|
|
||||
Fabrikken. Av Arne Ekeland Buskerud Buskerud : senter for illegale aviser og omfattende sabotasje Buskerud har sine store vassdrag som gjennom tidene har gitt mulighet for utnyttelse av en viktig naturressurs: skogen. Tømmer ble skåret til bord og planker ved de mange bruk ved elvene. Drammen ble plankebyen og sete for den rike plankeadelen. Etter år 1900 skjedde den virkelig store industriutviklingen: papir- og cellulosefabrikkene ble anlagt. Med denne industrien fikk vi framveksten av en moderneindustriarbeiderklasse, slik som vi kjenner den opp til vår tid. Særlig langs Drammensvassdraget fikk denne utviklingen stor betydning. Dette førte til dannelse av fagforeninger og arbeiderforeninger. Buskerud ble etterhvert et fylke med en sterk arbeiderbevegelse. I noen kommuner ble det arbeiderbevegelsen som dirigerte i kommunepolitikken. Etter partisplittelsen i 1923 beholdt NKP en forholdsvis stor innflytelse. Som mørkerøde bastioner må nevnes fagforeningene f. eks ved Katfos Papir- og Cellulosefabrikker og ved Westad Armaturfabrikk, begge i Modum. Okkupasjonen kom som et sjokk på de fleste, og forvirringen var stor. Forvirrengen var stor blant alle partier. NKP kom til å bli et halvt legalt og halvt illegalt parti fram til 16. august 1940, da NKP ble forbudt. Men som redaktørene av boka Motstandskampen i Modum og Sigdal *1) skriver: Den menige kvinne og mann innen NKP var ikke i den grad opptatt av ideologi. Riktignok hadde de ropt på både revolusjon og republikk i Norge, men dette skulle gjøres av kommunistene selv, og tyskerne var uønsket i denne kampen. Vi vil påstå at kommunistene lå flere hakk foran de andre jøssingene. Et par år framover under krigen var nok de andre jøssingenes kamp temmelig puslete greier. Kommunistene i Buskerud bygde ut sine illegale organisasjoner, og de ble oftest bestående av små grupper eller celler. Kommunistenes organisasjoner ble etter ei tid knyttet til det arbeidet som Ivar Lie utførte for det illegale faglige utvalget i Drammen. I dette utvalget var Ivar Lie organisatorisk leder. Ellers i utvalget var bl.a. disse med: Marthinius Knudsen, formann for utvalget og varaordfører fra Arbeiderpartiet, Petter Fossum, Hans Haraldseth, Rolf E. Pettersen og Arne R. Gustavsen, NKPs leder i Buskerud. Dette utvalget var en videreføring av det lovlig valgte styret før krigen. Ivar Lie knyttet til seg Finn Pettersen fra AUF. Han kom til å bli en krumtapp i Buskerud, både når det gjaldt den illegale presse og kontakten med den sentrale ledelsen av NKP. Det illegale arbeidet ble etter hvert ganske variert og kom til å omfatte en rekke områder: Trykking og distribuering av illegale aviser, kurervirksomhet, flyktningeruter og transport av mange slag, pengeinnsamlinger og matforsyninger, studiearbeid, sabotasje og militær virksomhet. Det første krigsåret ble den stensilerte avisa Kjensgjerninger distribuert. Den ble laget i Oslo. Avisa ble så avløst av Folkets røst Senere ble Friheten og Alt for Norge trykt i Drammen og distribuert over det ganske land. Dessuten laget partiet Radio-Nytt, Avantgarden, Norsk ungdom, Sabotøren m.fl. I tilleg distribuerte NKP aviser som ble utgitt av andre organisasjoner. De gikk i samme postrute. Det aller meste av trykkingen foregikk i Drammensområdet. De illegale avisene er behandlet mer inngående i et eget kapitel i denne boka. Kommunikasjonen mellom de forskjellige ledd i NKPs illegale arbeid foregikk med kurerer. Det var oftest unge jenter og gutter som formidlet brev fra "noen" til andre. Å bli tatt med slik post på seg, kunne være meget farlig for både postbæreren, avsenderen og mottageren. I posten var det brev om avtaler mellom personer fra de forskjellige gruppene, eller saker som gjaldt redaksjon, setteri, dekkleilighet, Sverigetransport, forsyningstjeneste osv. Kurerene visste ingenting om innholdet og personene, men de visste hvor de hadde truffet en tilsvarende kurer, og de kjente til dekknavnet. Over store avstander var det bestemte jernbane- eller postfunksjonærer som tok støyten. Og de var mange. I lang tid kunne det være et bestemt godstog som strtet midt på natta. Det ble mye brukt av dem som skulle til partiets hovedforlegning oppe i Valdrestraktene. Det var store sjanser betjeningen tok. Den beste formen for å drive illegalt, var det å kunne være i sin daglige rytme legalt, både på arbeidet og privat. Dette krevde forestillelse, hvite løgner og nattarbeid. Kommunistene hadde ansvaret for en rekke flyktningeruter. De hadde mange pålitelige flyktningeloser, og mange av dem er for oss uten navn. Det var mange utenom NKP som brukte disse rutene. Det er igjen eksempel på hvordan de forskjellige motstandsorganisasjonenes ansvar gikk på tvers av politisk farge. Etterhvert som noen måtte flykte for å berge livet, ble flere familier sittende igjen uten forsørger. Det ble helt nødvendig å støtte disse familiene. Det var mange, mange som var engasdjert i dette arbeidet. Studiearbeidet foregikk også i små grupper- Det som vel oftest ble studert, var krigens karakter og årsaker. Det kunne være om rettferdige og urettferdige kriger. Det kunne være studier av nazismens og fascismens klassekarakter. I denne sammenheng var bl.a. Dimitrovs taler et godt studiemateriale. Blant studielederne for Buskerud var Martin Gunnar Knutsen, den gang lærerskoleelev fra Telemark og ettter krigen en av lederne for NKP. Han sier i boka si Liv og mening 2*) : En dag fikk vi besøk av NKPs landsstudieleder Gabriel Jahr. Han hadde med beskjed til meg om at jeg skulle over i studielederjobb i Buskerud og slå meg til i Drammen.Martin Gunnar Knutsen ble av en kurer brakt til et dekningssted på Åssida i Drammen. Av andre studieledere i Buskerud var Sverre Wold fra Kongsberg. "Ernst" hette han den gang. Han reiste rundt og organiserte studiegrupper på flere steder. Organisering av sabotasjekampen NKP hadde satt den aktive motstand på dagsorden. Det var ikke nok med bare holdningskamp. Sabotasjen måtte være en viktig del av denne kampen. Om sabotasjen er det fortalt mer inngående i et eget kapittel. Her tar vi likevel med det som gjelder Buskerud. Det var Asbjørn Sundes grupper (Osvaldgruppene) som ble de som gjorde seg mest gjeldende her. I tida 1943-44 hadde Sunde et hovedkvarter på Einastranda i Oppland. Det var en prestasjon av rang å etablere et slikt i det sentrale Østlandsområdet. Ingen annen organisasjon klarte noe liknende. Her ble kontakter knyttet til folk i nærmiljøet, hvor drivende krefter hjalp til. Mange, langt utenfor sabotørenes rekker i bygda ble engasjert i sikrings- og varslingsarbeidet. Gullaug og Raufoss "leverte" sprengstoff. Rekrutter kom på kurs, og sabotører dro på oppdrag. Sabotasjevirksomheten økte i omfang. Grupper var under oppbygging over hele Østlandet. Lars Borgersrud skriver i sin bok Nødvendig innsats 3*): For å ivareta det økte behovet for ledelse som nå oppsto, fordelte Sunde viktige oppgaver til noen av de mest sentrale sabotørene, og det oppsto i virkeligheten en slags stab. Erland Hovde hadde ansvaret for Modum og Ringerike, etter at han kom tilbake fra tjenesten i vaktmannskapet for NKPs ledelse. Knudsen (Gunnar Arnfelt Knudsen, vår anm.) fungerte som nestkommanderende i den tid han ikke var i Sverige. Roar Stub Andersen førte kommandoen i Oslo. Reidar Øen var sabotasjesjef i Drammensdistriktet. Karl Seland fungerte i perioder som sambandssjef. Røse fikk også operativt ansvar etter at vaktmannskapet var avviklet. Etter at politimannen, Ivar Ballestad, hadde sluttet seg til organisasjonen, fikk han ansvaret for bokholderiet. Disse personene ble uformelt omtalt som "Stjernegruppen", Sundes mest fortrolige medarbeidere. Borgersen skriver videre: På Modum ble det i løpet av vinteren 1942-43 startet en egen sabotasjegruppe. Utgangspunktet for gruppen var det aktive kommunistlaget på Vikersund, hvor Erland Hovde var en nøkkelperson. Hovde gikk i illegalitet i april 1943. Med seg hadde han Oddvar Røed, Ttuels Røed, Lars Bottolfs, Andreas Granum og Ole Evan Torgersen. Noe senere kom Eilev Granum og Erland Hovdes bror Einar med. Hovde hadde vært ansatt på jernbaneverkstedet i Drammen, men arbeidet mange år ved NSB i Bergen, før han på slutten av 30-tallet på ny slo seg ned i Drammen og ble leder av Buskerud NKP. (Arne Gustavsens sønn, Leiv, opplyser i brev til oss at han kom tilbake til Drammen det første krigsåret). Han hadde en skarp nese for illegalt arbeid. Det var nok han som høsten 1942 formidlet kontakt mellom Erlend Hovde og Sunde, og noen måneder senere bisto Hovde med å skaffe folk til gruppen i Modum. Gustavsen satt i NKPs sentralkomite, og jeg antar at det var han som etter Hemsedalsaksjonen ivaretok partiets forbindelse med Sunde. Ved hans hjelp fikk Hovde ogsåkontakt med miljøet rundt den gamle sabotasjegruppen på Steinberg ved Mjøndalen, som Reidar Kristoffersen hadde bygd opp i 1940-41. Antakelig var det han som rekrutterte Normann Olsen og Reidar Øen på Steinberg. De ble begge sabotører under dekknavnene "Viktor" og "Wilno". Begge var ansatt på jernbaneverkstedet i Drammen. De dro så med seg andre i samme miljø, blant dem brødrene Erling og Arthur Øen og Wilhelm Marthinsen. 27. september 1943 angrep Steinberggruppa Øvre Eiker forsyningskontor, Loe Bruk ved Hokksund og Vikstrand Bruk i Mjøndalen. Begge disse bruk produserte for Wehrmacht, og de ble begge totalskadet. Den aksjonen som vakte størst oppsikt blant folk flest i Buskerud, var attentatet mot et troppetransporttog. Det skjedde 7. oktober 1943. Hvor mange tyskere som omkom i denne aksjonen er aldri blitt helt klarlagt. I en kunngjøring fra Reichskommisar i avisene 14. oktober ble det oppgitt at to tyskere var drept. Men lederen for det lokale sivile luftvernssanitet hevdet at tallet var betydelig større. Etter denne aksjonen ble Mjøndalendistriktet finkjemmet av tysk politi og Wehrmacht. Til sammen 63 personer fra Eiker og Drammen ble arrestert. 21 av dem ble tatt som gisler. Tyskerne forlangte en offentlig fordømmelse. I håp om å redde gislenes liv, undertegnet elleve ledende drammensborgere et opprop motaksjonen, som ble tatt inn i Drammens Tidende 11. oktober. Terboven lot fem mann skyte, som "medansvarlige for attentatet". En av dem var direktør Alv Johnsen ved Gullaug fabrikker ved Drammen. Dynamitten som ble brukt, kom nok derfra. Den selvutnevnte Hjemmefrontens ledelse reagerte kraftig og skev et fordømmende brev på vegne av Militære råd, Politiledelsen og Den sivile ledelse til den norske regjering i London. Det viste seg nå at det hadde skjedd noe med opinionen: Flere og flere mente nå etterhvert at det bare var en aktiv kamp som dugde. Den ikke-kommunistiske drammensutgaven av den illegale avisen London-nytt gikk imot oppropet og støttet sabotasjen: Det er bare ett våpen et beseiret og allikevel ubeseiret folk har igjen: Sabotasjen.Så aksjonene kom til å fortsette utover. Den 25. februar 1944 ble ei bru sprengt i Ål i Hallingdal. Den 11. mars smalt det på jernbaneverkstedet Sundland i Drammen, og den 5. mai gikk Vågårdgruppea på Ringerike til aksjon mot Arbeidstjenestens depot vewd Ringerikes meieri, mens gruppa i Haug sprengte Hønefoss karosserifabrikk. Den 25. mai ble Møllefossen bruk og Heen dampsag nord for Hønefoss svidd av. Begge var leverandører av trelastmaterialer til tyskernes flyplass på Eggemoen. Det samme gjaldt Rud sag på Drolsum. Den tok Modumgruppa seg av. Før dette skjedde, hadde Modumgruppa sprengt Geithus jernbanebru. Det skjedde 17. april. Samme natta hadde gruppa "hentet" kr 150 000 fra Modum sparebank på vikersund. Dette beløpet skulle være med på å sikre økonomien for sabotasjevirksomheten. Den 7. juni sprengte Vågård-, Haug- og Modumgruppene jernbanebrua i Skjærdalen på Tyristrand, Randselvbrua ved Hval og brua over Ådalselva ved Hen. Etter alle disse eksplosjonene på Ringerike hadde tyskerne bestemt seg til å aksjonere. Over 70 personer ble arrestert. Flere ble skutt. Under arrestasjonene kom tyskerne på spor som førte til partiforlegningen i Valdres og til Modum. "Pellegruppa" tar over I løpet av 1944 ble Sundegruppene oppløst. Nye kom på arenaen. Det ble Pellegruppene som overtok. Pelle var Ragnar Armand Sollie. Den 22. april 1944 krysset Sollie grensa mellom Sverige og Norge i spissen for en gruppe målbevisste kommunister. Han hadde tidligere vært med i Sundes Oslogruppe. Etter Sundes "demobilisering", var han fast bestemt på å yte nye bidrag. Høsten 1944 ble en intens periode. Sollie ble nå av Furubotn utnevnt til sabotasjeleder. NKP gikk nå inn for å opprette Sabotørenes landsforbund med Sollie som leder og Einar Andersen som organisator. Sollie hadde sin forlegning på Frøhaugsetra på Krokskogen. Her ble det bygget opp depoter av våpen, sprengstoff og proviant. Hit kom det også folk som tidligere hadde vært med i Sundes grupper. På Ringerike ble Statspolitiets arkiver og materiell som var plasert på Teserud gård, sprengt og ødelagt. Arkivene angikk NKP, så det var viktig å få ødelagt disse. Det skjedde 30. august 1944. Den 16. september 1944 ble Statspolitiets lager av sprengstoff tømt for innpå to tonn dynamitt. Dette var på Veienmoen ved Hønefoss. Leif Kjemperud, Einar Skøyen og Pellegruppa hadde vært på ferde. Den 15. september 1944 ble Erland Hovde tatt. Han ble såret i kamp med Wehrmacht. Sammen med ham ble Aarebrotfamilien arrestert. Disse arrestasjonene utløste unntakstilstand på Ringerike og Jevnaker. Den 19. september ble 270 personer arrestert, og av dem ble 236 sendt til Grini. Fem tilfeldige ble skutt. Erland Hovde ble skutt den 10. februar 1945 på Akershus. Sabotørene i Vågårdgruppa holdt til på den sjølbygde hytta Skrubbheim hele vinteren 1944-45. I denne tida ble de bedt om å gå inn i Milorg. Det gjorde de. Skrubbheim gjenreist! Les her Gruppa defilerte i Hønefoss 8. mai og deltok i forskjellige vaktoppdrag i dagene etterpå 17. mai var de sammen med Milorg i Drammen. Gruppa var meget populær på grunn av sin innsats under krigen. Sommeren 1944 fikk studielederen i Buskerud, Martin Gunnar Knutsen, på sitt dekningssted på åssida, besøk av NKPs organisasjonsleder, Ørnulf Egge, og ble bedt om å danne en sabotasjeorganisasjon for Buskerud og deler av Vestfold. Det ble gruppa i Drammen som kom til å stå sentralt i dette arbeidet. Samtidig fortsatte Knutsenh med redigeringen av den illegale avisa Fritt fram. Med i denne Drammensgruppa var det folk også fra Lier og Eikerbygdene. I startfasen ble gruppa med i en aksjon mot et pelslager i Mjøndalen. Et helt billass med saueskinnspelser falt i gruppas hender, istedenfor at de skulle havne hos frosne tyskere på Østfronten. Ellers fikk kjeksfabrikken Risto på Bragernes i Drammen besøk. Her ble det tatt mel. På Landfalløya i Drammen lå dengang NKLs skofabrikk. Her ble det "hentet" et billas med støvler og sko. Dessuten skaffet redaktøren av Fritt fram seg en flunkende ny Remington skrivemaskin. Videre ble en bonde på Øvre Eiker "lettet" for 40 000 kroner. Han hadde livlig omgang med okkupantene og tjente grovt på salg av trelast til dem. Gruppa ble etterhvert nokså kjent av hjemmefrontkretser, og den ble bedt om å gjøre tjenester. Tjenester som denne gruppa ikke gjorde, var likvidasjoner. En likvidasjon som ble utført av andre hjemmefrontfolk, ble en historie som kom til å leve en stund på folkemunne: En politimann og angiver ble funnet ihjelslått i en smalgang like ved Åssida. Drapsvåpenet ble også funnet, et vedtre. Vedtreet blew straks omdøpt til V-3, og en ny motstandsvits kom blant mange andre: Tyskerne har nok V-2, men drammenserne har V-3! Væpna kamp i Eggedal En dag tidlig på høsten ble Arbeidstjenestekontoret i Drammen satt ut av funksjon. Denne aksjonen var en av flere mot slike kontorer. Denne sommeren skulle flere årsklasser av ungdom innkalles, og parolen fra London var å si nei. Derfor ble det ganske mange ungdommer som denne sommeren dro "på skauen". Alt i alt greide nazistene å mobilisere ca. 300 ungdommer til tjeneste. Resten sa nei. Dette førte til et kollossalt behov for organisering, plassering og forsyning. En del av disse ungdommene organiserte seg i mer eller mindre permanente leirer i skogen eller på fjellet. En av disse gruppene ble tilsluttet NKPs gruppe i Drammen. Det var omlag 30 ungdommer i denne gruppa som ble forlagt i Eggedal. I denne gruppa var det også to rømte russiske krigsfanger. NKP fikk i oppdrag å skaffe >Eggedalsgruppa en leder, foruten å skaffe forsyninger. Det var Borgar Aune Knutsen, 20 år, fra Åssida som fikk den jobben. Gerd Nicolaysen tok villig på seg å være fast kurer mellom ledelsen i Drammen og leiren i Eggedal. Leiren i Eggedal fungerte ikke dårlig, men det kunne svikte noe med forsyningene. Den store mangelen var våpen om noe kom på. Det gikk galt med Eggedalsleiren. Leiren ble angitt, og en dag var den omringet av omlag 100 tyskere. Disse 30 ungdommene vedtok å ikke overgi seg, enda de bare hadde et par maskinpistoler og noen håndvåpen. De to russerne var de eneste som virkelig hadde hatt våpentrening tidligere. De forlangte straks å overta maskinpistolene. De skjøt og skapte stor forvirring blant tyskerne. Det ble skapt en luke slik at de fleste ungdommene kom seg ut. Men lederen, Borgar Aune Knutsen, ble såret, tatt til fange og senere henrettet. De to russerne fortsatte helt til siste slutt. Det står i dag en minnestein ved Snarum kirke på Modum over disse russiske kameratene. På Bragernes kirkegårds i Drammen ligger Borgar Aune Knutsen. Hver 1. mai legger NKP ned blomster på denne grava i dyp takknemlighet. Etter krigen tok NKU-laget på Åssida navnet Borgar. På et oppdrag i mars 1943 mistet sentralforlegningen og Buskerud NKP kontrollen med distriktslederen, Arne Gustavsen. Han ble tatt ved en bilkontroll på Jevnaker 30. mai på vei til Hønefoss. Arne ble torturert og noen måneder senere skutt på Trandum. Det skjedde 5. september 1944. I dag hviler han på Strømsø kirkegård i Drammen ved siden av Rolf E. Pettersen som ble skutt 30. oktober samme år, og Alf Kristiansen som ble skuttt så tidlig som 7. september 1942. Alle disse henrettelsene foregikk på Trandum. Hver 1. mai legger NKP i Buskerud ned blomster på disse kameratenes graver. Emil Riersen (Nymark), som kom fra Vestfold, oppholdt seg nå i Drammen. Sammen med Rolf Pettersen arbeidet han med å bygge ut et partisenter for de fem distriktene på Østlandet utenom Oslo. Mye av organisasjonsarbeidet ble nå utført av Rolf L. Hansen og Finn Pettersen. Buskerud var på denne tid et sterkt distrikt. Bare i Drammensområdet var det sommeren 1943 rundt 250 som betalte kontingent. Rolf L. Hansen var særlig opptatt av å bygge ut forbindelsene til andre kretser i motstandsbevegelsen. Finn Pettersen fikk nå være en krumtapp i arbeidet med den illegale pressa. 14. desember 1943 ble Rolf Pettersen arrestert, og da ble en del av arbeidet omorganisert, blant annet en del av kurervirksomheten til organisasjonssenteret for Østlandet. I 1944 kom arbeidet i gang med å danne et frihetsråd. Johannes Landfald som arbeidet med dette, var en del i Buskerud. Muligheten lå da til rette for å få dannet et Hjemmefrontutvalg for Buskerud. Et slikt utvalg (HUBU) ble dannet i juni 1944 med seilmaker, Peder Høegh, som formann. Rolf. L. Hansen fra NKP ble utvalgets organisasjonsleder. Han tok med seg det omfattende organisasjonsapparatet som tilhørte NKP. Hjemmefrontens ledelse (HL) så ikke med blide øyne på dette samarbeidet. Denne ledelsen var redd for at kommunistene skulle få gjennomslag for tanken om et Frihetsråd. Dette viser styrken til NKP i Buskerud. I januar 1944 kom Sverre Lindegaard tilbake fra Sverige. Han arbeidet tidligere som reisesekretær for Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund. Den 21. januar 1941 ble han arrestert, men ble satt fri igjen 29. november. I februar 1943 flyktet han til Sverige. Lindegaard var medlem av NKPs sentralstyre, og i januar 1944 ble han leder for Buskerud NKP. Allerede 12. januar 1945 ble han tatt i sin dekkleilighet i Røyken. Herfra ble han og hans vertinne fraktet til Drammen. I Drammen fikk bilen de ble kjørt i, motorstopp. Mens det ble ordnet med ny bil, tok han sjansen og sprang ut, men ble skutt under flukt. Han var da 53 år gammel. Etter Lindegaard var det Rolf L. Hansen som var leder fram til frigjøringen. 1*) Motstandskampen i Modum og Sigdal : 1940-45 / Knut Fosse. [Modum : K. Kronen, distributør] , 1984 125 s. : ill., faks., port. ; 22 cm. Har mannskapslister ISBN 82-991147-0-5 (h.) : Nkr 80.00 Oppslag i NORBOK 2*) Liv og mening / Martin Gunnar Knutsen Oslo : Aschehoug , 1981-1983.- 2 bd. 1 : Erindringer 1918-1945. - 1981 (Gjøvik tr.). 212 s., [6] pl. ISBN 82-03-10650-1 (ib.) : n.kr.118,00 Oppslag i NORBOK 3*) Nødvendig innsats : sabotørene som skapte den aktive motstanden / Lars Borgersrud ; [billedredaktør: Lars Borgersrud]. Oslo : Universitetsforl. , cop. 1997 - 352 s., 24 pl. : ill. - (940.534 - Bygger på forfatterens avhandling (dr. philos.) Universitetet i Oslo, 1995 med tittel: Wollweber-organisasjonen i Norge. Om: Osvaldgruppa ISBN 82-00-22529-1 (ib.) : Nkr 348.00 Oppslag i NORBOK Buskerud - S. 159-170, foto, faks.. I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8  
|
||||