Landskap og figurer; Arne Ekeland




Troms og Finnmark



Selv om ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjet skapte forvirring rundt i verden, så nok de aller fleste av NKPs avdelinger og medlemmer den som taktisk og ikke ideologisk.
Appellen som Troms distrikt av NKP sendte ut i Nordlys den 16. april i 1940 viser det.

De hadde ingen illusjoner andre steder nordpå, heller. Nils Alfons Libakken fra Balsfjord forteller at tyskere assistert av "norske" lensmannsfolk etter forbudet mot NKP i august-'40 kom til hans heim og ransaket denne. Det eneste de fant, var det siste nummeret av NKPs avis Arbeideren. Hans far, som var aktiv partimann, hadde gravd ned alle viktige dokumenter.

Hammerfestkommunistene var enda tidligere ute. Partilaget der var blitt dannet 1. mai 1935. Våren 1940 hadde det 13 medlemmer, og Aksel Wahl var lagets leder. Den 7. november 1939, under Finlandskrigen, ble det stiftet et ungdomslag med vel 30 medlemmer, og med Bjarne Kvalvik som leder. Allerede 2 måneder før 9. april ble mulighetene for en tysk okkupasjon av Norge diskutert i partilaget. Det ble vedtatt at abonnementslistene på Arbeideren og NKPs fylkesavis Finnmarks fremtid skulle fjernes fra posthuset. Avisene skulle deles ut av partimedlemmer til abonnentene som et sikkerhetstiltak.

Da tyskerne rykket fram i Nord-Norge, kjempet to av lagsmedlemmene, Albert Brox og Kåre Hartvigsen ved narvikfronten. Aksel Wahl var innkalt til Alta bataljon. Mens han var i Alta, holdt partilaget der en partikonferanse hvor Richard Bodin, redaktør av partiets fylkesavis, orienterte om situasjonen. Forsommeren 1940 kom Olaf Kvernmo fra NKPs sentralstyre til Hammerfest for å orientere seg om situasjonen og høre om noen av kameratene hadde falt under krigshandlingene. Han sa at det kom til å bli ei vanskelig tid, og at laget måtte ta egne initiativ. Etter Kvernmos besøk ble medlemstallene både i parti- og ungdomslaget "redusert

De oppga bare navnene på de mest kjente kameratene da Gestapo innkalte til forhør. Under forhørene kom det fram at Gestapo allerede hadde god oversikt over alle som var kommunister. Jonas Lies tidligere registreringer var slik til stor hjelp for de tyske okkupantene.

Hammerfest var en liten by med omlag 3000 innbyggere, og da det var omlag like mange tyske soldater i byen, ble motstandsarbeidet vanskeliggjort. En målsetting var å få folk til å sette ned tempoet på bedrifter som leverte varer til tyskerne. Radionyheter fra London ble viderebefordret med jungeltelegrafen, og noen flygeblad ble delt ut. Et av disse inneholdt Kongens tale til det norske folk, og et annet en tale av Molotov om krigens gang.

Vinteren 1941-42 utarbeidet Aksel Wahl et "krigsdokument" på 20 handskrevne sider, som var forslag til videreutvikling av partiets illegale arbeid. Det ble sendt til Ingvald Bjørnes i Karmøyvær, Erling Romsdal i Alta og Åge Andersen i Lakselv.

Etter angrepet på Sovjet-Unionen trappet Gestapo opp razziaene mot kommunistene. Wahl hadde ukentlig meldeplikt hos Gestapo i 7 måneder. De sendte også en provokatør, en tysk "kommunist" med påtatovert hammer og sigd, men han ble gjennomskuet, og fikk ikke gjort noen skade. Gestapo slo imidlertid til den 3. mars i -'44 og arresterte 9 kommunister og sympatisører. Wahl ble forhørt i 55 timer i løpet av 4 dager. Fem av de arresterte ble sendt til Tyskland. Det var Henry Hansen, hans datter Henny, sønnen Gunnar, Fritz Valen og Aksel Wahl. De kom alle tilbake til det nedbrente Hammerfest med De Hvite bussene i krigens sluttfase.

Nazistene rekrutterte ofte medløp Unggutten begynte å gråte og fortalte Wahl at han var den eneste som hadde snakket vennlig til ham. Å hovere over en villedet, slagen og angrende ungdom, var ikke Aksel Wahls stil.



Partisanene

 Kommunistenes motstandskamp i Troms og Finnmark tok andre former enn i resten av landet:

Partisanvirksomheten.

Forberedelsen til motstandskampen ble tatt på et møte i august 1940 på Jakobsnes i Sør-Varanger av NKP-tillitsmenn i Øst-Finnmark, hvor retningslinjer for det illegale arbeid og motstandskampen ble trukket opp. På møtet deltok bl.a. Gotfred Hølvold og Håkon Sneve fra Sør-Varanger, Åsmund Nygård fra Vardø (redaktør av partiets avis: Finnmarks fremtid) og Sverre Søderstrøm, leder av partilaget i Kiberg.

Den mest nærliggende oppgave var å bringe informasjon til Sovjetunionen om tyskernes konsentrasjon av tropper og krigsutstyr ved grenseområdene i Sør-Varanger som opptakt til angrep mot Murmansk. De første tok seg over grensa kort tid etter. Det skjedde forøvrig natta til 16.august 1940, samtidig som Norges kommunistiske parti ble forbudt av de tyske nazistene. Etteretningsarbeidet var fra da i full gang.

De etteretninger som ble gitt om de tyske krigsforberedelser fra norsk territorium, hadde utvilsomt enorm betydning for forberedelsen til forsvaret av Murmansk. Hitlers generaler regnet med å innta Murtmansk på kort tid, men ble som kjent stanset ved elva Litsa nær den tidligere finsk-sovjetiske grensa, og nådde aldri lenger øst.

dette hadde også avgjørende betydning for de vest-alliertes våpenforsyninger med Murmansk som mottakerhavn. Ishavsfronten var faktisk det eneste frontavsnittet på østfronten hvor Sovjet ikke måtte oppgi betydelige landområder før vendepunktet kom

Møtet på Jakobsnes ble etterfulgt av møter flere steder i Finnmark, hvor flukt til Sovjetunionen ble planlagt. Fra fiskeværet Kiberg flyktet høsten 1940 omkring 70 personer, til dels også familier over til fiskerhalvøya og Murmansk.

Det hører med til historien at nazistene under forberedelsene til angrepet på Sovjetunionen gikk til arrestasjoner etter navnelister utarbeidet av Quslingregjeringas "justisminister" Jonas Lie. Han var allerede i 1939 av Nygårsvold-regjeringa (!) sendt til Finnmark med spesialoppdrag å registrere "kommunister og andre farlige elementer". jonas Lie var det også som skygget vår store krigshelt Nordahl Grieg, som den gang var på nøytralitetsvakt i Sør-Varanger! Mange av dem som var på Jonas Lies lister var ikke å finne da nazistene gjennomførte sinne rassia i 1941 i Øst-Finnmark.

Kjell Fjørtoft skriver i boka "Lille Moskva" om Jonas Lie:
I ettertid kan det uten videre slås fast at det var et misgrep av dimensjoner fra justisdepartementets side å sende nettopp Jonas Lie nordover. Og det er da også ganske påfallende at det på offisielt hold, både innenfor justisdepartement og politi, ikke er mulig å fremskaffe særlig mye materiale omkring Jonas Lie til tross for den rolle han spilte under krigen. Det materiale som omhandler ham er fremdeles hemmeligstemplet materiale. Og det kan en forstå siden det var justisdepartementet som satte ham til å spille en av hovedrollene i det drama som utspilte seg i Øst-Finnmark i månedene fram til tyskernes angrep på Norge den 9. april 1940.


Partisanene verves
Nazi-Tyskland overfalt Sovjetunionen i juni 1941 og satte i gang sine angrep på Isahvsfronten etter å ha fått Finland som oppmarsjområde. Da meldte spørsmålet seg for norske flyktninger som oppholdt seg i Murmansk om å melde seg til tjeneste for å delta i frigjøringskampen. De fleste "våpenføre" meldte seg, mens syke, kvinner og barn etterhvert ble evakuert til sikre områder øst for Uralfjellene.

Partisanvirksomheten var en viktig del av Sovjets krigsinnsats under den 2. verdenskrig. Partisaner var organiserte grupper som opererte i tyskbesatte områder, rapporterte om tyskernes bevegelser, sprengte transporter, o.l.
De norske partisaner fikk en liknende, men spesiell oppgave i krigføringen.

Allerede i 1941 ble de første partisangrupper sendt til Varangerhalvøya for å skaffe opplysninger om tyskernes troppekonsentrasjoner. En større gruppe i Komagvær-området møtte vansker, ble angitt - og medførte at de første partisaner mistet livet.

Tyskerne ga ikke opp planene om å besette Murmansk, samtidig som de ved konstante flyangrep søkte å lamme byen og havna. Under sovjetarmeens inbitte og heltmodige forsvar av Ishavsfronten var det at de nordmenn som deltok som partisaner ytet en uvurderlig innsats. Det gjaldt å svekke det tyske krigspotensiale ved å hindre forsyningene til "Festung Kirkenes", som var hovedbase for fronten og endepunkt for de tyske sjøtransporter. Det gjaldt også å lokalisere tyske troppekonsentrasjoner, forsyningsanlegg, feltplasser, o.l.
Langs finnmarkskysten, helt ned til Arnøy i Troms, ble det etterhvert landsatt mindre etteretningsgrupper, som hadde som hovedoppgave å melde fra til Murmansk om tyske konvoier og sjøstridskrefter utenfor kysten, og samtidig drive andre etteretningsoppdrag. Disse gruppene besto som vanlig av 3 personer, i noen tilfelle deltok også sovjetiske statsborgere, bl.a. etterkommere av nordmenn som bodde på Kola og som behersket norsk. Partisanene ble utstyrt med sivile klær og med norsk pass eller grenseboerbevis, og selvsagt med proviant og med annet nødvendig utstyr, og selvsagt med radiosendere. I hver gruppe var det en telegrafist.

I mørke høstkvelder ble de landsatt fra undervannsbåter, hvor norske fiskere som var kjent med kysten, var med som kjentfolk. Slike partisangrupper ble bl.a. opprettet ved Persfjord, Syltefjord og ved Berlevåg på Varangerhalvøya, ved Hammerfesytområdet, på Sørøya og på Arnøy i Troms.

partisangruppene installerte seg i fjellhuler på de ytterste nes, med god utsikt over de nære kystområder. Derfra tikket meldinger til Murmansk om de tyske bevegelsene på kysten, og ga signaler til angrep fra sovjetiske u-båter og fly mot de tyske skipstransporter.

Mange tyske transportskip gikk derved til bunns i Barentshavet istedenfor som forsyninger til fronten. Det er beregnet at mer enn 80 tyske fartøyer derved ble senket.

I Sør-Varanger opererte også partisanene, hvor de drev etteretning om de tyske anlegg, den viktige flyplassen på Høybuktmoen, forsyningene på Kirkenes havn og andre installasjoner som var en del av "Festung Kirkenes". Det hendte at enkelte grupper tok seg over grensen til fots, eller ble sluppet i fallskjerm over norsk område.

Radiokodene til Murmansk ble tatt imot og formidlet videre av noen norske jenter som hadde meldt seg til tjeneste og fått opplæring i telegrafi. De var nære pårørende og slektninger eller kamerater til partisanene.


Ekstreme kampforhold


Partisangruppen arbeidet under ytterst vanskelige vilkår, antakelig de vanskeligste under hele motstandskampen i Norge. De små og gjennomsiktige forhold med liten befolkning og massiv tysk besettelse gjorde det meget risikabelt å ta kontakt med befolkningen. Det fantes også nazister og folk som av redsel for selv å bli angitt kunne rapportere til nazistene. Og en barsk og naken natur ga liten mulighet til å skjule seg. Samtidig ble de utsatt for ekstra harde fysiske påkjenninger, spesiellt gjennom lange vinterperioder i fuktige fjellhuler og skjulesteder bygd opp av stein og torv.

Under disse forhold hadde det stor betydning at det var mulig å ha kontakt med enkeltpersoner i området som på forskjellige måter var til hjelp for partisangruppene. Disse kontaktene hjalp til med nødvendige forsyninger, holdt øye med tyskerne, og enkelte drev organisert etterretning om tyske anlegg og konsentrasjoner. Det var med livet som innsats disse kontaktene samarbeidet med partisanene. Selv om mange kommunister under krigen havnet i tysk fangenskap, var det allikevel kjente partifolk som var aktivt med i den illegale kontaktvirksomheten.


Massive mottiltak fra tyskerne

Den tyske etterretning drev en febrilsk virksomhet for å rulle opp partisangruppene, men oppnådde ikke dette før på forsommeren 1943. Da gjennomførte de en lenge planlagt operasjon "Mitternachtsonne", hvor hitler ga ordre om å sette inn sine fremste eksperter i etterretning. Det ble organisert som et samarbeid mellom SIPO, Abwehr og flyvåpenet, marinen og 210. infanteridivisjon. Over 1000 mann ble satt inn. Fra før hadde tyskerne også vervet en god del agenter blant norske nazister.

Ved hjelp av den massive innsats, ved enkelte angiverier og et par overløpere maktet tyskerne så å rulle opp størstedelen av partisanvirksomheten fra høsten 1943. Det medførte at mange som var knyttet til denne virksomhet ble tatt av tyskerne. I 1943 ble i alt 18 partisaner og 23 kontakter skutt av tyskerne. noen falt direkte i kamp, men de fleste ble dømt ved krigsrett og skutt etter grusom tortur. En del av kontaktene hvnet i tyske fangeleire, deriblant flere kvinner. Det var den pris noen måtte ofre i kampen mot de nazistiske undertrykkerne.

Til tross for disse tap fortsatte enkelte sporadiske operasjonewr av de partisaner som fortsatt var intakt, helt til krigens sluttfase i nord.

Hans Kr. Eriksen oppgir i sin bok "Partisanenes død" følgende tall om døde:
De fleste som her nevnes som sivile, var i høy grad aktive motstandskjempere.

Få uker etter tyskernes angrep på Sovjetunionen kom de første krigsfangene. De første kom fra Kola-halvøya, seinere kom mange, mange flere, også fra Leningrad-området. og det var ikke bare sovjet-soldater, men også sivile - både kvinner, barn og eldre. Tallet på fanger kom opp i tusener. Behandlingen de fikk, trosser enhver beskrivelse. Bare i Kirkenes-området var det ca. fire tusen som måtte bøte med livet. De ble lagt i massegraver ved Kirkenes. Etter krigen ble de gravd opp igjen, tross sterke protester, og flyttet til Tjøtta krigskirkegård i Nordland.
Mange nordmenn som kom i kontakt med russerfangene, gjorde sitt beste for å bøte på matmangelen. Noen fikk også hjelp til flukt.

Etter finlands kapitulasjon strømmet de tyske styrkene fra Kola mot Finnmark. Nå var de i krig med finnene også. Og tyskerne brukte "den brente jords taktikk".

I oktober 1944 stod russerne utenfor Norges grenser i nord. Det brøt nærmest ut panikk i tyskernes og nazistenes leir. Nazimyndighetene hadde oppfordret til "frivillig" evakuering. Men det ble stort sett nazistene som dro - for å redde sitt eget skinn. Evakueringen gikk meget tregt. Befolkningen flyktet til fjells, til skogs, til huler, til Sverige eller til øde øyer. Terboven grep inn. han sendte fjernskriv via Bormann til Hitler. Og det ble fart i sakene. Med hjemmel i et "Führer-Befehl", sendte general Rendulic og Terboven en felles kunngjøring om tvangsevakuering. Kunngjøringen avsluttes med: "Enhver som ikke følger denne bestemmelse, vil bli skutt.". De som ikke greide å komme seg vekk fra tyskerne, ble drevet vestover og sørover.Det samme gjaldt russerfangene. Det var et helvete for disse utsultede menneskene, mange segnet om og døde eller ble skutt.

Nordmennene som kom seg unna, berget seg på et vis - selv om vinteren var i anmarsj. Før og under de kraftige krigshandlingene omkring Kirkenes, hadde flere tusen personer søkt tilflukt i de store gruvegangene i Bjørnevatn. Det var deres hjem etter at Sør-Varanger hadde blitt en branntomt.

Sovjetsoldatene ble hilst som befriere da de rykket over grensen og jagde nazihæren på flukt vestover. Som et historisk klimaks står det øyeblikk da tusener av Sør-Varangers befolkning som hadde søkt tilflukt i en nedlagt gruvegang ved Bjørnevatn, og som hilste befrierne med "Ja vi elsker" og "Internasjonalen" da de ankom.


Mange i Varanger- og Tanaområdet måtte, for å unngå tyskernes tvangsevakuering, gjemme seg i fjellet før de kom tilbake til nedbrente bygder, totalrasert fra Varanger til Lyngen i Troms.

Enkelte steder i Finnmark og Nord-Troms er det reist minnesmerker og monumenter over dem som ga sitt liv i kampen for Norges frihet. Mange av de navn som står på disse minnesmerker, tilhører kommunister. I en avgjørende tid for land og folk forente de sin klassebevissthet med en selvoppofrende kamp for å befri landet fra det nazistiske uhyret som truet vår framtid.

Mens en del motstandsfolk i andre deler av landet er blitt hedret med høyere utmerkelser, har ikke de gjenlevende partisaner og partisanenes kontaktfolk som gjorde en enorm innsats for landets frigjøring her nord, fra norsk side blitt møtt med den honnør som de fortjener, men tverrt imot mistenkeliggjort.

Enkelte som Trygve Eriksen og andre, som mottok de høyeste sovjetiske ordener for sin innsats under krigen, fikk således en krigsdeltakermedalje tilsendt i posten 40 år etter krigen.

Fra 1939 ble kommunistene i nord møtt med overvåking av politietatens utsendte, Jonas Lie. Han var utnevnt og utsendt av justisminister Trygve Lie, medlem av Nygårdsvoldregjeringa. I 1945 ble kommunistene igjen utsatt for overvåking og trakassering.

Det var først mange tiår etter at den offisielle unnskyldninga og oppreisning kom, og den var det kong Harald som framførte.


Livet som innsats - et helvete til takk

Håkon Sneve var sagbruksarbeider i Jakobsnes i Sør-Varanger og medlem av NKP. han hadde heller ingen illusjoner om tyskerne og rømte over til Fiskerhalvøya i Sovjet-Uniuonen allerede 21. juni i 1940, ni dager etter at de norske troppene hadde kapitulert.

Han ble en av de 45 norske som lot seg verve i Den Røde arme, for å kunne kjempe som partisan for Norges frigjøring. En meget risikofylt oppgave, der bare 17 av disse ungikk å miste livet.

Om forberedelsene til flukten forteller Sneve at han ble invitert hjem til den kjente finnmark-kommunisten Gotfred Hølvold. Her traff han Sverre Søderstrøm, som han kjente fra før, og forfatteren Nordahl Grieg. Denne hadde deltatt i militærtjeneste i Finnmark, og nyttet høvet til å besøke den fargerike Gotfred Hølvold. Da Nordahl Grieg hadde gått, begynte de tre andre å planlegge rømminga. Hølvold hadde planer om å flytte trykkeriet til partiavisa over til Sovjet-Unionen, der de kunne trykke trygt. De fikk ordnet med båt, men da de gikk iland på Murmansk-kysten, ble alle arrestert. De fikk imidlertid opplæring i etterretning og sendt ubevæpnede på tokter inn i Norge. Dette var vinteren/våren 1941.

Etter at Tyskland brøt avtalen og marsjerte mot øst den 22.06.1941, ble det fart i opplæringa i etterretning. Nå ble også farene større for de norske, og 28 av partisanene falt i kamper mot tyskerne. Noen av de norske partisanene ble tatt til fange av tyskerne og sendt til leire i Tyskland, der flere omkom.

Håkon Sneve ble med som bygningsarbeider i gjenreisinga av Nord-Norge, og håpet som andre på bedre tider og fast arbeid. Han kommer inn ved Bjørnevatn gruver, men AP-folk samrådde seg med direktøren, og i 1955 blir han sparket. Han hadde bygd seg hus, og store deler av lønna gikk til dette. han måtte flytte fra huset, men endelig fikk han fast jobb ved svømmehallen i Kirkenes. Han ble en betrodd mann og var med i rettsvesenet som lagrettemann i 46 år. Men hele tida er han under overvåking av POT.

Etter at hans familie midt i 80-åra hadde hatt besøk av noen studenter fra Øst-Berlin, ble han innkalt av overvåkingstjenesta som sa at han var mistenkt som spion for en fremmed makt. Sneve ble arg og sa at enten fikk de føre bevis for sine påstander, eller så måtte de la ham og hans familie i fred.



Da han måtte levere inn uniforma til sivilforsvarstjenesta til en forhenværende nazist, sprakk det for Håkon Sneve: "Skal jeg måtte gå - mens du som var nazist og hird under krigen får bli?"

I nær 50 år levde de Kiberg-partisanene som overlevde krigens gru, under press og mistenkeliggjøring. Torleif Utne, som hadde vært partisan, sa på slutten av sitt liv:
For mange av oss som reiste fra Kiberg til Fiskerhalvøya da krigen brøt ut, har det vært et helt liv i helvete. Men nå er det vel snart over.
Han døde to uker senere. Håkon Sneve så det på sin måte og tenkte at disse folka som har vært med på å plage andre gjennom et helt liv - umulig kan kunne ha det godt med seg sjøl. Noen krigspensjon fikk hverken han eller noen av de andre partisanene som hadde kjempet for Norges frihet.

Partisanene Sibblund og Søderstrøm les her

Trygve Eriksens beretning fra sine opplevelser som partisan i nord 1941-1944 les her

Nordmenn som fikk partisan-opplæring i Sovjet
(etter Fjørtoft: "Lille Moskva", s. 202)

Kiberg og omegn
Arne Eriksen*
Ivar Eriksen*
Ingolf Eriksen*
Sigvard Eriksen
Trygve Eriksen
Emil Isaksen
Oskar Johnsen*
Frans Juoperi
Håkon Halvari*
Åge Halvari*
Oskar Karila*
Hilmar Heikkila*
Otto Larsen
Arnulf Mathisen
Frans Mathisen*
Ragnvald Mikkelsen
Reidar Mikkelsen*
Bjarne Nilsen
Oskar Olsen
Gunnar Søderstrøm [*?]


Jakobsnes i Sør-Varanger Arthur Amli (ble i Sovjet etter krigen)
Kåre Figenschou*
Per Ragnvald Figenschou
Henry Pettersen*
Hjalmar Pettersen*
Alf Siblund*
Dagny Siblund
Oddvar Siblund*


Kirkenes
Håkon Sneve
Oskar Nystrøm*
Eilif Dahl


Gamvik
Magnus Olsen
Alf Thorstensen


Bugøyfjord
Richard Johansen*
Rolf Søderstrøm*
Sverre Søderstrøm*
Harald Utne*
Thorleif Utne
Leif Falck Utne*
Ingolf Aspås*


Vardø
Gunnar Berg*


Silsand på Senja
Rasmuss Rydningen


Skogfoss i Pasvik
Karl Fredrik Komeros


Tromsø
[navnet falt ut]


Ekkerøy i Varangerfjorden
Aksel Bogdanoff


De med * ved navnet, ble drept i kamp eller døde i Sovjet


Dette er de nordmenn som fikk spesialopplæring i våpenbruk, kartlesing, sabotasje, sprengstoff, telegrafi og fallskjermhopping.

Det var også andre som ikke hadde denne form for opplæring, men som var med i Den Røde arme eller ble brukt som telegrafister eller til andre gjøremål i Sovjet under krigen. De var ikke sendt ut som partisaner.

Noen nordmenn som flyktet til Sovjet, ble av aldri oppklarte grunner satt i sovjetiske fangeleire.

De overlevende ble frigitt først etter Stalins død.



Organisering av motstanden av stor historisk betydning / Edvard Schanche.- S.5.
I: Friheten.- Årg. 64, nr 2 (torsdag 9. januar 2004)
http://www.friheten.no/iriks/2004/01/finmot.html