" På samme tid ble ti andre trøndere i Vollan-fengslet dømt fra livet.

Det var medlemmer av den såkalte Wærdahlgruppen, som også var blitt tatt på grunn av Rinnan-bandens negative kontaktvirksomhet og provokasjonsmetoder...

En morgen utbrøt Henry Thingstad, der han kom ned i kjelleren i spissen for sine ni unge kamerater:

"Dere ser så triste ut at man skulle tro at det var dere og ikke oss som skulle henrettes.

Og Peder var der sammen med dem, og selbyggen var rankere enn de noen gang hadde sett ham der i fengslet.
Hver gang de elleve gikk tilbake til cellene, kunne være den aller siste - men ingen kunne vite noe bestemt, og det ble aldri tatt farvel. Thingstad var glødende marxist, og hadde vel følt seg fremmed ovenfor det kirken representerer. Men den kristendommen Peder Morset sto for, gjorde dypt inntrykk på ham og de ni andre som snart skulle dø.

De lyttet til selbyggens små andaktsstunder, og deres sinn var ett med Peders, når han sluttet med å si fram de første linjene i fedrelandssangen: "Ja vi elsker dette landet som det stiger frem, furet, værbitt over vannet med de tusen hjem"

De våket, de ventet og de sang, de dødsdømte, - sang de samme ordene og følte fellesskapet så fullkomment at den kristne bonden,læreren fra Selbu og de unge marxistene fra byen fikk som ett og samme sinn. Og roen og freden vokste alltid sterkere i dem alle, fordi de visste at de hadde kjempet for menneskelighet og frihet og for landet, og at de hadde rett til å møte selv døden med løftet panne. For intet ville være forgjeves. De trodde, der de lå på de nakne briskene og sang, at det nazistiske tyranniet endelig ble knust, skulle frihet, trygghet og rettferdighet bli hele menneskehetens selvfølgelige eie...Presis klokken ti om morgenen den nittende mai kommer en av de store tyske transportvognene til Vollan. Tolv menn fra Sicherheitspolizei går ut av bilen og inn i fengslet. Kommandant Schwenk åpner personlig hver celledør i den avsperrede avdelingen i annen etasje. Heller lavt gir han de dødsdømte ordre om å stille opp i rekke i korridoren. De elleve patriotene har begynt sin siste ferd, og de kjører opp Eidsvoldsgaten - den som er gitt navn og ære for den grunnlov som forkynner de idealer mennene om få minutter skal dø for.

Peder og de andre sier et og annet ord til hverandre mens den digre, grå bilen ruller mot Kristiansten festning, men for det meste tier de. Rundt de elleve er maidagen og livet, men vognen er tildekket, slik at ingen skal få se menneskene som føres til retterstedet. På vollen innenfor den gamle festningsmuren står eksekusjonspelotongen allerede parat.

Det er tolv menn - også disse hører til det tyske sikkerhetspolitiet. Og ennå er tre av de unge idealistene i live. De har måttet se og høre alt, mens de venter på sin tur. - Sett kameratene få bind for øynene, sett dem bli bundet til pælene, sett deres avsjelede legemer henge tungt i tauene og bli tatt vekk på bårene. Og til slutt må de også høre sin skadeskutte kamerats stønn og være vitne til at gestapisten dreper ham med pistolen. Og allikevel bryter de ikke sammen, ber ikke om nåde, - bare løfter sine unge ansikter mot den mailette himmelen og ser for siste gang mot alt det skinnende blå før deres øyne dekkes til og de føres til pælene."

De ti unge frihetskjemperne som døde sammen med Peder Morset, var urmaker Henry Thingstad, typograf Thorleif Olsen, arbeider Godtfred Lervaag, jernbanemann Arvid Knutsen, kontorist Egil Mogstad, arbeider Einar Tønsdal, Gustav Bergquist, reparatør Odd Nilsen, lagerarbeider Thorleif Dahl og sporveiskonduktør Johan Flønes.
Se fotografier. her av de ovennevnte og andre av NKPs og NKUs medlemmer som måtte bøte med livet i frigjøringskampen.

Trøndelag. - S. 197-204

I : Død over de tyske okkupanter :

 De norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. -

[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8

Stiftelsen for fremme
av Arne Ekelands kunst
her