KRETSEN Antikommunistene har skapt den myten at deres aktive motstandskamp utviklet seg allerede høsten 1940, mens NKP først kom med i kampen da Sovjet-Unionen ble angrepet den 21. juni 1941. VIRKELIGHETEN ER: Da NKP ble forbudt den 16. august 1940, la partiet helt om til illegalt arbeid. Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene var etter sammenbruddet i Riksrådsforhandlingene i lang tid paralysert og lot seg oppløse 25. september 1940. Noe iniatiativ til å opprette et sentralt ledet motstandsarbeid ble i disse kretsene ikke tatt før den 20. juni 1941. Forfatternen av boka "Hjemmefronten", Tore Gjelsvik, forteller om dette at konsul Hans Halvorsen denne dagen inviterte en rekke prominente borgerlige personer, samt Einar Gerardsen, til et møte i sitt hjem Grimelund i Oslo. Bortsett fra Gerardsen som tok forbehold om at han måtte forelegge resultatet av drøftelsene for sine partifeller, møtte alle de andre bare på egne vegne. I slutten av august ble det holdt nok et møte på Grimelund. Men skriver Gjelsvik: "Møtene på Grimelund førte i denne omgang ikke til noen formalisering av gruppen". Noe nytt fant ikke sted før på forsommeren 1942! Først da, nærmere ett år etter at Sovjet-Unionen kom med i krigen, ble altså Milorg og den borgerlige "Kretsen" etablert. I følge Gjelsvik så "Kretsen" det som sin oppgave å "fjerne motsetninger og misforståelser mellom hjemme- og utefront, og å skape et tillitsfullt samarbeid mellom de ulike politiske avskygninger innen hjemmefronten. At dette ikke gjaldt forholdet til den kommunistiske motstandsbevegelsen, framgår av "Kretsens" gjentatte henstillinger til regjeringen om å via norske radiosendinger til Norge ta avstand fra kommunistenes oppfordring til sabotasje som et viktig ledd i motstandskampen. Ikke bare "Kretsen", men en gruppering som kalte seg "Det militære råd", Rådet, gikk i en henstilling til regjeringen i juni 1941 imot sabotasje og andre aksjoner mot okkupasjonsmakten. Ifølge Gjelsvik gikk de i sin henvendelse også imot tilførsel av våpen så lenge det ikke hadde noen direkte sammenheng med invasjon. De la an på å utbygge Milorg til en kaderorganisasjon for beredskapsformål. Den samme gruppering sendte samtidig, ifølge Gjelsvik, et brev til Kong Haakon i London der de uttalte ønsket om å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre godkjent av kongen - noe som skapte misforståelser i London og ble gjenstand for kritikk. Det Gjelsvik unnlater å fortelle, er at etter at Kongen hadde mottatt henvendelsen, kalte han i et møte med statsministeren brevskriverne for "Politiske kannestøpere" i følge Undersøkelseskommisjonen av 1945. Han understreket at han på konstitusjonelt vis var valgt til Norges konge,og at det han ble bedt om, å godkjenne et militært interimstyre som skulle styre på ubestemt tid etter krigens slutt, var stikk i strid med konstitusjonen. Han gjorde det klart at han ikke under noen omstendighet ville stille seg til disposisjon for noe slikt. Slik endte den saken. Mer om "Kretsen" her - S. 77 - 79 I : Død over de tyske okkupanter :  De norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8 KRETSEN