de ønsket også et samarbeide med regjeringen i London i en nasjonalfront. I løpet av høsten 1942 lot derfor kommunistene hele organisasjonen gå inn i milorg. sine rekker.

Hvor mange som i løpet av krigen var med i den kommunistiske motstandskampen er noe uklart. Bare i ”osvald” – gruppen er det antydet at det var over 200 sabotører. Men det var mange som falt. Av de som falt i kamp, ble skutt på eksekusjonspeletonger eller døde i konsentrasjonsleir er det snakk om tresifrete tall. Så store ofre ble gjort. Det vi vet er at 35 sabotører og motstandsfolk i ”osvald” – gruppen falt i østlandsområdet. Også på sørlandet, vestlandet og Trøndelag falt det mange kommunister. I Trondheim var det wærdal- gruppen og thingstad – gruppen som mistet folk. Her ble atten henrettet. I Troms og Finnmark ble det drevet partisanvirksomhet. Over 40 personer mistet livet. Hele 21 medlemmer av NKPs sentralkommitè falt.



Aktuelle lenker
Knut Holm om motstandskampen
her