Storby-natt Jeg går og drømmer i den lange gate på bunden av den milevide by. Så langt jeg øiner løper denne flate som skinner med en glans lik valset bly i skjæret fra de høie buelamper. For det er natt. Og det er lyst og godt her nede på de asfalterte dybder. Forlengst er dagen og dens mørke gått. Nu er tiden da de gode sover. En klokke slår den annen time inn. Det runger langsomt fra et sted høit over de mange buelampers hvite skinn. Som i en veldig tunnel klinger lyden av mine skritt imellom vegg og vegg. En kvinne smyger hånden i min lomme, og henger ved mig som en sulten klegg. En prikk av lys blir synlig langt derhenne hvor gaten ender i en loddrett sprekk. Der differ av en lyd jeg skulle kjenne... Og prikken blev en bil. Men den er vekk. Jeg hører motorsurret langsomt svinne langt inne mellem disse tause hus. Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje slår byen ut sitt monotone sus. Og varm av lykke går jeg og kjenner i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot. For her er allting skapt av menneskehender - fra lyset ned til stenen ved min fot. Her blinker ingen stjerner gjennem natten som stumme trusler om en evighet, her hvisker ikke mulmet mot mitt øre sin uforståelige hemlighet. Rudolf Nilsen, i: "På stengrunn" (1925) og i "Norges Kommunistblad"