"Streiflys" på Sammenheng og enhet. Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen. Hva er en proletarlyriker? En lyriker som skriver om "proletære" emner? Det har i tidens løp vært ganske mange, både gode og mindre gode lyrikere av denne type. Det er da her tale om en definisjon som går tilbake på "emnet". Eller er en "proletarlyriker" kanskje en lyriker som i sitt budskap går inn for proletarene, arbeidsfolk? Og det enten han nå selv er av proletatisk opprinnelse eller ei, og det enten hans emne i det aktuelle tilfelle er "proletarisk" eller ei? Til denne type vil eventuelt mange lyrikere høre, ganske mange gode, men enda flere mindre gode, halvgode og dårlige..... Hva vi vil frem til med disse våre semantiske refleksjoner, er at begrepet "proletarlyriker" er lite "dekkende", både sett ut fra dagen i går, dagen i dag og dagen i morgen. Man kan bruke begrepet (og det har vært brukt) som et hedersnavn, og man kan bruke det (og det har vært gjort) som et skjellsord. Begrepet "proletardikter" er dermed blitt en prestisjesak, idet man trekker inn utenforliggende faktorer, først og fremst, og gjør lyrikeren og lyrikken til en kasteball på en måte ingen i lengede kan være tjent med. I norge har det til visse tider i visse kretser vært en tendens til å gjøre Nordahl Grieg til en "mindre" proletardikter enn Rudolf Nilsen, bare fordi Grieg ikke var født arbeider. Og i Sovjet var det en tid en hårdnakket tendens til å benekte at Majakovskij var en "ekte" proletardikter fordi han noen ganger (i enkeltes øyne) skrev komplisert, fordi han hadde kontakt med futurister (i enkeltes øyne et dårlig selskap) og fordi hans far "bare" var skogvokter (i enkeltes øyne ikke proletarisk nok)... Så galt kunne - og kan - man komme avsted, når utgangspunktet er som enklest og galest og fatalest. Når Rudolf Nilsen den dag i dag lever som dikter, er det derfor like meget på tross av som på grunn av at han var "proletardikter", for å sette saken på spissen. Jeg tror ettertiden vil heve seg over problemstillingen: proletardikter eller ikke proletardikter, og i stedet la det avgjørende kriterium være i hvor stor grad vedkommede var en sann dikter. Og i dette begrep: "sann dikter" ligger da noe enda større, noe mer omfattende, noe mer forpliktende enn "proletardikter". Kanskje vår tid allerede er moden til å være denne ettertid, og til å ta begrepet "proletardikter" opp til fornyet behandling? Her vil vi da gjøre et lite forsøk i den retning, ved å stille Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg opp mot hverandre, for å finne en sammenheng mellom dem, en enhet i kontinuiteten. Rudolf Nilsen har et dikt som heter "Ved bålet", det er et kjærlighetsdikt, ikke så merkelig kanskje. Men hans hyllest til den "enkle" arbeiderkvinne der "ved bålet" ("nu er din hud velsignet med en rosenglød av ildens gud!"), topper seg i et bilde som er så poetisk-dramatisk at det ukunstlede dikt plutselig får en metaforisk karakter av evighet: Nu smiler du! Mot bålets siste flammespill flyr smilet ditt: en snehvit sommerfugl, som vill og gal av lykke styrter sig i rosens ild! Det er et bilde på en uegennyttig, en selvfortærende kjærlighet, og det prenter seg inn i oss, hinsides enhver snever "proletardiktning". Bildet av sommerfuglen som brenner seg selv opp i skjønnhet og hengivenhet, "forlenger" så Grieg inn i en krigssituasjon, ved å gjøre et brennende fugleberg til et symbol på det kjempende og lidende Norge. Norsk offervilje blir metaforisk-dynamisk-poetisk sammenfattet på følgende måte: Nye fugl kom hjem fra havet, og de suste inn i flammen til de andre, og som fakler sank de ned i dypet sammen... Vi vil hjem, vi vil tilbake, hjem til våre dømte venner, dit hvor fuglefjellet brenner. På denne måten ser vi da at Grieg i sitt dikt "Viggo Hansteen", bygger videre på et bilde fra Rudolf Nilsen, - hele tyve år senere; han konkretiserer bildet. Men denkjærlighet det er tale om både hos Nilsen og Grieg, er samtidig personlig og over-personlig, samtidig virkelighet og visjon. Rudolf Nilsen har et dikt som heter "Opgjør" der han gjør opp et bitterlig regnskap med dem som bevisst tilpasser seg, som svikter den felles drøm og i stedet kaldblodig lar den "bæres frem i kamp av nye, unge menn". De lukker seg inne, blir seg selv nok. Rudolf Nilsen blir nesten gammeltestamentlig i sin vrede, da han sammenfatter sitt oppgjør, som ikke er bittert, men bydende bestemt: Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke, den som skinner mot vårt drømte nye land - å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket! Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand. Her er et bilde, en metafor, diskret og nesten umerkelig tilstede - "samfundssumpen". Og bildet, metaforen, får en dynamisk karakter, ved at Nilsen ironisk ber svikeren pløye "sumpen" rand for rand; sump avler sump... Er det da ikke her vi finner ur-bildet til det monumentale bildet Grieg maner frem i diktning "Den menneskelige natur", der han mektig metaforisk taler om det varme råtnende dyndet lagret av hundrede slektledd hvor sinne kan krype til hvile og han vi drepte kan oppstå -? Nilsen har i tankene tilpasningens, ettergivenhetens "sump", Grieg tenker på tretthetens, likegyldighetens og motløshetens "sump", - to tider, to utfordringer, to talenter som i bilde-form holder opp for oss sitt budskaps speil... Rudolf Nilsen sammenfatter sitt "Opgjør" i følgende konstatering: "Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp". Den åndelige død han dermed billedlig beskriver, har sin parallell i et annet dikt, "For lenge siden", der Nilsen holder et lignende oppgjør: Hr. souchef! Det er meget lenge siden. Og da jeg med Dem nu idag så hadde De nok ganske glemt den tiden vi drømte om å kjempe store slag. Det er tale om en diskusjon i dikt-form, tale om en konfrontasjon Nilsen foretar, for å sette sviket hos denne "Hr. souchef" i relieff mot "de unge drømme". Og denne "Hr. souchef" dukker senere opp igjen hos Nordahl Grieg holder sitt oppgjør med i "Den menneskelige natur", der han bitterlig trossig konluderer: Hvorfor min offisers-bror, går du med slik tilfredshet, ...som om du hadde en viden... om noe som alltid vil tape, tilbake til ditt kontor? Også Grieg har benyttet en diskusjonsteknikk som grunnlag for sitt dikt - en diskusjon i episoder, i bilder, i viiisjoner: Han har utvidet den teknikk som lå i kim hos Rudolf Nilsen; stum-film-teknikken hos Nilsen er blitt til talefilm-teknikken hos Grieg! Den eiendommelige kombinasjon av feminin fryd og muskuløs mandighet som preget Rudolf Nilsens skiftende rytmer, har vibrert videre i Nordahl Grieg og utløst noe åndsbeslektet hos ham. I diktet "Morgenland" utbryter Nilsen: "Å, lykke i livet: ...å løfte sin sang mot det blendende gry!" Grieg utbryter i diktet " Morgen over Finnmarksvidden": "Ved gry, da vi kom til Bæskades, røk der et uveir op". Nilsen taler kjent og kjært og forelsket om "vidda der en renflokk beiter lav". Og Grieg utvider dette bilde, gir det en større dramatikk, personliggjør det i kanskje enda mer utpreget grad enn Nilsen: Lutende ned mot skavlen... stod der en ren og veiret, skrapet så med sin klov... klumper av blågrøn lav... Når har du stått som renen, diet den frosne død? Nilsen protesterer , slik Grieg etter ham, mot "pessimister, som mener at verden går langsomt frem": Grieg fant hos Nilsen en ånd og et tonefall som fikk toner i ham selv til å klinge - og til å "Springe ut". For følgende glae utbrudd fra Nilsen gjorde Grieg til sitt motto - i liv og i dikt og i død, brechtsk forpliktelse: "Du er den rike beboer av hele denne deilige jord! Martin Nag. I: Streiflys, Nordahl Grieg på ny Forlaget NY DAG, Oslo, 1967, s. 146-150.