K.O.Thornæs : en karakteristikk av mennesket, politikeren og arbeiderdikteren / Martin Nag


I siste utgave av Norsk litteraturhistorie (1978) har Edvard Beyer også trukket fram K.O. Thornæs (1874-1945) - og nevner diktsamlingen Trompetskrald (1915) som en viktig litterær milepel i norsk arbeiderlyrikks historie i tiden mellom Per Sivle og Nils Collet Vogt på den ene side - og Thorleif Auerdahl, Arne Paasche Aasen og Rudolf Nilsen på den andre.

Dermed er K.O.Thornæs - som lenge har vært en viktig faktor i den "skjulte" arbeiderkultur - for alvor på vei til å bli synlig i helfigur også i det offisielle Norges litteraturhistorie.

Meningen med denne samling av utvalgte tekster av K.O. Thornæs er å bidra til å øke kjennskapet til ham, - og - håper vi - også respekten og kjærligheten til ham, i brede kretser av arbeidsfolk og litterært interesserte, ikke bare i Trondheim og Trøndelag, men i hele landet.

K.O.Thornæs er allerede et begrep i Trondheim: Alle i byen kjenner støtten i Thornæsparken, ved inngangen til et av arbeiderstrøkene i byen - den gamle trehusbebyggelsen ved Nidelva. Det er bildehuggeren Odd Hilt som har skapt denne tette, trauste granittskikkelsen, som så tydelig får frem både politikeren og kunstneren i Thornæs.

De fleste i Trondheim har også en forestilling om at Thornæs har ytet en imponerende innsats for arbeidsfolk i byen, ikke minst gjennom journalistikk i Ny tid og den mangeårige politiske aktiviteten i bystyret.

Men mindre kjent er det at K.O. Thornæs også var en arbeiderdikter med en særpreget, ru profil - bypatriot og internasjonalist på en gang.

Hensikten med denne antologien er bl.a. å bidra til å gi K.O.Thornæs en identitet som arbeiderdikter - i folks bevissthet, både i Trøndelag og i resten av landet.

I antologien har vi tatt med et representativt utvalg fra Trompetskrald (1915) - og plasert diktene i kronologisk rekkefølge.

F. eks er det viktig å vite at det kjente diktet "La herrene trampe" er skrevet i 1906, til årsdagen for den såkalte "blodige søndag" i St. Petersburg 5. januar 1905, da tsaren lot kosakkene åpne ild mot fredelige demonstranter.

Dessuten har vi tatt med noen av K.O.Thornæs' tidligste dikt, hentet fra etterlatte papirer, et i uinnbundet hefte med arbeidstittelen "Efterhvert".

Endelig har vi stilt sammen et utvalg "spredte dikt" fra 1915 til slutten av 1930-årene. For i alle år etter debuet var Thornæs aktiv som brukslyriker. Og alt han skrev - endog det uferdige, ujevne - satte han sin prsonlighets stempel på.

Det er for øvrig et gjennomgående trekk at de fleste tekster midt i ujevnheten - rommer gode, treffende formuleringer. Endog det "negative" - ordrikdommen og det litt knotete i uttrykket - kan ofte ha en muntlig sjarm av estetisk art. I hvert fall må tekstene ha fungert ypperlig i det aktuelle øyeblikk de ble brukt.

Videre har vi - som eksempler og smakebiter - tatt med noen av K.O. Thornæs' artikler om litteratur og politikk; dessuten et par intervjuer og taler. vi merker lyrikeren Thornæs i alt han satte på papiret.; ikke for ingenting offentliggjorde han et kampdikt som leder i Ny tid (diktet "Hadde jeg edder og galle" 1927-05-12). Hvem var Knut Thornæs - bøkker sønnen fra Kristiansund som ble en ledende kraft ikke bare i trøndersk, men også i norsk arbeiderbevegelse i en menneskealder (fra ca 1910 til ca. 1940)?

K.O.Thornæs vokste opp i et arbeidermiljø, - allerede som guttunge måtte han ut og arbeide på klippfiskbergene. Miljøet var preget - på den ene side - av sterk pietistisk religiøsitet (mopren var baptist), på den annen side av frilynte Venstre-tradisjoner.

K.O.Thornæs var autodidakt, selvlært, - han hadde bare folkeskolen. Men han fikk tidlig skjerpet sine intellektuelle, især musikalske anlegg og interesser - gjennom en onkel som var organist.

K.O. Thornæs kom i typograf-lære i Kristiansund og ble utlært i 1897, 23 år gammel. I denne perioden var han også aktivt med i avholdsarbeid.

Det er da K.O. Thornæs jobbet et par år som typograf i hovedstaden ved århundreskiftet, at han for alvor kom med i arbeiderbevegelsen. Den 26-årige Thornæs var f. eks. i 1900 med på å stifte Kristiania Social-Demokratiske Ungdomsforbund (fra 1923 NKU).

Fra nå av gjennomgikk K.O. Thornæs en rask, radikaliserende utvikling - han tok steget fra et nasjonalt og sosialt til et sosialistisk engasjement. K.O.Thornæs ble revolusjonær.

Fra 1902 ble typograf K.O.Thornæs journalist i Ny Tid, DNA-avisen i Trondheim. Som pressemann i forskjellige funksjoner i de følgende år gikk K.O.Thornæs i en lang og god skole: livets og litteraturenes.

K.O.Thornæs var tidlig begynt å skrive, viser hans etterlatte papirer. Hans første kortdikt er datert Kristiansund 9. mars 1893; 19-åringen Knut Olai skriver i et poesialbum til venninnen Margrete:

Var Verden kun Idyl
Og Livet kun Glæde
Og Himlen kun et Smil
som ei sendte Væde
Man da ei agtede i sin færden
paa alt det Skjønne som er i Verden

Allerede her aner vi karakteristiske trekk ved K.O. Thornæs' poetiske uttrykksform, - muntligheten, spontaniteten...

Dette kortdiktet er hentet fra et etterlatt utrykt verk med tittelen Efterhvert : Digte og Skitser nedskreven af Forfatteren, som rommer tekster fra 1893 til ca. 1900.

Så da K.O. Thornæs i 1915 debuterte som lyriker med Trompetskrald, 41 år gammel, hadde han allerede skrevet dikt i over tyve år. Ikke bare dikt, forresten: I de etterlatte papirene - som blir oppbevart hos pleiesønnen Harry Jacobsen i K.O.Thornæs gamle hjem i Riddervoldsgaten 32 i Trondheim - finner vi også en rekke dramaer, skrevet i Ibsen-stil a la Brand. Disse forsøk dokumenterer at den unge K.O.Thornæs ville tilegne seg vår store nasjonale litteraturarv. Hva lyrikk angår, ville han bygge videre på Bjørnstjerne Bjørnson, Per Sivle og NIls Collett Vogt - og samtidens mer anonyme arbeiderpoesi.

I årene før - og i begynnerstadiet av - den 1. verdenskrig skjerpet klassemotsetningene seg i Norge. Dette medførte en radikalisering i DNA, især i partiets ungdomsavdeling, NSDUF (Norges Social-Demokratiske Ungdomsforbund). K.O.Thornæs deltok med liv og sjel her - både i handling og med ord - i et arbeid sentrert omkring antimilitaristisk, antiparlamentaristisk og anti-religiøs agitasjon. Det var nå den rette tid for kampdikt, miljøet stimulerte til det, ikke minst i Trondheim. Her utkom i 1915 - foruten Thornæs' samling Trompetskrald - også Reinert Torgeirsons diktsamling Under rødt flag. Og i Kristiania utga samme år deres felles venn i Grünerløkka social-demokratiske ungdomsforbund, Thorleif Auerdahl, et politisk karikaturalbum.

Vi kan med full rett si at 1915 er året da proletarene kom for alvor i norsk lyrikk: Ved siden av bøkkersønnen Knut Olai Thornæs fra Kristiansund, fiskersønnen Reinert Torgeirson fra Ålesund og arbeidergutten Thorleif Auerdahl fra Drammen.

I deres daglige virke var Thormnæs og den ti år yngre Torgeirson journalist-kolleger i Ny tid, der Martin Tranmæl var en sentral figur i arbeidet med å organisere den såkalte Fagopposisjonen i DNA. Men dermed kommer en viktig miljøfaktor inn i bildet: Proletarlyrikerne stimulerte hverandre til å forsøke seg også i bokform. De tok endog forlagsskjeen i egen hånd: Thornæs' og Torgeirsons bøker ble utgitt på henholdsvis Ny tids og Norges Social-Demokratiske Ungdomsforbunds forlag. Til sammen hadde nok alt dette en psykologisk-politisk funksjon: Det bidro til å befeste hos Thornæs og Torgeirson deres identitets-følelse som proletarlyrikere.

Både K.O.Thornæs, Reinert Torgeirson og Thorleif Auerdahl var særs aktive medarbeidere i Klassekampen i disse år. Det sier noe om den sentrale posisjon denne avis hadde, - organet for NSDUF. Klassekampen gikk da også inn for "sine" tre lyrikere; de fikk god PR (for å bruke et moderne uttrykk). Og de tre hadde et relativt stort publikum - "på bunnen" av det norske samfunn anno 1915, for å gi en hentydning til Gorkijs skuespill På bunnen ("Nattherberget"). Men for borgerskapet på toppen av samfunnet var "de tre store" arbeiderlyrikere "røde kluter": Deres debut ble knapt notert i borgerskapets aviser. Kanskje det er grunnen til at to av dem senere aldri er nevnt i borgerskapets litteraturhistorie?

Karakteristisk nok var det en forsker fra DDR, Horst Bien, som første gang gjorde oppmerksom på at Thornæs og Torgeirson har en selvfølgelig rett til - og et krav på - å få en seriøs litteraturhistorisk behandling, bl.a. som forløpere for Auerdahl, Paasche Aasen og Rudolf Nilsen. Med bakgrunn i en sosialistisk stats kulturelle erfaringer kunne Bien bedre se perspektivet - også i norsk litteratur ; se at vår arbeiderlyrikk i praksis har en stor plass, bare at den hittil er en ufortjent miskjent lyrikk. Desto finere er det at Edvard Beyer (som vi har sett) i år 1978 følger opp Biens og andres invitt og tar - i første omgang - K.O. Thornæs med i den nye utgave av Norsk litteraturhistorie.

K.O. Thornæs har selv et sted - i programdiktet "Trompetskrald" - forsøkt å definere det nye han ville stå for; han ønsket noe så fint som å skape en ny poetikk, en ny vurderingsskala for hva som er eller kan være dikt, og for hvordan det "må" eller snarere "kan" bli uttrykt: han ville kort og godt - gi hverdagens språk, arbeidsfolks tale munn og mæle:

Jeg agter slet ikke at kvæde
en tynd national melodi.
Ei heller vil jeg begræde
den tapte naturpoesi. (...)

Jeg blæser ved fattigmands hytte,
ved gruber og hver en fabrik.
Jeg tror de derinde vil lytte
og skjønne min simple musik.


K.O.Thornæs ville bevisst utfordre, gjerne provosere med sin "simple musik". Det etiske og sosiale opprør fikk sin forlengelse i en estetisk revolusjon: det å erstatte nasjonalpoesi og naturpoesi med en tilsynelatende umusikalsk arbeiderpoesi. K.O. Thornæs knyttet her an til internasjonale tendenser:

Jeg tuter ei for de fine -
de er mig for musikalsk.
Ved min musik vil de hvine
og finde den haard og falsk.

Det er kansje ikke nødvendig å ta disse ord helt bokstavelig; men ånden i dem - og dermed arven fra dem - er fortsatt aktuell, i slutten av 1970-årene.


Thornæs levde i tredve år etter 1915 - uten å utgi nye dikt i bokform. Torgeirson utga en samling Digte i 1920, men senere fulgte heller ikke han opp med nye samlinger. Dette kan synes som en "gåte". Spørsmålet: hvorfor? - ligger i luften. Det er altor enkelt å si at begge ble oppslukt av politisk arbeid. For hvis de var blitt stimulert - enten av egert dikterkall eller av andre, eller helst begge deler, ville de vel ha forsøkt å finne forleggere til de dikt de granngivelig skrev - og delvis publiserte i parti-pressen (NKPs aviser).

I spørsmålene ligger kanskje et svar innebygget: at Thornæs og Torgeirson hverken hadde sterk nok identitetsfølelse som proletarlyrikere, eller i tilstrekkelig grad ble stimulert av andre, av miljøet. Men kanskje viktigst av alt er manglende tro på at de nå - av politiske grunner - ville finne forleggere .

Vi bør ikke glemme - for Thornæs' vedkommende iallefall - den dårlige økonomien han måtte slite med i alle år. Han måtte legge ned arbeidet sitt der det vart litt å hente økonomisk: i partipressen, selv om det nok var smått stell med kontanter der også.

Vi kan ikke vite sikkert. Det må være tale om et samvirkende årsakskompleks. Men hvorom allting er: På partimøter i NKP og i parti-aviser var Thornæs' - og Torgeirsons arbeiderlyrikk betydningsfulle kulturmanifestasjoner i hele mellomkrigsperioden. Og den beste del av denne arv er det opp til oss å hente frem igjen og aktivisere på ny. Både i vårt arbeid, i vår kamp og i vår diktning.

Hvordan ble så K.O.Thornæs mottatt som arbeiderlyriker? Vi skal her se litt nøyere på tre anmeldelser av Trompetskrald, skrevet av Reinert Torgeirson, Johan Falkberget og Anders Buen

I Klassekampen (1915-12-08) går Reinert Torgeirson rett på sak og fremhever det nye ved K.O. Thornæs:
Den forfinede æstetiker vil sikkert rynke paa næsen til disse vers og rope op om, at de er en forsyndelse mot litteraturen. Den som imidlertid læser digtsamlingen med et aapent og mottagelig sind og som ikke er altfor spidsborgerlig, hverken i sin kunstopfatning eller livsanskuelse, vil finde flere ting at glæde sig over i K.O.Thornæs' vers.

Sant nok er ikke K.O.Thornæs "poet i almindelig forstand", - og han gjør da heller ikke "krav på å være det", mener Torgeirson. For diktene er ikke "smidige eller fulde av musik". Tvert imot, - rytmen er "haard og knudret". Men alt dette - tilsynelatende negative - er positivt i Reinert Torgeirsons øyne og ører. Han konkluderer: "Jeg vil særlig anbefale boken til arbeiderne og den socialistiske ungdom", - de vil forstå å "vurdere det som er bokens grundpræg - kjærligheten til den kjempende arbeiderklasse". Diktene er preget av "stærk idealisme", men "der er ogsaa spottelyst og kynisme". Alt i alt: "den atmosfære K.O.Thornæs trives bedst i", - er opposition og diskussion.

I Social-Demokraten seks dager senere (1915-12-15) skrev Johan Falkberget, takknemlig og beundrende om sin fem år eldre venn og kampfelle:
"Thornæs! En mand i fuld rustning og med den haarde, veirbitte næve klemt om skjeftet på sit tunge sværd,en aldrig vikende mand fremst i ildlinjen! Ja, slik er Thornæs. En mand, jeg i ærbødighet tar luen av for. (...)
(...) Han har ikke sat sig ned for at skrive. Nei, han har reist sig for at stride. (...) Versene er paa samme tid saa enkle og folkelige. (...) Han har ikke tapt sin ungdoms lyse tro paa, at det er en ny og forunderlig vaar med sol og isløsning underveis til jorden."

Da K.O.Thornæs debuterte, møtte han - paradoksalt nok - kanskje minst velvilje i sin egen avis. Ja, anmeldelsen i Ny Tid (1915-12-22) ved A.B. (Anders Buen) er et psykologisk studium verdt, så tvetydig er den. Under dekke av forståelse vil anmelderen tydeligvis helle Thornæs kaldt vann i blodet: dikter må han ikke tro han er ...
Det er grunn til å anta at denne holdning - tragisk nok, kan vi si på etterskudd - har bidradd til å dempe ned Tornæs i tillitten til eget talent; anmeldelsen har i alle fall ikke skjerpet hans identitetsfølelse som arbeiderlyriker.
"Thornæs gjør neppe selv krav paa at være digter", er anmelderens utgangspunkt. Nei, ikke ut fra en borgerlig smak. For så vidt støtter anmelderen ham, bifaller det å sakrive anti-borgerlige dikt, som ikke er "en rytmisk lek med ord, hvor farven er hovedsak, mens indholdet er en uløselig gaate, kanskje endog for digteren selv". Men sammenhengen viser at anmelderen egentlig gir den borgerlige smak medhold, å skrive dikt på grunnlag av sosialistisk agitasjon er så å si prinsipielt umulig, det er bare "agitation paa verseføtter". I det hele tatt - den tone anmelderen anlegger, hans mislykte forsøk på ironi, må ha virket avkjølende på Thornæs.

Denne agitation paa verseføtter er ganske sikkert en følge av vor gode ven Thornæs' manglende evne til at si nei, naar han blir anmodet om at yde sit bidrag til underholdningen ved arbeidernes mange sammenkomster. De aller flæste figte har præget av dette. Men der har like saa sikkert ikke været det minst verdifulde led i underholdningen. Og det skulde undre mig meget, om ikke disse digte, naar de blir kjendt hos arbeiderne, vil falde i god jordbund og spire."

Kort sagt har ikke anmelderen sans for at det å bringe inn et anti-estetisk element i diktstrukturen, i protest mot borgerlig smak og tradisjon, kan ha estetisk betydning.
A.B. konstaterer f.eks. at den populære sang " Frem mot krigeraanden" er "den minst heldige" fra formens side. Dette er det noe i. Men den direkte, muntlige språkbruk gir uttrykket en ny kvalitet, både her og andre steder; deri ligger kanskje den varige virkning av K.O.Thornæs' bidrag til norsk arbeiderlyrikk, norsk litteratur i det hele tatt.

Det anti-estetiske opprør K.O.Thornæs står for i norsk lyrikk, fører tanken til Majakovskij, som omtrent samtidig - satte inn et frontalangrep mot russisk poesi, via anti-estetisme. Begge hadde, litteraturhistorisk, en oppmykende funksjon ...

Som vi har sett, hadde vennen Reinert Torgeirson en fin og var innsikt i det nye K.O.Thornæs sto for, - at det anti-estetiske var en estetisk verdi!

Her kan det passe å se litt nøyere på Thornæs' anmeldelse av Reinert Torgeirsons diktsamling Under rødt flag (Ny Tid (1915-11-05)).Anmeldelsen rommer indirekte en kommentar til Thornæs' egen diktning. For han gjenkjenner nok situasjonen, da han ironisk konstaterer angående Torgeirson:
Det hører til kritikernes barnelærdom at rynke på næsen til "journalistik" i litteraturen, d.v.s. digtning som behandler andre emner end kjærlighet og natur og især naar den sier et ord om tidens spørsmaal. Thornæs fremhever nettop det lavmælte ved Torgeirson: "Ja, det er netop ved sin inderlighet, sin enkelhet og klarhet Torgeirsons digte virker".
Denne karakteristikk kunne vi med god grunn anvende om hans egne dikt, - inderlighet, enkelhet og klarhet er et etisk og estetisk ideal.
Torgeirsons "enkelhet og skyhet for de sterke midler" ser Thornæs som en styrke, - hans dikt er et bedre uttryk for tanker og følelser hos masserne som fylker sig under det røde flag, end det meste av den sociale digtning som findes på tryk - for følelser og tanker netop hos de unge som staar i de forrerste rækker.
Torgeirsons dikt "udtrykker den utolmodige paagaaenhet som netop den norske arbeiderbevægelse er saa fyldt av". Men ikke bare har Torgeirson gitt ord til tanker og ideeer ho arbeidsfolk, - han har ogsaa gitt "et livsbillede mere sandru og virkelig end i mangen en bindestrek roman". Dette er en skarpsindig iagttagelse, for den viser at Thonæs på en måte har lest Torgeirsons dikt som en punktroman.

Alt i alt rommer anmeldelsen streker til et selvportrett av K.O.Thornæs som arbeiderdikter-personlighet. og avslutningen kan gjælde Thornæs i kanskje enda større grad.
Torgeirssons digte holder maal med det beste av det som gives navn hertilands. For arbeiderne vil de være et fund. Ikke bare fordi det der er flere digte som ypperlig egner sig til oplæsning. Men ogsaa fordi digtene gir et billede av arbeiderungdommens følelser, længsler og haab, og gir det saa vakkert ukunstlet.
"Vakkert ukunstlet" inneholder i to ord en karakteristikk av det beste i den arbeiderlyrikkarv K.O.Thornæs har etterlatt seg.

Hvordan fungerte så K.O.Thornæs som litteraturkritiker? Hvordan så han f.eks. på arbeiderlitteraturens oppgave og funksjon? Vi kan få et svar på dette ved å gå til noen av hans sentrale anmeldelser i årenes løp, - han fulgte de norske arbeiderdiktere på nært hold, stimulerte, veiledet dem og fikk betydning for deres kunstneriske utvikling; og hadde det stått til ham - K.O.T.-, ville de ha utviklet seg i enda mer entydig proletarisk retning, både hva livssyn og uttryksform angår.

I en anmeldelse av Johan Falkbergets Bjarne(Ny Tid (1903-12-20)), gir 29-åringen Thornæs følgende venne-råd til 19-åringen Falkberget:
Han ville hellere ha fremtid for sig, hvis han tog fat paa at skildre livet saaledes som det leves i fjeldbygderne. Dette folks bedrifter bør forfatteren skildre, deres historie bør han skrive. Den ulykkelige kjærlighed, som ender med gift, hjertesorg, osv. har havt saa mange historieskrivere, den.

K.O.Thornæs følger Falkberget opp. Fem år senere, i en anmeldelse av "Den evige sne"(Ny Tid(1908-12-04))konstaterer han bl.a at Falkberget nå - fra og med "Mineskud" året før - har funnet sit tema: "De slitets slave som aandelig og legmelig forkrøbles i høifjeldets malmgange og ufysne barakker"- "fjeldets og grubens proletarer".

I samme nummer av Ny Tid anmelder Thornæs Marius Braatts Fra dybet. Disse skisser og stemninger er- skriver han "som kvalfulde skrik fra bunden av kapitalistsamfundets helvetesgryte". Thornæs fremhever Braats særegne uttrykksform - "den knappe, omsvøbsfrie stil som gaar ret paa saken med engang"

To år senere skrev Thornæs en artikkel av mer prinsipiell art, med tittelen "Social skjønlitteratur" (Ny Tid (1910-12-16)). Utgangspunktet var Kristofer Updals bok Ved Akerselva og andre forteljingar. Thornæs fastslår til å begynne med klarsynt: "Kristofer Uppdal er den troværdigste av vore proletarforfattere". Men senere trekker han opp et perspektiv som skulle vise seg å bli bekreftet av litteraturens egen utvikling: bak resonnementet ligger et dikterisk dilemma som vel er karakteristisk for Falkberget:
Tiltrods for at flere av de yngste forfattere som trænger sig ind paa bokmarkedet som f.eks. Falkberget, Carlsen, Dompen og Uppdal er socialister, har de ikke formaad andet end at trampe den borgerlige literaturs slagne landevei: skildringen av individerne. Men massens psykologi som kan være saa forskjellig fra individernes, den har de ikke forsøkt at analysere eller skildre, det arbeidsfelt lar de ligge. Og det er dog dette felt som vil være fremtidens baade i litteraturen og al anden kunst.

Da Arne Paasche Aasen debuterte med Sigd og hammer, var Thornæs kritisk velvillig (Klassekampen / NKU (1921-12-24)) og skrev bl.a.:
Naar han er saa ung og kan det allikevel saa godt at han faar sagt det han vil si paa en indtrengende maate, saa er det det beste bevis paa at han har fremtiden for seg (...)
Det er mere en persondyrkelse, det er et uttrykk for ideen i de mandige ord digtet:
Vladimir Uljanof Lenin -
der toner en sang i det navn,
som sus gjennem høie og mastranke trær
(...) Det var netop det jeg vilde fremhæve hos Arne Paasche Aasen: Hans digterfantasi, hans formevne, hvis maal lægger en glans over tidens klassekamp
Thornæs var - naturlig nok - en av dem som forsto Rudolf Nilsen aller best. Han fastslo - i en anmeldelse av Paa gjensyn (bl.a trykt i Friheten, Svolvær (1926-11-30)):
For det er det med Rudolf Nilsen at han ikke bare digter om proletarenes kaar, han har ogsaa en mening med sin digting, og den synger han ut. Denne side ved Rudolf Nilsen skiller ham ut fra andre arbeiderforfattere fra proletarmiljø: Andreas Haukeland, Johan Falkberget, Waldemar Carlsen, Kristofer Uppdal, Oskar Braaten, o.a.
Thornæs resonnerer skarpsindig:
De har skildret proletarenes liv på anlæggene, i gruber, i leiekaserner. Men for disse er arbeidernes lod blit en utlændings tid, en fornedrelsens tid, som det gjaldt at komme op av - at bli eiendomsbesidder, bonde eller borger, faa bondegaard eller villa. Deres betragtningsmaate av proletariatet har været ... borgerlig ...
Tre år senere, i en nekrolog ved Rudolf Nilsens død (Ny tid (1929-04-25)), trakk Thornæs følgende konklusjon et samlet syn på Rudolf Nilsens diktning:
Det var agitasjon, men så ekte, så levende, så rammende at det måtte anerkjennes som høi og stor kunst, selv av motstandere. (...)
har han gitt oss (...) et nytt syn på kunsten, dens innhold og dens formål. Således vil Rudolf Nilsen ha den største betydning som en ny kunsts banebryter.
Men også nye krav til kunsten. Proletariatets krav: Kunsten som ledd i kampen. Den revolusjonære klassekamp.
Det virket som om Thornæs fulgte opp denne karakteristikk, da han et halvt år senere anmeldte Braatens nye bok Tribunen (Ny tid (1929-11-21))
Braaten skildrer storbyens proletarer, dem han kjender, og kan gi udtryk for deres uborgerlige livsopfatning.
Men synet er borgerlig, eller rettere, småborgerlig (...). Boken er et uttrykk for bakrus, den borgerlige idealismes bakrus.
Hva Johan Falkberget angår, satte han stor pris på den skulderstøtte han følte fra K.O.Thornæs. Det virker endog som om Falkberget har hatt litt dårlig samvittighet, fordi han ikke har kunnet følge opp visjonen om en konsekvent sosialistisk arbeiderroman fra Røros, slik den ligger mellom linjene i K.O.Thornæs' velvillig-kritiske resonnementer.
I et brev til Thornæs datert Grorud - karakteristisk nok 1. mai 1919 - synes Falkberget å holde et slags selvoppgjør. Det er et bemerkelsesverdig brev; her er det Falkberget som ser og aner de store ubrukte muligheter hos vennen Thornæs! Men samtidig får vi et innblikk i Falkbergets egne motstridende følelser og planer:
Du har saa ofte interessert dig for en arbeiderroman fra Røros, du vet saa meget om Røros' første tid, mer end os andre forresten. kunde du ikke tænke dig, at du selv kunde skrive dette verk? For du kunde ogsaa se det gjennem det sosiale fjernsyn! Jeg har ikke historiekundskaper nok til det, har ikke sterk nok klassefølelse til det heller, tror jeg. Dessuten kan jeg ikke skrive flere bøker derovenfra, det vil bli gjentagelser. Emnet er enda ikke uttømt, men det maa sees med helt nye øine, og skrives ned med nye penner. det er uvisst om min evne strekker til for flere bøker nu, men duer den ikke, saa faar jeg være glad for det jeg har faat gjort. Jeg kan jo altid livnære mig som journalist, vet du, resten av livet.
På et brevkort datert Rugeldalen 1924-05-16 takker Falkberget-
for alt fra de tider da jeg sendte dig mine første ting fra grubebrakken paa Kongens Grube Han må ha i tankene bl.a. diktet Maria Spridonowa, som stod trykt i Ny tid 1906-05-03.

Vi kan få et inntrykk av hvem K.O.Thornæs var som arbeiderlyriker - ikke bare gjennom hans beste, men også gjennom hans nestbeste dikt. Via dette paradoks vil jeg si den enkle ting at Thornæs - i all sin ujevnhet - har krav på å bli bedømt etter de mest levedyktige deler av de dikt han etterlot seg. For det er for galt at gode partier - gjerne en setning eller to - skal gå tapt i de ujevne, som helhet kanskje svakere dikt. Jeg skal her ta noen eksempler.

Diktet Skreddernes sang, skrevet til "Skræddersvendenes fagforenings 25 aars jubileum" i "Haandverkerforeningen" lørdag 6. mars 1909, består av fem strofer. Halvannen strofe skiller sig ut - og kan stå som et eget dikt:

...Men kom hver svend med vinkel, saks og naal,
ved samhold kan vi egen lykke skape.
At vinde os en verden er vort maal,
vi har jo bare lænkerne at tape. (...)

Med samholds sterke traad og viljens naal
vi syr vor lykkes klædning - den vi kridter
og klipper efter just vort eget maal
og syr den saa for vort behov den sitter.
med enighetens pressejern
hver tvedraktsfold vi glat utbreder,
At skape for os selv et værn
det er vor plikt, vor ret, vor hæder.

I en lang hyllest til avisen Ny tid, der Thornæs hadde sitt virkefelt i en mannsalder, finner vi to og en halv strofe som i en sum inneholder det han vil fram til, pr kontrastvirkning:

... Gammel tid -det var den gang
da arbeidsherren svøpen svang
og intet resikerte

Da arbeidsmand med ydmygt blik
og kyshånd mottok det han fikk,
og aldrig oponerte.

Gammel tid - Da var det bra,
når godtfolk skrek seg hes hurra
ved andres jubileum (...)

Ny Tid - det er en hånd!
En knyttet næve mot den ånd
som fattigfolk vil kue.
Men åpen, villig, aldrig trett
når der skal skaffes småfolk rett,
og sol i fattig stue

Diktet "Våren kommer" inneholder mange alminneligheter, men med ett dukker Thornæs selv ut av teksten: Våren er en evig kamp og uro - den byr deg selv å skape paradis! I denne enkle, men komliserte tanke finnes hele diktet.

Noe lignende ser vi i "Julestemning". Diktet består av seksten strofer; men siste strofe rommer på en måte diktet i en sum - og tegner et mini-portrett av Thornæs selv:

De fattige barn av idag
skal bygge vår fremtids bro
til lyset og jordens lykke.
Se, det er min barnetro.

En "1. mai-prolog" består av fem deler, men følgende klimaks kunne ha stått alene:

... Og vi har en bedre verden i sikte
da kan vi ikke svikte
dem som for retten og friheten slåss.
Det er mai-dagens ord til oss (...)
Vi har bare våre lenker å tape,
men en verden å skape!

I en hyllest til den russiske revolusjon, "Drømmen til virkelighet", en prolog ved 14-årsfesten i Trondheim ( trykt i Ny tid (1931-11-09)), ville jeg personlig ha nøyd meg med følgende fire av diktets ti strofer:

...Drømmen levet bakom Platons panne,
fikk form i diktet om staten, lykkelandet.
Og drømmen blinket i Spartacus' sverd
da Romas velde for slavemakt vaklet.
Ja, Ny-jord-drømmen var livet verd
i nazareerens tro på dommedagsmiraklet.
Og drømmen var som det vinkende mål
i bøndenes opprørskrig, i kjetternes bål,
i dikternes dikt om naturen og loven.
Moore, St Simon, Fourier og Owen

En dag ble drømmen virkelighet og dåd:
All makt til Sovjet! Allmakt til folkets råd!

Nu diktes det dikt med jernbaneskinner,
hvor Sibiriens skog og Turkestans bomull hverandre finner.
Nu bygges ei luftslott, men tusen fabrikker
og kraftverk og byer og hus, hvor grunnen er sikker.
Nu kjører de tusener traktorer - titusener ploger
i den sorte jord, hvor kornet gror.
Nu felles det tre i veldige skoger,
nu bygges det nye samfunn på jord.

Det er ei drøm, men virkelighet og liv.
Det er atter historien om skapelsens: Bliv!

Den 17. oktober ble en prolog av Thornæs lest opp ved en fest i Håndverkerforeningens lokaler, arrangert av Skotøyarbeidernes forening (se bladet Skotøiarbeideren 1935). Et avsnitt - en hyllest til veteranene - rommer også et selvportrett av Thornæs:

...Intet er så sprengende sterkt
og gir så fast en grunn,
som det å eie et trofast sinn
og holde ut til siste stund.

Av en prolog til "Trondhjems husmorlags 10-årsdag 1936", som består av seks strofer, mener jeg at til sammen følgende to strofer er verdt å ta vare på for etterslekten:

(...) Fra tidenes morgen var kvinnens lodd
å bære de tungeste bører,
å trekke plogen når det ble sådd,
å traske med dit veien fører. (...)

Men vi er de mange, som det er sagt,
og fordrer det daglige brød,
så vet vi - vi har en seirende makt
om vi reiser oss av vår nød.
Det er vår felles kamp med vår kamerat,
vår klassefelle i nøden,
vår felles kamp for vår arbeiderstat
hvor slaveri er dømt til døden. (...)

Og vi er med i det store kor
og stemmer i den stormende parolen:
som en gang skal seire på vår jord:
FOR DET ARBEIDENDE FOLK-
EN PLASS I SOLEN!

I "Nyttårs-prolog 1939" gir K.O.Thornæs først et beskt oversyn over krigssituasjonen ute i verden og fastslår så ironisk:

Det er verdens "fred" ved årets gry. Det er det som skjer i fredens ly.

Mot denne dystre bakgrunn risser han opp en fremtidsvisjon som peker forbi den kommende annen verdenskrig - og helt frem til 1970-årene:

Tenner vi lys og varme,
blusser vi året inn,
så er det vår brennende harme
som lyser i stormende vind
og tender det verdensbål
som herder vår viljes stål
til kamp for frihet og rett.
Den og freden er ett.


Så er det vår nyttårs-ed:
FØRST FRIHET! SÅ FRED!


K.O. Thornæs var en ypperlig taler, - enkel, folkelig, rett på sak; hans taler er som ekspresjonistiske tresnitt. Jeg skal ta tre eksempler, fra 1915, 1930 og 1939.

7. juni 1915 talte Thornæs på Torget i Trondheim under en stor demonstrasjon til ære for Martin Tranmæl da han ble sluppet ut av fengslet (han var blitt dømt for protest mot utvisning av den danske agitator Kruse).
Thornæs sa bl.a. - ifølge Ny tid(1915-06-08):
... I tænkte det til det onde, men det vendte sig til det gode. -
Retten har gjort ordet kapitalistisk lakei udødelig istedenfor at svække det. Denne forsamling av titusinder arbeidere har gjort det til sit. (...)
Vi maa allikevel være vore motstandere stor tak skyldig for deres hjælp.
Jeg kommer atter til at tænke paa et bibelsprog:
Saul slog 1000, men David slog 10000"
La os si at naar Tranmæl skaper 100 socialister, skaper politimester Steen 1000 og justisminister Abrahamsen 10000 ...
I en revolusjonær 17. mai-tale i Birkelunden på Grünerløkka i kriseåret 1930 sa Thornæs bl.a.: (se Arbeideren (1930-05-20))
...Hvem eier dette fedreland? Hvem eier fjellet? Er det de arbeidere som står i grubene og bryter ut malmens rikdom? (...)
Skogen og elvene - er det arbeiderne som eier noe av dem? Hvad ser vi? Skogfolk og fløtere som har drevet skogens tømmer nedover elvene og fossestrykene forat fedrelandets rikdommer kunne nyttiggjøres - et både farefullt og helseslitende arbeide - men som har vært lønnet med så usle kår at det er utenkelig at folk kan leve slik - de er jaget bort fra sitt fedreland...

Da K.O. Thornæs ble feiret på 65-årsdagen ved en tilstelning på Nasjonalkafeen i Trondheim, holdt han en liten takketale; den kan stå som et menneskelig og politisk testamente. Han sa bl.a. (ifølge referatet i Arbeideren (1939-06-02):

Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å være med å virke i arbeiderbevegelsen og partiet for å virkeliggjøre min ungdoms drømmer. Og for den fordel det har gitt meg: høve til livsutfoldelse. Jeg har ikke alltid arbeidet så planmessig og beregnende og målbevisst som andre, men jeg har fått være meg selv og følge min natur. Det kommunistiske parti har gitt fullt høve til denne personlige utfoldelse, og det er også alene kommunismen som kan skape frie mennesker.Og det kommunistiske parti har ikke kvalt det individuelle, det har skjerpet og stålsatt det.


K.O.Thornæs' virksomhet som komponist fortjener å få et eget kapittel. Han satte melodi til en rekke av sine egne sanger, f. eks. "Landarbeiderens vise : Norsk skog- og landarbeiderforbund tilegnet." Men han har også satt en god melodi til f.eks. Rudolf Nilsens dikt "Revolusjonens røst"

Som komponist var Thornæs meget allsidig. Under krigen (1942) laget han en "Påskekantate", som ble fremført i Vår Frue kirke i Trondheim, søndag 30. april 1944 av Trondhjems musikkskoles kor, dirigent O.A Røstad., solister Laura Hauan, Trygve Lauritzen, orgel Arne Kolstad. "Påskekantate" ble lansert under psevdonymet Nicodemus, antagelig fordi musikken var komponert av en kommunist, - det var risikabelt å nevne Thornæs' navn midt under okkupasjonen! Ja, teksten til denne "Påskekantate", som er trykt i programmet, rommer undertoner av motstandsvilje. Og vi hører også K.O.Thornæs' egen ru røst, f.eks. der det heter:

Om mørket oss knuget i døden
Med dødsangstens bitreste ve,
Så kan vi i påskedagsrøden
En solglans av himmelen se.

En kommunist som skriver en religiøs påskekantate, kan synes å være et paradoks. Men K.O.Thornæs så ingen motsigelse her, - han knyttet bevisst an til de progressive sider ved den kristne kulturarv, - fromheten, nøysomheten, eller - billedlig talt - det dialektiske vekselspill mellom Bergprekenen og Det kommunistiske manifest:

Han er opstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel er nu åpen!
Min Jesu seierrike død
Fordømmelsens piler brøt
og knuste Mørkets våpen!

I et brev datert Trondheim 30. oktober 1942 kommenterer K.O.Thornæs sin "Påske-kantate" og arbeidet med den Siste del av brevet er kommet bort. Men dette torso-budskap fra Thornæs rommer i spøk og alvor - ham selv i en sum. Slik lyder K.O.Thornæs' røst - midt under krigen, 68 år gammel:

Igår leverte jeg partituren til "Påske-kantaten",: "Han er opstanden" til dirigenten for Musikkskolens kor - O.A.Røstad. Jeg traff ham ikke hjemme, men jeg fikk snakket med konen. Men det klarer seg vel. Skaug har lovet, sa datteren (?), at de skal få den opført til påske. Ja, ja, det kommer da an på. - Han lovte også han skulde "reise meg et monument" med kantaten, når vi var "gått bort". Ja, det bryr jeg meg ikke videre om. Men jeg vilde gjerne hørt den og glede meg over den, mens jeg lever. Og til våren lever jeg nok, hvis verden står til påske - og det gjør den nok, for den er gammel og trufast nok.
Det var det - alvor og spøk!
Men det er det jeg grunder på, at det monument kantaten setter meg, vil være et falskt monument. Jeg har skrevet musikken og dens tekster, har anvist, hvorledes orgelpartiet skulde skrives.
T.O. Olsen har skrevet det om for meg og hjulpet meg - ellers vilde jeg ikke ha fått det samlet. Men teksten (ariene) har jeg altså diktet og satt sammen. En metodistprest, som har sett det, har sagt: "Han må tro på gud, allikevel, Thornæs."
Ja, det var det ja, - det som prestene vilde preke - han hadde omvendt seg på sine gamle dager. Men det var det monument jeg ikke vilde ha. Jeg er endnu den dag i dag av den mening, at religion er opium for folket og marxistisk, historisk materialist, på ægte filosofisk naturvidenskap ateist. Det er min bekjennelse, selv om det skulde bli mitt siste leveår." (Resten av brevet mangler)

Hvis jeg skal gi en samlet vurdering av K.O.Thornæs som arbeiderlyriker - og av hans plass i norsk litteraturhistorie - vil jeg si følgende:
K.O.Thornæs trer frem i norsk arbeiderdiktning som en naturkraft - voldsom, uregjerlig, dynamisk; formen er knotet, kantet, uferdig; tonefallet skingrende. "Trompetskrald" var en god tittel, som ypperlig dekket den virkning Thornæs ville oppnå ved sin diktning; trompetskrall for en ny tid, en ny klasse. ..

Det var en bevisst anti-estetisk revolusjon K.O.Thornæs foretok. Han fulgte ikke selv opp konsekvent. Han brøt med Bjørnson-tradisjonen og banet vei for ekspresjonistisk målsetning, trengte nye uttrykksformer. Men han gikk selv bare delvis videre i de spor han hadde gått opp ...

Kanskje ble han - på grunn av omstendighetene - ikke styrket tilstrekkelig i sin selvfølelse som arbeiderdikter, til å følge opp planmessig sine egne intensjoner. Men torsopreget ved hans etterlatte litterære arv gjør den desto mer spennende. Noe av det K.O.Thornæs la opp til, ble videreført av Johan Falkberget, Kristofer Uppdal, Eilisif Wessel og Otto Luhin, senere også av Olga Andersen og Halstein Sjølie. Men sett i et større perspektiov - på overgangen mellom realistisk og ekspresjonistisk arbeiderlyrikk - har K.O.Thornæs en egen plass i vår arbeiderlyrikks historie. Ja, hans ar v er ennå en kilde å øse av, både for norsk arbeiderklasse og norske arbeiderdiktere.

K.O.Thornæs trådte frem samtidig med Reinert Torgeirson og Thorleif Auerdahl og foregrep Arne paasche Aasen og Rudolf Nilsen.
Men også forløperen K.O.Thornæs har - vil vi vise med denne samling dikt og artikler - krav på å stå frem i helfigur i norsk arbeiderkultur, i norsk litteratur.




K.O.Thornæs : en karakteristikk av mennesket, politikeren og arbeiderdikteren / av Martin Nag. - S. 9-28.
I: Livet er mulig! : dikt fra "Trompetskrald" og andre dikt, artikler om litteratur og politikk i utvalg / K.O.Thornæs ; redigert og med en innledning av Martin Nag ; i samarbeid med Harry Jacobsen, J.Ciljan Jacobsen, Kjell Gulbrandsen og andre kamerater i Trondheim.- Trondheim : Rune, 1978
ISBN 82-523-0183-5