Myten om å redde verden... Da jeg i 1972, 45 år gammel, debuterte som lyriker med samlingen "Dagboknotater", var det et dikt som ganske snart fikk vid nasjonal og nesten internasjonal relevans; nemlig tekst nr. 48, - en tilsynelatende helt uanselig tekst i tre strofer og elleve korte linjer, datert 23. juni 1972, altså St. Hans-aften for akkurat 29 år siden nå, uten tittel: Hva er det som skal til? (tekst nr. 48) Hva er det som skal til for å redde verden? ganske enkelt godhet, vennlighet, en utstrakt hånd, et åpent sinn, sosialisme (*) Så enkelt Så vanskelig... Forresten er det i denne tekst en linje, rettere sagt et ord som ble strøket av den norske "sensur", representert ved den elskelige, hvithårete konsulent i Aschehoug, Harald Vindalen: ordet "sosialisme", som i konteksten har en poetisk, ikke sosial karakter; men likevel, jeg godtok "sensuren"... Så begynte teksten å leve sitt eget liv...Teksten ble oppdaget av en kvinne i Bogstadveien, som produserte Ord for dagen-dikt, prentet inn på bakstefjeler og andre kjøkkenredskaper; slik ble min tekst spredt Norge rundt - nedenfra...Og jeg har møtt den på veggen i et kjøkken på Austrheim, Utsira, og hørt gjetord om den på veggen hos naboen i Odins gate 34 A, Oslo. Og bistandsminister Brusletten brukte teksten i en tale i sin tid... En tekst, inspirert av Brecht og Rulle Nilsen, som nå er blitt tekst-kanon i norsk lyrikk, om å redde verden.... I: Troika !, nye myter !, Kveldsbel-eika forlag, 2002..