Rudolf Nilsen : Den norske arbeiderklasses sanger Av Sverre G. Ljungblad Den 28. februar er det femti år siden Rudolf Nilsen, den norske arbeiderklasses store dikter, ble født. Han ble født på Rodeløkka, altså i et typisk arbeiderkvarter, men i et arbeiderkvarter som ennå hadde et uomtvistelig preg av småby. Syv år gammel mistet han sin mor, og dette førte til at han vokste opp hos sin bestefar. Bestefaren var av den gamle skole. Han var en innflytter i byen, og kunne aldri slå seg helt til ro der, men lengtet tilbake til sin hjembygds skog og fjell og store sjøer. Bestefaren var fra Hemnes i Søndre Høland, nærmere bestemt fra de store skogtraktene ved Mjermen, denne perle av en innsjø der oppe i skogene. Men tross sin evige lengsel ettter skog og fjell og frisk luft måtte han slå seg til tåls i Oslo, og han gjorde det arbeid han ble satt til, flittig og samvittighetsfullt, og tok til takke med den lønn og de arbeidsvilkår det ble budt ham, og mente det måtte være sånn, og for øvrig satte han sin lit til Gud. Dette religiøse hjem, og den typiske småby Rodeløkka var ved århundreskiftet, var det miljø Rudolf Nilsen vokste opp i. Det er neppe tvil om at nettopp dette miljø satte sitt preg på Rudolf Nilsens drøm og lengsel. Vi finner den igjen som en var, intim stemning i mange av hans dikt. Herfra er det han har denne varme, stille tone av inderlighet som skinner igjennom, ofte selv i hans sterkeste kampdikt. Jeg skjenker mitt hjerte en gave i duften av muld og regn - en drøm om min barndoms have med plener og hekk og hegn og blomster som vugger og neier med kalker og dugget gull For alt jeg i verden eier er duften av regnvåt muld. men byen vokste, og Rudolf Nilsen med den. Og den lille småby, Rodeløkka, fylte ham med lengsel etter å komme ned i den store, virkelige byen. Men det var noe som sto og stengte, og satte en bom for alle drømmer og utferdslengsel. Det var en stor, svart og truende gassbeholder. Den ble liksom symbolet på fattigdommen og det som sto hindrende i veien. Ved dag sto bjerget truende og stengte for himlens lys - en kullstøvsky omkring Å Gud, det kunne få en til å lengte mot alle verdens underlige ting! For bak det svarte fjell med kullstøvskyen lå eventyrets endeløse land - den store, brusende og fine byen, og gjennom den en slottsvei: Karl Johan. Sin første barnelærdom fikk Rudolf Nilsen på Sofienberg skole på Rodeløkka. Men bestefaren ville at han skulle bli prest. Det sto for ham som et stort og skjønt mål å kunne hjelpe sitt barnebarn fram til prestekallet. Ifølge sitt religiøse sinnelag mente han vel at ved å få Rudolf Nilsen til prest var han best beskyttet mot denne verdens farer. Til dette kom ennå ett. kunne han få Rudolf Nilsen fram til prest hadde han hevet ham opp fraklasseskillet, opp fra den grå, fattige arbeidermasse, og opp mot lyset, mot det fine borgerskap. Det vil si, gjennom sitt barnebarn ville han søke å nå det han selv hadde lengtet mot da han var ung og fylt av pågangsmot og tro på at han skulle makte å arbeide seg opp og fram. Men skjebnen ville det annerledes. I gymnasiedagene kom Rudolf Nilsen i lag med en rekke unge, radikale gymnasiaster. Og i studenterdagene ble det ikke bedre. hans sinn dro ham mer og mer mot den radikale bevegelse, og i 1919 meldte han seg inn i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Det er ikke for mye å tro, at det nettopp var bestefarens livslange strev, uten at strevet hadde gitt ham noen synbar framgang, økonomisk sett, og besteefarens stille, selvoppgivende holdning til religionen, som fikk ham til å gjøre opprør. Nettopp derfor ble oppgjøret så voldsomt. Det brant seg inn i ham, og ennå brenner det i de ord hvormed han fAnt uttrykk for dette opprør: Keisere rev vi fra tronen, konger gikk samme vei. Skulle vi kanskje ha fremmede guder for dig? spurte vi jorden. og våren sang brusende nei Gudssønnen sukker på korset: Se dette lam, slik skal du bære din lidelse, bære din synd og skam. Riv ham fra korset! Vi vil ikke lide for ham! Deilige jord! Vi er dine i liv og i død! Dig vil vi tjene så lenge der ulmer en glød i våre hjerter, i våre lemmer og skjød! Stille, rolig og nesten bramfri tok Rudolf Nilsen del i ungdomslagets arbeid. Først i 1920 fikk han en oppgave som interesserte ham og bragte hanm fram i lyset. Han ble utsett til å være en av Kyrre Grepps hjelpere ved illegal spredning av litteratur fra Den Kommunistiske Internasjonale. Denne virksomhet førte til at han ble arrestert og dømt til en bot på hundre kroner. Boten ble aldri betalt da den nåværende høiesterettsjustitiarius Emil Stang, fikk Høiesteretts kjennelse for at den kongelige resolusjon som var årsak til rettsforfølgelsen mot Kyrre Grepp var ulovlig. Men Rudolf Nilsen hadde lært noe av dette. Det hadde lært ham, at Norges regjering og storting kunne gripe til midler som var i strid med grunnloven hvis det tjente den herskende klasses interesser. Hans revolusjonære tro ble ikke mindre. Til dette kom at han var så inderlig forbundet med arbeiderklassen. Han kjente den, både av selvsyn og gjennom sin egen ætt. Han hadde sett sine kamerater fra gutte- og skoledagene vandre bort fra småbyen Rodeløkka og til de forskjellige fabrikker i byen. Han så hva de startet med, og hva slitet maktet å gi dem. Dette at et langt livs intense arbeid aldri kunne gi den langt overveiende del av arbeiderklassen mer enn et ytterst nødtørftig utkomme, satt så fast i ham, at han ga det følgende uttrykk: Og alle de andre av slekten ble adlet på selvsamme vis. De segnet i kne under vekten av alle de byrder som gis, og så fikk de ridderslaget og æren på gravens rand: -- Han var av det rette slaget, en sliter, en pryd for sin stand! Ligger ikke all borgerlig visdom uttrykt i disse ord? Her er borgerskapets trang og vilje til å holde arbeiderne nede, deres forsinkede hyllest på gravens rand etter at de i et langt liv har gitt arbeiderne nettopp det minimum de trenger for å leve, og for å fortsette slekten av slitere. Og den største ros se kan gi er at han er en sliter, en pryd for sin stand. Lenger vil de ikke at han skal nå. Rudolf Nilsen kunne finne andre, ikke sannere, men mer malende uttrykk for arbeiderklassens livsvilkår. I "Ættens sang" sier han: Jeg hører, som bekjent, til gatens ætt, og den er stor. Vi finnes over alt — dog ikke spredt — på denne jord, nei, der vi bor er det nok altfor tett vårt avkom gror. Min ættegård er nummer det og det i gaten her. Den ligner dem som ligger like ved på numret nær: Den samme murstensgrå — i sol og sne og allslags vær. Hvem var de, at de måtte søke ly i disse strøk, i denne trøstesløse, svarte by av sot og røk, hvor solen bare er ved tidlig gry på kort besøk? En mann med en slik oppfatning, en oppfatning som ikke var tillært, ikke utenpåklint, men suget inn med morsmelken og følt på kroppen gjennom barne- og ungdomsårene, måtte nødvendigvis, hvis hvis han ble dikter, bli en dikter for arbeiderklassen. For ham var den dialektiske materialistiske en fast bestanddel av hans eget vesen. Den var kjøtt og blod av ham selv. Derfor var den så ekte, så enkel. For det er som Erling Falk sa i et foredrag om "Kapitalen". "Det er langt lettere for en alminnelig begavet arbeider som står på Aker eller Nyland å tilegne seg marxismen enn en hvilken som helst intellektuell. For jo mer borgerlig visdom den intellektuelle har, jo flere tilvante begreper, jo flere fordommer har han å overvinne før han kan trenge inn i marxismens tankebygning." Rudolf Nilsen hadde både gjennom ætten og miljøet fått en god start, en god start ut fra den betraktning at han skulle gjøre sin gjerning for og blant arbeiderne. En gang kommet med i den sosialistiske bevegelse slo han rot der, og ble ett med den. Det var derfor rimelig at bestefarens drøm om å gjøre ham til prest ikke lot seg realisere. Rulle visste, at det ville gjøre bestefaren vondt. Men det fikk ikke hjelpe. Han kunne ikke stå på en prekestol og servere godtfolk en lære han ikke trodde på. Da var det bedre å kaste seg inn i kampen for sosial rettferdighet, og slåss for sosialismen. Han visste vel at blant mange av hans omgangsfeller blant studentene og av hele det fine borgerskap som skal være bæreren av all kultur og dannelse, ville enhver som slåss for sosialismen bli betraktet som en håpløs drømmer, om ikke en farlig sinnsyk. Men Rudolf Nilsen tok skrittet fullt ut. Han ble fra 1923 medarbeider i Norges Kommunistblad og hadde bestemt seg for å vie sitt liv til journalistikken. Her mente han å kunne tilfredsstille sin lyst til å skrive, og til å bruke det våpen han behersket i arbeiderklassens tjeneste. Det går imidlertid ikke alltid som en ønsker. Slik også med Rulle. Men det var ikke Rulles feil. Han kjente ennå ikke styrken av sin egen evne, av sin trang til å forme sine tanker, stemninger og følelser, sin steile tross og sitt kamphumør i rytmer og rim. Eller kanskje han kjente den tross alt. kanskje han som så mange unge diktere følte tilliten til sin egen evne, og drømte om å følge sitt kall, og at journalistikken var et middel til å nå sitt mål. La det være som det vil med dettte. Rudolf Nilsen fikk anledning til å bruke sin evne som dikter i avisens tjeneste. Og Norges Kommunistblad fikk den ære å være det forum Rulle benyttet for å henvende seg til sitt publikum. Her så en rekke av hans dikt dagenes lys. Den fryd han følte ved dette, har han gitt uttrykk for i diktet "Verset" hvor det heter: Hør settemaskinenes sang, matrisenes rislende klang og pressens tungt susende gang! Nu trykkes bokstav ved bokstav. Ditt vers er pa vei til sin grav: et hjerte hos høi eller lav. Og nå opplevet vi at Rulle mer og mer utviklet seg til å bli en betydelig dikter. Som ingen annen ble han arbeiderklassens sanger, og hele byens, og især østkantens dikter. Han elsket byen, og kunne gi intime skildringer av den. Vi opplevet en gang i fjorat en skuespiller i radioen leste en del av disse skildringene av byen, og igjen ble jeg sittende med en følelse jeg trodde var ny, ennå en gang ble jeg forbløffet over hvor godt Rudolf Nilsen kunne skildre gatedypet, solen som gnistret mot vindusradene og fikk de svære murkolosser til å kaste varme som en bakerovn. Det ble en betydelig seier, ikke bare for skuespilleren, men også for Rudolf Nilsen. Han kunne også som ingen annen gi skildringer av arbeiderklassens kår. Hvem kan komme forbi det uforglemmelige "Nr. 13"? Eller det litt muntre, vemodige "Kalsen". Selv filleproletariatet har han gitt en uforlignelig skildring av i diktet "Tilbake til livet". Men ellers var det arbeidernes følelsesliv han skildret, deres kamp mot den sosiale urett, og han egget fram deres tross, drev dem fram til stadig ny kamp for revolusjonen, for kommunismen. Nettopp i dag, på bakgrunn av sosialdemokratiets utvikling, kan det være umaken lønt å dvele litt ved noen av disse dikt. Ikke ved de mest kjente og mest benyttede, de som synger i enhver revolusjonær arbeiders sinn, men ofre noen ord og litt tid på de andre. Rulle skrev en gang at man kunne bli temmelig gotisk i hodet av å studere Det norske Arbeiderpartis internasjonale forbindelser. Gud vet hva han hadde sagt i dag etter det intime samarbeid mellom Gerhardsen og Wallstreet. Men vi kan jo gjøre oss opp en mening om det ved å sitere følgende dikt: Flaggene Der vaier så mange slags faner rundt jord for frihet og rett, de mette, tilfredse og selvgode ord som skinner av fett. De vaier for rettens og frihetens ånd, for Eidsvoll, Bastillen og Washington. De heises på alle de høieste hus, på storting og slott. Så kan de bli sett selv av fattige lus, og det er jo godt! For ellers så vilde de neppe ha sett det spor til vår frihet og rett. Jo, jo, det kan ikke nektes, dette dikt har ikke tapt sin interesse. Det er brennaktuelt, i aller høyeste grad. Kanskje mer enn da det ble skrevet. Og til de som er villig til å selge sitt fedreland til den amerikanske imperialisme for å opprettholde og bevare kapitalismen, og betrakter det som symbol for frihet og demokrati, og derfor stempler kommunistene som en femte kolonne og som lændsforrædere, til dem kan vi passende sitere Rudolf Nilsen: Fedreland Åja, vi også elsker dette landet med sot og skorstensrøk og gatestøv, den trange sprekk imellem grå kaserner hvor solen bare har en times frist. Vi lenges vel iblandt mot noget annet: en li med vind og sus og sang i løv, en strand med hav og himmel, sol og stjerner, en skog med kvaduft fra bark og kvist. Men dette er vårt land. Her har vi hjemme. Og hvad vi drømmer kommer ingen ved. Vi elsker gaten - ja vi elsker landet, som vi befolket her så altfor tett. Og alle andre drømmer må vi gjemme i dypet av vårt mørke sind et sted. For den skal være fredløs og forbannet som sviker gaten og sin egen ætt. Disse vers er et eklatant bevis på at Rudolf Nilsen gjennomskuet den borgerlige svada og fedrelandspropaganda. Han visste hva den var verd. Han var klar over at kapitalistenes fedreland er der hvor de tjener mest penger, og mest effektivt kan utnytte arbeiderklassen for dette edle formål å høste profitt. Rudolf Nilsen var ikke kommet til den revolusjonære arbeiderbevegelse på grunn av et øyeblikks innskytelse. Ætten og miljøet drev ham inn i den. Men det religiøse hjem, og det at han i mange år hadde hatt mange timer av sitt liv i de borgerlige læreanstalter, og i daglig omgang med ungdom fra helt borgerlige hjem, hadde svekket denne opprinnelige tilknytning. Dette tvang ham til å tenke gjennom en hel rekke av sosialismens problemer før han tok standpunkt. Han måtte ransake og analysere seg selv. Det kostet ham kamp og en god del tankearbeid før han ble klar over seg selv og hva han ville. Men nettopp fordi det hadde kostet ham noe å slutte seg til bevegelsen, fordi han hadde gjennomtenkt problemene, ble han så uryggelig fast der. Til dette kom at hans varme, rike sinn drev ham til å ta kampen opp mot fattigdom og elendighet. På samme tid var han klok og kald og forsto at hvis man måtte slåss for arbeiderklassens frigjørelse måtte man også ville de midler revolusjonen krevet. Derfor kunne han også opptre med en slik tillitvekkende sikker ro, og her finner vi forklaringen til hans harme, til hans sviende hån og satire mot overløperne, mot de som skifter overbevisning og mer og mer glir inn i en helt borgerlig livsoppfatning. Denne innstilling er det som forklarer at han en gang da han ble sendt for å referere en av Arbeiderpartiets stortalere kom tilbake til redaksjonen etter foredraget og harmdirrende sattte seg til å skrive. Det ble et dikt som ikke så lett glemmes. Og "Oppgjør" heter det, og det ble sannelig et oppgjør. Vi siterer tre av versene: Om ditt hjerte ikke skjelver, når du hører våpenlarmen, der du sitter ved din pult og skriver tall og teller gull - om det ikke driver blodet til en storm som svir i armen, er det ikke mer verdt enn en tiøring med hull! Kan du aldri øine stjernen over vanens gylne tåke, den som skinner mot vårt drømte nye land - å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket! Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand. Om du sier at du slet dig op fra bare visergutten det får andre også gjøre som vil op - det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten. Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp. Den samme tanke som ligger i dette dikt har beskjeftiget Rulle lenge, og til sist maktet han å gi et fullgyldig uttrykk for den. Det er lyrisk sett et av hans vakreste dikt, men det rummer en sviende hån over unnfallenheten, over de som stopper opp og ikke lenger vil sosialismen. Det er diktet "Stjernen" og vi gjengir de første fire vers. Her er grensen, sa de andre, lenger kan vi ikke nå. Ikke nytter det å vandre i det blå! Nei hvad gagner det å kjempe, når vi er så bittert få? Vi får ta det mer med lempe, blir vi mange, kommer råd. Blir vi mange, kommer tiden, da vi enkelt får vår rett. Ikke nu, men siden, siden går det lett!— Og de gjorde holdt og spente av sig belte og gevær: Vi får slå oss ned og vente til vi blir en mektig hær! Slik kunne Rudolf Nilsen gi uttrykk for sin uforsonlige klassekampinnstilling. Og enda hadde han aldri støtt på de to merkelige ord eller begreper "velferdssosialisme" eller "velferdsstat". Han slapp å kikke etter i et leksikon eller en ordbok for å se hva disse forunderlige ord betyr. Og han slapp å lete forgjeves. For ordene finnes ikke. Ikke i noe leksikon. Og ikke i noen ordbok. De tilhører Gerhardsens epoke, men de stammer fra England. Det er ugjørlig i en kort artikkel å omtale alle Rudolf Nilsens dikt. Det er det ikke plass til. Hensikten med denne artiklen er jo også å få flest mulig til å kjøpe diktene hans, og fremfor alt til å lese dem. Det er ikke så mye. Hans liv ble dessverre så altfor kort. To diktsamlinger rakk han å få ut, den tredje kom først etter hans død. Siden er hans "Samlede dikt" kommet i to utgaver. Men jeg nytter høvet til for tredje gang å gjenta hva jeg skrev i min anmeldelse av "Hverdagen": "Er det forresten ikke en tanke for Gyldendal å samle alle Rudolf Nilsens dikte i et bin[d], også de som nå er uteglemt?" For ennå er det dessverre slik at hans "Samlede dikt" ikke er hans samlede dikt. Det er nok så at den siste utgave har tatt med tre dikt som ikke var i den første, men det mangler ennå noen. Og Rudolf Nilsen er oss så kjær at vi med begjærlighet venter på hans virkelig "Samlede dikt". La meg nevne noen av de som bør taes med. Det er først og fremst "Lovedderkoppen". Dette dikt er med i den første utgave av "På Stengrunn". Og det skal villig innrømmes at jeg kanskje har hovedansvaret for at Rudolf Nilsen selv ikke tok diktet med i annen utgave. Men det hensyn som fikk meg til å råde ham til ikke å ta diktet med den gang er ikke lenger til stede. I dag bør det med. Videre bør vi få med diktet "Julefest". Det første han lot offentliggjøre i Norges Kommunistblad. Og vi vil ha med "Hilsen til Ola Scheflo" da han kom ut av fengslet. Og jeg kan ikke skjønne hva som er årsaken til at ikke diktet "Finnland" ikke er tatt med i "Samlede dikt". Litterære hensyn kan det ikke være, ettersom diktet "Fred på Jord"er tatt med, og dette er utvilsomt hans dårligste dikt. Vi savner også diktet "Ordene og mennene" og "Hilsen til de fengslede redaktører". De bør alle få sin plass i en ny utgave av hans "Samlede dikt". Ellers får vi et fortegnet bilde av Rudolf Nilsen. Det er ennå et dikt jeg vil nevne, og som jeg ønsker må få sin plass i en ny utgave. Det er diktet "De siste hester". Det er intet stort dikt. Men det er kvikt og morsomt. Jeg er vel vitende om at Rudolf Nilsen selv ikke ville ha det med i "Hverdagen". Og det er redaktør Einar Skavlans skyld. Skavlan hadde uttalt seg litt nedsettende om diktet og ymtet noe om at Rudolf Nilsen hadde nedverdiget seg til å skrive for å tjene penger. Da Skavlan hadde gitt en strålende flott anmeldelse av Rulles første bok "På stengrunn", følte Rulle seg truffet av dette. Han satte Skavlan meget høyt som teater- og litteraturanmelder. Og dette var årsaken til at han ikke ville ha diktet med. Men bør dette hensyn veie særlig tungt i dag? Skavlan har fått sin honnør ved at diktet hittil har vært utelatt, nå bør vi som kan glede oss over diktet få gleden over å se det på trykk. Rudolf Nilsen :den norske arbeiderklasses sanger / Sverre G. Ljungblad.- S. 6-7, 10 : portr. I: Friheten. - Årg. 11, nr 47 (lørdag 24. februar 1951)