Et liv i strid






Adam Egede Nissen

Fra: "Et liv i strid".



Arkangelsk 1907.

Jeg reiste ved siste leilighet hoesten 1907 til Arkangelsk. Det var "Nikolay" som var temmelig forsinket. Jeg tok 3. plass, og i et antrekk som var mest mulig lik den enkle russers klesdrakt. Trodde det var det beste, og det gikk ekstra godt an aa reise saann i Russland. Koyeklaer og kost foerte de jo alltid med seg, og kopp og tekanne hoerte med til turen.

Derfor, og fordi jeg ikke var forsiktig nok, eller i det hele tatt ikke forsiktig, kom jeg bort i vroevl. Jeg kunne ikke dy meg, da de unge skoleguttene i maaneskinnet om kvelden sto rundt om skorsteinen paa det stilleliggende dampskipet og sang de revolusjonaere sangene som var trykt paa mitt trykkeri i Vardoe, for aa si at det var hos meg de var trykt. Skoleguttene ble jo elleville og maatte endelig paa alle maater vise sin erkjentlighet. Det var embetsmannssoenner fra Kvitsjoens kyster, som kom ombord for aa dra til Arkangelsk eller videre, for uforstyrret ogsaa i skoletiden aa faa dyrke sin hemmelige politikk. Ogsaa kristianskinatsjalnikken, bondefogden stakk sin nese bort i meg, og ville ha beskjed om hva jeg egentlig ville i Russland, og hvorfor jeg ikke heller reiste via Tromsoe til Kristiania. Den gangen kom jeg unna, for kapteinen trakk avgaarde med meg og ba meg vaere forsiktig.

Men natsjalnikken var heller ikke tapt bak en vogn, og saa gikk det - etter hva jeg senere fikk vite - depe----? fra ham til guvernoeren i Arkangelsk med underretning om at en "farlig norsk revolusjonaer" var med "Nikolay". Da jeg kom til Solomba - forstaden til Arkangelsk - og ville trekke av med mine enkle effekter, ble det en undersoekelse av en annen verden. takke meg til at de rev saalene av de nyreparerte stoevlene og skinnet av veskerullen. For ikke aa tale om visitasjonen av mitt innerste jeg. Men de fant ingen ting, og det hadde jeg sagt om paa forhaand. Jeg pukket selvfolgelig p at jeg var som en av politibetjentene titulerte meg han kjente meg fra Vardoe, sa han - dumarepresentant og eksellense. Ja, de stusset jo og lot meg dra av gaarde, idet de lot meg ekskortere av en gendarmerivaktmester og en bevaepnet soldat pluss en spion i en drosje. Jeg hadde sagt at jeg skulle bo i hotell Troitski, hva ogsaa hadde vaert meningen. Men oppstyret voldte at jeg i stedet ved bygrensen fikk fatt i en slags vogn og kjoerte til noen hvis adresse jeg kjente gjennom bevegelsen. Jeg dro saa stolt fra mine forfolgere og tenkte: "Faren over". Etterat jeg hadde installert meg hos elskverdige vertsfolk - mennesker som var forvist fra Petersburg paa grunn av politikk, det var 300 personer bare i Arkangelsk guvernement, gikk jeg i dampbad og senere til barbereren. Men hvem traff jeg da jeg kom ut andre enn gendermerivaktmesteren. Ikke mange minutter etter banket det paa min doer og inn kom to politibetjenter, som saa paa mitt pass og forlangte at jeg oyeblikkelig skulle foelge dem til politimesteren. Jeg foreslo at vi skulle gaa til den norske generalkonsul og iallfall skulle vi med en gang underrette ham om hvor de gikk med meg. Men ingen av mine forslag ble godtatt. Jeg maatte dra avgaarde med en politimann paa hver side. Men neppe var vi vel paa vei, da vi ble moett av en drosje, som kom i full fart mot oss og forkynte at det var en misforstaaelse med arrestasjonen og at jeg bare naa paa ny skulle presentere mitt pass og saa kunne jeg hvor jeg ville. "Nei, takk", sa jeg. "Saa lett gaar det ikke". Dere har fornaermet en norsk embetsmann som ogsaa er medlem av den norske duma, saa jeg forlanger at politimesteren gjoer unnskyldning for meg i narvar av den norske generalkonsul. Jeg vil ogsaa ha greie paa hvordan det hele er gaatt for seg". "Ja, det ville nok alt sammen gaa. Men han hadde ikke noe med det, hans ordre var utfoert". Saa ga han meg passet med sin signatur. Jeg fant meg fram til generalkonsul Falsen, som i mens hadde vaert meget urolig. Han var egentlig Trondheimsgutt som meg. Faren, kapteinen, hadde vaert vaar vis vis i Hornemannsgaarden i Trondheim. Men han var blitt generalkonsul i Arkangelsk temmelig lenge, saa vi hadde ikke rukket aa bli kjent. Hans frues mor, forfatterinnen Magdalene Thoresen, som hadde fulgt familien til Russland, hadde skrevet om Russland og vakt en viss interesse for emnet. Naa skulle altsaa den unge generasjon moetes og jeg nyte godt av hans hjelp. Det foerste han soerget for var et veldekt frokostbord. Han hoerte min historie og telefonerte til guvernoeren.

Om kvelden skulle jeg vaert paa moete med kamerater. Men jeg var nok pent noedt til aa holde meg i ro, ikke minst av hensyn til de andre. Hvis jeg ikke hadde vaert saa stolt og forlangt hoytidelig avbikt av politimesteren, kunne jeg dradd avgaarde i morgen tidlig. Men jeg hadde gitt beskjed om aa vente. Den neste dag kl. 1 moette politimesteren opp i full gallauniform hos generalkonsulen og gjorde meg den lovte unnskyldning. Han var ikke lite saaret over at han skulle vaere syndebukk. For som han sa: "Jeg har jo ikke gjort noe annet enn det jeg var beordret til. Men den forbannede bondefogden kunne latt vaere aa stikke nesa si bort i noe som ikke skilte ham. Og saa gjoere guvernoeren nervos". Han ville forresten heller ikke nekte for at jeg hadde vaert temmelig uvoeren. Gi seg til bo i det verste kvartalet blant forviste, istedenfor paa Troitski. Jeg maatte innse at dette var galt. Jeg gav ogsaa gjerne denne innrommelse, samtidig som jeg dog gjorde ham oppmerksom paa at jeg som utlending ikke kjente saa godt til de lokale russiske forhold. Ja, saann gikk det med den avbikten. Det er saa menn baade foerste og siste gang jeg har forlangt dette.






I:
28-06-1948.

Fra Egede Nissens memoarer "Et liv i strid".




Adam og hans kone
paa hans 80-aars-dag, 21. juni 1948.


Hjelp de noedlidende i Vardoe!
her