NKPS HISTORIE (Bind 1), s.193. Rudolf Nilsen; "En av de trofaste sliterne". "Man hadde løst de håpløse lokalforhold i Oslo og skaffet seg eget hus i Storgaten 45. Huset var dyrt og svært lite høvelig. Men her flyttet man da inn, partiet, ungdomsforbundet, forlaget Ny Tid og Norges Kommunistblad med redaksjon, ekspedisjon og eget trykkeri. Avisen fikk snart sin faste medarbeiderstab. En av de trofaste sliterne i avisen var Rudolf Nilsen.. Han offentliggjorde også noen av sine første store dikt i Norges Kommunistblad, navnediktet til hans første diktsamling "På stengrunn" finner en der vinteren 1924. På stengrunn. De unge bjerkene i svarte byen de står og bruser med sitt lyse løv, som om de åndet store skogers vårluft og ikke skorstensrøk og gatestøv. De løfter tappert sine tynne grener og lar dem svaie under vårens sus og varme sig i solens gode stråler, som flommer inn imellem gatens hus! Men de blir aldri som de store trærne, Slik er det når man vokser op på stengrunn og bare har en drøm om skog og li. På våren kom det praktfulle "Sang til jorden" i avisen. Sang til jorden Deilige jord! Vi er dine i liv og i død! Dig vil vi tjene så lenge det ulmer en glød i våre hjerter, i våre lemmer og skjød! Allgode mor! Du har skjenket oss alt hvad vi har. Under den mektige sol blev du drektig og bar oss, dine barn. Og på himmelen står solen, vår far! Mer enn vårt liv har du gitt oss. Ja ødsel og rik henter du gavene frem ifra kjortelens flik. Alt hvad du krever igjen er vårt arbeid og våre lik. Alt du forlanger er at vi vokter vårt pund, er at vi gjør oss tilgode de kostbare fund og at vi synger din pris hver en ledig stund! Men dine sønner og døtre, ja vi dine barn, skjønte oss ikke på lykken og rotet ihop våre garn, så vi i stedet for lykken fanget inn bare skarn. Mens vi var få og hadde uendelig plass og fant at en hule av sten var det rene palass, fordi den gav tørrere leie enn myr og morass - ja, mens vi kjempet for livet i skogenes dyp og følte naturen som favn av en kjempepolyp mot hvem vi var hare å regne for dumdristig kryp - da - i vår barndoms gylne og skinnende gry, da tankene strømmet som sol gjennem hjernens sky og vi i undren så oss omkring i en verden ny - levet vi alle som brødre, sammen i kamp og i fest. Intet var hans eller hennes. Ingen var bedre og best. Nedla en mann et bytte, var hele stammen hans gjest. Fant vi en gressgang ved havet, så slo vi oss ned og levet en sommer på dette velsignede sted. Morgenen kom med arbeid og aftenen kom med fred... Med kvinnene avlet vi unger, som kravlet og sprang viltre og frie som kalver i skog og på vang. Elskoven kjente vi ikke. Det var forplantningens trang. Tidene gikk. Vi blev gamle. Menneskeheten blev stor. Så blev vi svake og glemte vi fødtes av sol og av jord. Da diktet vi fremmede guder. Fornektet var egen mor. Det var vår ulykke. Noe var større enn oss. Bergene skalv jo for vreden av en eller annen koloss. Hvelvene runget av latter. Hvem kunne her vise tross? Skar det et lyn over himlen, hørte vi tordenens skrall, krøp -vi forferdede sammen som kveget på stall, hvisket vi lamslått: Hør, gudene går i sin hall! Likevel var det en natt at vår sterkeste bror vandret på jakt under stormenes hylende kor. Lynene krysset hinannen. Trærne lå flate langs jord. Og da han vendte tilbake, hadde han nedlagt en bjørn. Si er det sagt, at han smilende kvad om sin tørn. Senere kaltes han alltid for: Stormenes Ørn! Hvordan kan han, tenkte mange, ha styrke til alt? Er han en mann, på hvem gudenes øine er falt? Ja, han er større enn oss og til stordåd kalt. Da gikk vi til ham og bøiet oss, kysset hans fot: Du er vår herre, er større i styrke og mot. - Snart var det glemt vi var rundet av samme rot. Kvinnene kan du få velge, ja vi skal grave din brønn sa vi til Stormenes Ørn - det er gudenes lønn. Og deres nåde skal følge din førstfødte sønn! Slik blev det herrer og treller. I ondt og i godt fulgte vi siden en hersker og priste ham blott: All øvrighet er av gud og bør bo i et slott! Årtusener gikk. Og vi trellet for herskernes ætt, nogen med plogen, andre med spade og spett. Tusenvis gikk vi i krig for de herskendes ære og rett. Alt har vi skapt, mens de pisket med svøper vår rygg, reist pyramider og templer og skyskraperbygg, bakt deres brød og gjort deres festers brygg. Skib har vi bygget, og veier og lokomotiv. Under vår skapende hånd, på vårt seirende: Bliv! - yret de fjerneste egne av virke og liv. Selv fikk vi leve i skyggen av den metropol, som vi med verkende skuldre reiste mot himmel og sol. Trange og smussige gater var arbeidsbienes bol. Knurret vi, kom de med svøper og fengsler og lov: All øvrighet er av gud, og det regnes for grov synd mot hans bud å planlegge oprør og rov. Dette var straffen fordi vi fornektet vår mor, fordi vi tok fremmede guder og glemte dig jord, deilige jord under solbålets ildstråleflor! Men i vårt hjerte, ja dypt i vårt mørke sinn lå en erindring om vårdagers syngende vind, den gang da menneskevåren suste i jorderik inn! Og da vi trellet som hårdest, ja i en vanvidsnatt, mørket lå tett over jorden, bare fra bombene skvatt ildmørje ut over ørkner bevokset med piggtrådkratt - mørsere gjødde og spydde, det stank av karbol og blod og menneskekjøtt, som blev stekt på granatsplinters glo, skyttergravenes rekker av menn lå lik - hvis de ikke stod - da så vi oss stumme tilbake i tusener trelldommens år, mintes en stormnatt vi klumpet oss sammen som får, og da vi skjelvende hvisket: Hør gudene går! Dette var også gudenes, dette var herskerens verk! Å, men nu frykter vi ikke en himmelsk berserk: trældommens år har gjort menneskeheten sterk! Og da den lange, vanvittige natt var forbi, hadde vi sett i en drøm hvad du en gang skal bli, fruktbare jord. Vi skal gjøre dig kongelig fri! Og i den nye og strålende solmorgenstund reiste vi kampen for jorden. Med syngende munn stormet vi gudenes hellige offerlund! Keisere rev vi fra tronen, konger gikk samme vei. Skulde vi kanskje ha fremmede guder for dig? spurte vi jorden. Og våren sang brusende nei! Gudssønnen sukker på korset: Se dette lam, slik skal du bære din lidelse, bære din synd og skam. Riv ham fra korset! Vi vil ikke lide for ham! Deilige jord! Vi er dine i liv og i død! Dig vil vi tjene så lenge det ulmer en glød i våre hjerter, i våre lemmer og skjød! Diktsamlingen "På stengrunn" kom høsten 1925 på partiets forlag.Der ga Rudolf Nilsen sin klasse "Revolusjonens røst", det dikteriske monumentet som alltid vil stå som noe av det ypperste i norsk litteratur". Revolusjonens røst Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den. Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet. Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk. Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil. Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt. Just Lippe I: NKPS historie I, Oslo 1963, på s. 193, om Rudolf Nilsen.